Thorbjørn Jagland har vært politiker hele sitt yrkesaktive liv og har spilt en fremtredende rolle i arbeidet for å modernisere Arbeiderpartiet. Han var partileder 1992–2002, statsminister 1996–97 og utenriksminister 2000–01.
Som leder for AUF fra 1977 til 1981 satt Jagland i Det norske Arbeiderpartis sentralstyre. 1981 ble han partiets utredningssekretær, en stilling han satt i til 1986, da han ble konstituert som partisekretær. Året etter ble han formelt valgt som partisekretær. 1992 avløste han Gro Harlem Brundtland som partileder. Han ble stortingsrepresentant og parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet 1993, og da Gro Harlem Brundtland annonserte sin avgang høsten 1996, tok Jagland over som statsminister. Stortingsvalget i september 1997 gav ikke Arbeiderpartiet det resultatet Jagland håpet på, og han sa fra seg regjeringsmakten.
“Slekta er tjukk av Ap-folk,” skrev Dagbladets Ragnar Kvam jr. da Thorbjørn Jagland begynte som partisekretær 1986. Faren var klubbformann på Kværner før han ble partisekretær i Akershus, og moren var kokk på sykehuset i Lier. Bare 13 år gammel kom Thorbjørn Jagland med i AUF, og han avanserte raskt i gradene til han satt som ungdomsorganisasjonens leder, en rød, rank og radikal kritiker av moderpartiet. Han var mot alt det partiet var for, hevdet noen, og Trygve Bratteli skal ha uttalt at hvis Jagland noen gang ble partileder, da var det bare å “skalke lukene”. Han og kameratene Martin Kolberg og Egil Knudsen, kjent som “Buskerudgeriljaen”, ledet “den radikale opposisjon i stadig kamp mot moderpartiet”, som en kommentator sa da Jagland ble partisekretær 1986.
Kritikken av moderpartiet gjaldt særlig dets manglende åpenhet og mottakelighet for impulser fra grunnplanet. Jagland mente at partiet måtte fungere som et “politisk verksted”, hvor folk som ville være med å forme samfunnet, følte at de ble hørt. Partiledelsens arbeidsformer var levninger fra en svunnen tid og skapte ingen begeistring. “Oppgaven til ledelsen er ikke å kontrollere, men å sørge for at meninger kommer fram,” erklærte Jagland. Arbeiderpartiet måtte bli et åpnere parti, med takhøyde og rom for avvikende meninger. Samtidig ble Jagland mer og mer opptatt av at det postindustrielle samfunns teknologiske omveltninger og globaliserte økonomi krevde andre løsninger og virkemidler enn dem Arbeiderpartiet tradisjonelt hadde satset på.
Som utredningssekretær, partisekretær og til slutt partileder fikk Jagland en enestående mulighet til å påvirke den viktige omstillingsprosessen i Arbeiderpartiet. Det skulle bli slutt på overstyringen av partiet fra Youngstorget – “hovedstrømmen av informasjon, kunnskap og meninger skal komme utenfra og inn mot Youngstorget, og ikke omvendt”. Han ble en fornyer som moderniserte Arbeiderpartiet, “åpnet opp en lukket kultur” og brakte fotfolk og ledere sammen gjennom rådslagning og studiesirkler. Mye av æren for at europadebatten ble gjennomført i en forsonlig tone, må gå til Jagland. Han viste seg å være en strateg med evne til å holde partiet sammen.
Men den nye åpenheten var kanskje mer tilsynelatende enn reell; partiledelsen la føringene for hva som skulle diskuteres, og hva konklusjonene burde bli. Gudleiv Forr i Dagbladet peker på at Jagland ble partiets suverene hersker. Gjennom å institusjonalisere uenighet fikk han fred i rekkene og sørget dermed for at partiet og han selv “styrket sin hånd om rorkulten”. Rommet for debatt om sak ble utvidet, mens rommet for debatt om lederskapet ble innsnevret. Forr hevder at Thorbjørn Jagland styrte partiet i kraft av et like suverent personlig lederskap som Einar Gerhardsen hadde gjort.
Mange har også pekt på Jaglands tendens til å omgi seg med folk som deler hans syn, og at partiet altså slett ikke er så inkluderende som det gir skinn av. “Den moderne holdningen følges nemlig av en mangel på respekt og forståelse for tradisjonalistene i partiet,” skrev Aslak Bonde da Jagland tok over som statsminister 1996. Partifeller har kommentert en bestemthet som grenser opp mot stahet når han først har tatt et standpunkt. Et avslørende intervju som Ragnar Kvam hadde med den påtroppende partisekretæren 1986, kan gi en pekepinn om hvorfor Jagland ikke alltid lyktes med sine ambisiøse prosjekter. “Politikk er et fag,” erklærte han da, og forklarte at han utøvde politikk på samme måte som en idrettsmann drev med idrett eller journalister praktiserte journalistikk. Men hvis politikk er et fag, er det klart at eksperten ikke bør la seg avlede av andres mindre informerte holdninger.
Kanskje er det nettopp her en må lete etter forklaringen på hvorfor Jaglands statsministerperiode ble problematisk, til tross for den positive forventning han ble møtt med da han tok over etter Gro Harlem Brundtland høsten 1996. Han ble ansett som Arbeiderpartiets visjonære strateg og ideolog. Som arkitekt for moderniseringen av partiet hadde han advart mot overdreven tro på stat og byråkrati. Han justerte partiets kurs fordi teknologiske forandringer og internasjonaliseringen av økonomien krevde det. EU-prosessen hadde ikke ødelagt partiet. Nå ventet en at den visjonære partilederen ville sette et mer ideologisk preg på utviklingen enn hans pragmatiske forgjenger hadde gjort.
Men snart meldte problemene seg. Den nye statsministeren, totalt uten regjeringserfaring, hadde en uheldig hånd med sammensetningen av sitt mannskap. Planleggingsministeren måtte gå av, og visjonen om “det norske hus” ble en kilde til forlegenhet. Kravet om 36,9 prosent oppslutning om Arbeiderpartiet ved valget 1997 viste seg å være en feilslått strategi, og regjeringens avgang utløste massiv kritikk innad i partiet. Som opposisjonsleder maktet Jagland heller ikke å markere sitt partis politikk på en klar måte, og da lokalvalgene 1999 gav det dårligste resultat på 75 år, ble kritikken mot lederen massiv. Hans tidligere så sterke stilling i partiet ble svekket, og krav om “abdikasjon” begynte å bli hørt.
I februar 2000 erklærte Thorbjørn Jagland at han ikke lenger var Arbeiderpartiets statsministerkandidat. Jens Stoltenberg ville fylle den rollen, mens Jagland selv konsentrerte seg om partilederfunksjonen. En måned senere overtok Arbeiderpartiet regjeringsmakten, og som utenriksminister i Stoltenbergs regjering fikk Thorbjørn Jagland anledning til å bruke sine strategiske evner på en større arena. Etter Arbeiderpartiets valgnederlag høsten 2001 og regjeringen Stoltenbergs avgang, returnerte Jagland til Stortinget, der han ble leder av Utenrikskomiteen til 2005. Samtidig utløste det katastrofale valgresultatet en diskusjon om partiets politikk og partiets ledelse, der det bl.a. ble stilt spørsmål om det var hensiktsmessig med delt lederskap. Våren 2002 gjorde Jagland det klart at han ikke kom til å søke gjenvalg som partileder på landsmøtet samme høst.
Fra høsten 2005 er Thorbjørn Jagland førstepresident i Stortinget. Som stortingspresident har han i større grad enn sine forgjengere markert seg som en profilert deltaker i den offentlige debatt, og da særlig i internasjonale spørsmål.