Thoralf Skolem fremstår som en av Norges største matematikere gjennom alle tider. Han er særlig kjent for sine revolusjonerende bidrag til den matematiske logikk, men oppnådde også betydelige resultater innen algebra og tallteori.
Skolem tok examen artium 1905, studerte deretter ved universitetet i Kristiania og ble cand.real. 1913. Han var vitenskapelig assistent hos Kristian Birkeland 1909–14. Vinteren 1915–16 studerte han i Göttingen i Tyskland. Han var universitetsstipendiat fra 1916 til han 1918 ble beskikket i en nyopprettet stilling som dosent i matematikk.
Nær 40 år gammel tok Skolem doktorgraden på et tallteoretisk emne. Både tema og alder har sin forklaring. I midten av 1920-årene var han allerede anerkjent som en av verdens fremste logikere. Men logikk var et nytt tema, grensende mot filosofien, og de skandinaviske matematikere så med stor skepsis på dette. Et større arbeid av Skolem var blitt liggende i flere år i redaksjonen til det kjente Acta Mathematica, fordi de etablerte professorer ikke kunne skjønne at dette var matematikk. Dette arbeidet har senere fått en fundamental betydning for utviklingen av den teoretiske databehandling gjennom sin analyse av rekursive prosesser.
For å sikre sin fremtid vendte Skolem seg mot mer tradisjonelle emner innen tallteori og algebra. Doktoravhandlingen fra 1926 var et betydelig bidrag til teorien for de diofantiske ligninger. Vel 10 år senere ble han bedt om å skrive en bok om emnet for et kjent tysk vitenskapelig forlag. Boken er blitt stående; den ble bl.a. gjenopptrykt av amerikanerne etter den annen verdenskrig som en del av deres “krigsbytte”.
1930–38 var Skolem tilknyttet Chr. Michelsens Institutt. Dette var produktive år for ham, men en av betingelsene ved stillingen var at han måtte oppholde seg i Bergen, og dermed var han i lange perioder isolert fra sine fagfeller. Det var ikke til å unngå at denne mangel på faglig kontakt satte sine spor i hans arbeider. Men det gav ham også tid og ro til å forfølge sine egne dypt originale ideer. 1938 ble han professor ved Universitetet i Oslo, en stilling han hadde til han gikk av med pensjon 1958. Han var gjesteprofessor ved University of California, Los Angeles 1950–51 og ved University of Notre Dame i Indiana 1957–59.
Skolem ble 1918 valgt inn i Det Norske Videnskaps-Akademi og publiserte mange av sine mest berømte avhandlinger der. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1954 og mottok Gunnerus-medaljen fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab 1962.
Store matematikere begynner gjerne å publisere i ung alder. Skolem var et unntak. Da han ble dosent 1918, 31 år gammel, hadde han to trykte arbeider i sitt fag. Men fra da av og frem til midten av 1930-årene kom en serie av arbeider som befestet hans ry som en av verdens fremste logikere. Temaene dekket vide områder av logikk og bevisteori, rekursjonsteori og aksiomatisk mengdelære. Hans arbeider over bevisteori og rekursjonsteori har også fått stor betydning for den teoretiske databehandling. Begreper som Skolems normalformer og skolemfunksjoner er del av dagens verktøy. Hans bidrag til mengdelæren er mange og dyptgående. Skolem selv var ingen ynder av den “abstrakte” matematikk, og hans bidrag til mengdelæren hadde gjerne et kritisk formål. Men ettertiden har sin egen evne til å snu opp-ned på de gode intensjoner. Det som fra Skolems side var en kritisk analyse av den aksiomatiske tenknings begrensninger, er i ettertid blitt snudd til en produktiv teknikk innen mange områder av nettopp den “abstrakte” matematikken.
Skolems forskeraktivitet avtok ikke med årene; fra sitt 61. til 70. år publiserte han 48 arbeider. Og selv om de mest revolusjonerende arbeidene kom i tiden fra 1920 til midten av 1930-årene, var han med på å åpne nye områder og inspirere nye generasjoner også i sine senere år. Det har grodd i hans spor; et bedre ettermæle kan ingen matematiker få.