Ingeniør og entreprenør. Foreldre: Ingeniør, senere trafikkdirektør i NSB Gotfred Furuholmen (1873–1944) og Inger Elisabeth Olsen (1872–1950). Gift 3.8.1936 med Else Thorne (4.7.1914–10.12.2006), datter av godseier Ivan Thorne (1881–1958) og Ellen Ree (1884–1968). Sønnesønn av Richard Furuholmen (1840–99).

Thor Furuholmen bygde fra 1930 opp sitt eget firma til å bli et av landets største entreprenørselskaper. Firmaet spesialiserte seg etter krigen på utførelse av vannkraftanlegg med dammer, tunneler og kraftstasjoner i fjell og stod sentralt i utviklingen av fjellboringsteknologi, hvor norske entreprenører var ledende i verden. Den 1031 meter lange skråsjakten som firmaet 1955–56 drev nedenfra og opp i Gaustatoppen, uten tverrslag underveis, står som en av de store bedrifter i norsk anleggsvirksomhet etter krigen.

Furuholmen kom fra en familie av ingeniører og var nærmest forutbestemt til å bli entreprenør. Bestefaren Richard Furuholmen, som var fløtningsinspektør, stod for bygging av flere fløtningsanlegg ved Glomma. Farbroren Kristian Furuholmen (1870–1959) var byggeleder for det store Kykkelsrudanlegget omkring århundreskiftet og stod senere for utbyggingen av flere store reguleringsprosjekter (Mjøsa, Bygdin). Selv var Thor Furuholmen knapt to år gammel da faren var ingeniør på utbyggingen av Bergensbanen og bl.a. stod for byggingen av Gravahalstunnelen: “Noe av det aller første jeg husker var at jeg deltok i sprengningsarbeidet i tunnelen, satt på en tralle på skinnegangen,” har Furuholmen fortalt.

Furuholmen vokste opp i Kristiania. Etter examen artium på reallinjen ved Kristiania Katedralskole 1918 studerte han bygningsfag ved NTH og ble sivilingeniør 1923. De nyutdannede ingeniørene kom til et meget vanskelig arbeidsmarked. Perioden 1921–33 var preget av økonomiske kriser som særlig rammet byggebransjen. Hundrevis av norske ingeniører reiste ut, og bygningslinjen på NTH gikk i denne tiden under navnet “den norske amerikalinje”.

Thor Furuholmen fikk sin første jobb som ingeniør hos en annen av etterkrigstidens store entreprenører, Haakon Eeg-Henriksen. 1924 reiste han til Tyskland, der han arbeidet til 1927 hos Siemens Bau-Union i Berlin og deltok i byggingen av undergrunnsbanen og oppføringen av Hochhaus Schaltwerk – et av de største bygg i Berlin på den tiden. 1927–30 var han i Tyrkia, der han deltok i byggingen av den transasiatiske jernbane. Oppholdet endte på sykehus i Istanbul med malaria og tyfus.

Da Furuholmen kom hjem, var det nær sagt umulig, selv for en erfaren bygningsingeniør, å få arbeid i Norge. For å få noe å gjøre, startet han 1930 eget firma sammen med Kaare Backer (1901–97), som skulle bli en annen av de store i norsk entreprenørbransje. Furuholmen og Backer rakk å bygge KNA-gården i Oslo før kompaniskapet ble oppløst, og allerede samme år startet Furuholmen sitt eget firma, Ingeniør Thor Furuholmen.

I de første årene satset han sterkt på boligbygging. Firmaet bygde bl.a. et av de første store boligkomplekser for Oslo Bolig og Sparelag (OBOS) på Galgeberg (1936) og boligblokker i Tøyen–Sofienberg-området. I årene før krigen hadde Furuholmen vel 1000 boliger under bygging. Regnet i antall ansatte var firmaet det tredje største entreprenørselskap i landet, etter Selmer og Høyer-Ellefsen. Den sterke satsingen på boligbygging førte til at Furuholmen fikk tilnavnet “Vesle-Ka'l”; “Store-Ka'l” var murmester Karl Johnsen i firmaet Brødrene Johnsen, som med Sinsen-utbyggingen i 1930-årene var datidens virkelig store boligbygger i Oslo.

I den kaotiske situasjonen som oppstod i april 1940, var det byggebransjen som først fikk føling med okkupasjonsmakten og det dilemma den stilte enhver nordmann overfor. Tyskerne var vel forberedt. De største entreprenørene ble kalt inn enkeltvis. Å gå med på oppdrag var frivillig, men de ble truet med inndragelse av maskiner og utstyr dersom de sa nei. Noen nektet blankt, men store deler av den norske byggebransjen kom til å ta oppdrag for tyskerne under krigen. Motivene var imidlertid forskjellige. Mange beriket seg på “tyskerarbeid”, men både entreprenører, ingeniører og arbeidere kunne gjennom arbeid for tyskerne levere de allierte meget verdifull informasjon. Entreprenørene hadde dessuten stor bevegelsesfrihet og disponerte transportmidler og sprengstoff som var gull verdt for motstandsbevegelsen. Flere, deriblant Thor Furuholmen, gav dessuten både store pengebidrag og deltok selv aktivt i hjemmefrontarbeid. Disse forholdene førte til at landssvikoppgjøret i byggebransjen ble ekstremt komplisert. Saken som ble reist mot Thor Furuholmen illustrerer dette.

I april 1940 hadde Thor Furuholmen under oppføring flere egenfinansierte leiegårder i Oslo. Da de stod ferdig, hadde imidlertid markedet sviktet fullstendig. Prisene ble under krigen frosset på nivået den 8. april 1940. Til tross for at firmaet hadde store finansielle problemer og var hardt presset av sine kreditorer, tok Furuholmen ikke oppdrag for tyskerne så lenge det pågikk krigshandlinger i Norge. Men i juni 1940, da situasjonen var mer avklart, og det norske Administrasjonsrådet oppfordret til samarbeid og til “å holde hjulene i gang”, påtok Furuholmen seg et større oppdrag med å legge rullebane på Værnes flyplass. Siden oppførte firmaet også en rekke brakker. Arbeidet for tyskerne opphørte imidlertid 1941 da motstandslinjen avløste samarbeidslinjen.

I motsetning til en rekke andre større og mindre entreprenører ble Furuholmen ikke dømt etter krigen. Oslo Politikammer innstilte på å straffe Furuholmen med en bot på 20 000 kroner, men saken endte med påtaleunnlatelse. Riksadvokatens begrunnelse var at “Under hensyn til de opplysninger som foreligger om siktedes illegale virksomhet under krigen utført under tildels stor personlig risiko, finner jeg under omstendighetene at der unnlates påtale mot ham ...” De nærmere omstendighetene er imidlertid ukjent. Både Thor Furuholmen selv og andre som hadde kunnet kaste lys over historien, har valgt å tie.

Entreprenørselskapet Furuholmen utførte i etterkrigstiden en rekke store byggearbeider og vannkraftanlegg over hele landet. Av de mest kjente er Postgirobygget (1975) i Oslo og Aurlandsanlegget (1969–84). Gjennom firmaer som Noreno Brasil, I/S Norconstruction og Norwegian Contractors drev Furuholmen helt fra 1950-årene virksomhet i Europa, Afrika og Sør-Amerika og ble en foregangsmann for norsk entreprenørvirksomhet i utlandet.

I begynnelsen av 1970-årene var Furuholmen Norges største entreprenørbedrift, med en hovedtyngde i anlegg. Firmaet ble omdannet til aksjeselskap 1957, men var i familiens eie helt til 1983, da det ble en del av Selmer-Sande-konsernet (nå Selmer ASA). Thor Furuholmen var helt til det siste involvert i driften av selskapet, men overlot 1975 den daglige ledelsen av firmaet til sin yngste sønn Christen Furuholmen.

Thor Furuholmen var en sportsmann og et utpreget konkurransemenneske. I sin ungdom var han aktiv roer og langrennsløper, senere i livet forble han en ivrig mosjonist og trente daglig. Han mislikte all omtale av sin egen person og skydde verv og posisjoner som krevde offentlig opptreden. Han viet all sin tid og energi til utviklingen av bedriften, og betraktet det som en konkurranse der det gjaldt å være best og størst. Som leder hadde han evnen til å knytte til seg dyktige medarbeidere, som han lot få svært frie hender.

  • Biografiske opplysninger i Vi fra NTH. De ti første kull 1910–1919, 1947, Stud. 1918, 1950 og 1968, Ingeniørmatrikkelen 1901–1955, 1961, og HEH, div. utg.
  • A. Møst: “Thor Furuholmen var ledig på torvet”, i Byggeindustrien 1972
  • Ø. Steen: I første rekke. Ingeniør F. Selmer A/S 1906–1981,1981
  • d.s.: Byggende krefter. Entreprenørenes Landssammenslutning 1910–1985, 1989
  • D. Ellingsen: Krigsprofitørene og rettsoppgjøret,1993