Faktaboks

Thor von Ditten
Født
12. september 1860, Christiania
Død
23. januar 1936, Skravestad i Sandefjord, Vestfold
Virke
Diplomat
Familie
Foreldre: Hoffapoteker Hans Selchier von Ditten (1820–91; se NBL1, bd. 3) og Johanna Theodora Døderlein (1819–1907). Ugift.

Thor von Ditten var en av de høyest rangerte embetsmenn både i den felles svensk-norske utenrikstjenesten før 1905 og i den nye norske utenrikstjenesten etter unionsoppløsningen.

Von Ditten tok examen artium 1878 og juridisk embetseksamen ved universitetet i Kristiania 1883. Deretter reiste han til Frankrike for å lære språk, med sikte på å komme inn i diplomatiet. 1884–85 arbeidet han i Indredepartementets konsulatkontor. Fra sommeren 1885 tjenestegjorde han i Utrikesdepartementet i Stockholm. 1886 fikk han sin første utenlandspost, ved den svensk-norske legasjon i Wien. 1887 ble han annensekretær i Utrikesdepartementet, og etter en periode som chargé d'affaires i Wien 1890 ble han samme år tilforordnet sjef for departementets kameralavdeling. 1891 ble han sjef for handels- og konsulatavdelingen, en stilling han beholdt, avbrutt av flere chargé d'affaires-oppdrag, til han ble utnevnt til kabinettsekretær 1900.

Som kabinettsekretær i Utrikesdepartementet i Stockholm var von Ditten departementets høyeste permanente embetsmann og den faktiske overordnede for det felles diplomati og konsulatvesen. Han var dermed den nordmann som nådde lengst i det unionelle departement for utenrikssaker. 1902 fikk han tilbud om ministerposten i St. Petersburg, men avslo. Året etter overtok han imidlertid legasjonen i Roma som de forente rikers minister.

Ved unionsoppløsningen i juni 1905 søkte han avskjed og meldte seg til tjeneste for den norske regjering. 1906 ble han utnevnt til envoyé plénipotentiaire i Berlin, senere på året også i Wien og Roma. Han ble stående som minister i Berlin og Wien til han 1920 søkte og fikk innvilget avskjed, 60 år gammel. Han bosatte seg deretter som gårdbruker på Skravestad ved Sandefjord.

Høsten 1905 fikk von Ditten, sammen med bl.a. Helmer Bryn og F. H. Wedel Jarlsberg, i oppdrag av regjeringen å lage organisasjonsplanen for det nye Utenriksdepartement. Departementet ble, etter svensk mønster, organisert i én konsulær og én diplomatisk avdeling, en inndeling som snart ble sterkt kritisert som lite passende for et land med store handelspolitiske og angivelig ubetydelige “politiske” interesser. I oktober samme år sendte regjeringen von Ditten til Stockholm for å sluttforhandle Karlstad-avtalenes franske redaksjon og undertegne på Norges vegne. Ved kroningen av kong Haakon 7 og dronning Maud i Nidarosdomen 22. juni 1906 var von Ditten overseremonimester.

Som norsk minister i Berlin var von Ditten særdeles frittalende overfor sine overordnede i Utenriksdepartementet. Med en viss rett anså han dem som uerfarne i den diplomatiske verden som han hadde beveget seg i siden ungdommen. Ved en anledning belærte han Norges første utenriksminister, Jørgen Løvland, mot den tro at stormaktene skulle “gjøre noget for vor skyld” hvis det ikke stemte med deres egen interesse. Hans mangeårige opphold i Tysklands hovedstad gjorde ham dessuten svært tyskorientert. Legasjonen i Berlin ble utsatt for kritikk for ensidighet under den første verdenskrig, endog fra Stortingets talerstol. Særlig ble von Ditten angrepet fordi redegjørelser om tyske torpederinger av norske skip ble liggende i legasjonen og ikke videresendt til den tyske regjering; en urettferdig kritikk, har det vist seg.

Helt fra 1905 følte von Ditten at hans kunnskaper og tjenester var blitt for lite verdsatt i den nye utenrikstjenesten. Den medfarten han fikk under den første verdenskrig, tok også sterkt på en ærekjær mann. Hans bitterhet lyser ut av brev til utenriksminister Ihlen, som han vedla sin avskjedssøknad, og av hans etterlatte opptegnelser.

Thor von Ditten ble utnevnt til kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden 1906, og han hadde en rekke utenlandske ordener.

Verker

    Etterlatte papirer

  • von Dittens brevsamling og opptegnelser finnes i Håndskriftsaml., NBO

Kilder og litteratur

  • K. V. Hammer: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • R. Omang: Norsk utenrikstjeneste, bd. 1–2, 1955–59
  • R. Berg: Norge på egen hånd 1905–1920, bd. 2 i Norsk utenrikspolitikks historie, 1995