Thina Thorleifsen var en av de få sentrale tillitsvalgte i Arbeiderpartiets kvinnebevegelse som fullt ut knyttet sin posisjon og karriere til denne virksomheten. I over 40 år hadde hun en fremtredende stilling i organisasjonen, først og fremst gjennom vervet som fastlønnet kvinnesekretær og siden som en av kvinnebevegelsens historieskrivere.
Thorleifsen vokste opp i Hokksund og kom tidlig ut i arbeidslivet. Som 17-åring kom hun som tjenestepike i huset til dikteren Per Sivle, og hun har selv fortalt at det var han som vekket henne politisk. Hun flyttet senere til Kristiania og tok huspost der, blant annet hos Kyrre og Rachel Grepp. I forbindelse med konflikten om skiftordningen i papirindustrien 1907 deltok hun sammen med familie og kjente fra Eiker i mønstringsmøter på Sankthanshaugen og opplevde samhørigheten blant arbeiderne der. “Etter dette var jeg ferdig til å gå inn i arbeiderbevegelsen,” fortalte hun selv 40 år senere.
Thorleifsen var medlem av Den Kvinnelige Tjenerstands Forening fra starten 1910 og ble foreningens formann 1915. Like etter meldte foreningen seg inn i Arbeiderpartiet. Hun kom med i Arbeiderpartiets Kvinneforbunds styre 1918 og fungerte som leder under Hanna Adolfsens sykefravær. 1918 ble hun valgt som varamann til Arbeiderpartiets sentralstyre og var ordinært sentralstyremedlem 1919–23.
Som et ledd i tilpasningen til Den kommunistiske Internasjonale vedtok Kvinneforbundets landsmøte februar 1923 enstemmig å oppløse forbundet. I stedet opprettet delegatene Arbeiderpartiets Kvinnesekretariat, direkte underlagt partiledelsen. Omleggingen skjedde etter initiativ fra og i regi av partiledelsen og ble båret frem av DNAs to sentrale kvinnepolitikere i mellomkrigstiden, Thina Thorleifsen og Sigrid Syvertsen. Partiledelsen ønsket Thorleifsen som formann for kvinnesekretariatet, men hun ble ikke valgt på møtet. Ledelsen opprettet derfor en stilling som fastlønnet kvinnesekretær og ansatte Thorleifsen, et verv hun hadde helt frem til 1953.
I sin virksomhet som kvinnesekretær var Thorleifsen lojal mot Arbeiderpartiet og gikk sjelden ut over de rammene som partiledelsen satte. “Jeg ser det som min viktigste plikt å skaffe medlemmer til DNA,” sa hun på Kvinnesekretariatets landskonferanse 1936. Hun var også en av dem i kvinnebevegelsen som lengst holdt fast på partiets og LOs vedtak om at gifte kvinner måtte vike for sine ektemenn på arbeidsmarkedet, et standpunkt hun så på som en praktisk ordning i en periode med høy arbeidsløshet.
Thorleifsen var en konsekvent kvinnepolitiker, spesielt innen edruelighetsarbeid og sosialpolitikk. Hennes innsats var likevel ikke knyttet til de store sakene, men til organisasjonsarbeid og foredragsvirksomhet. Hun var personifiseringen av Arbeiderpartiets kvinnebevegelse og var avholdt og respektert over hele landet. Mens de fleste andre i kvinnebevegelsens ledelse brukte sine verv som springbrett til karriere på andre områder i partiet, fortsatte Thorleifsen lojalt i kvinnebevegelsen til hun måtte trekke seg av helsemessige årsaker.
Thina Thorleifsen satt i bystyret i Oslo 1932–34, og hun var medlem av styret for Oslo trygdekasse. Ved siden av partiarbeidet var hun også aktiv i Arbeidernes Avholdslag. Sammen med Sigrid Syvertsen skrev hun boken Kvinner i strid, som fremdeles er den eneste samlede historiske fremstilling av Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. Partiet hedret henne med å opprette “Thina Thorleifsens studiefond”.