Arbeiderfører. Foreldre: Lærer Jacob Andreas Emil Abildgaard (1785–1857) og Margarethe Marie (el. Mathea) Scheel (1791–1848). Gift med Fredrikke Dorothea Ravert Colbjørnsen (9.5.1822–1895).

Theodor Abildgaard var en av de sentrale figurene i den første organisering av arbeiderklassen omkring 1850. Han stod i opposisjon til Marcus Thrane, og hadde nære forbindelser med bondeopposisjonen i Stortinget.

Abildgaard tok examen artium 1845 og begynte å studere jus ved universitetet i Christiania. I studietiden bodde han i fattigstrøket Vika, i et hus der også Henrik Ibsen flyttet inn våren 1850. Abildgaard ble kjent med både Ibsen og Aasmund Olavson Vinje, og kom med i den litterære kretsen som utgav Bladet uden navn, Manden og Andhrimner.

Sommeren 1850 meldte Abildgaard seg inn i Christiania Arbeiderforening, som tilhørte Marcus Thranes arbeiderbevegelse. På bevegelsens første landsmøte i august 1850 var han en av foreningens tre representanter. Som juridisk student ble han valgt til ordfører for landsmøtets komité for endringer i lovgivningen, og la frem forslag til en ny grunnlov og om innkalling av en konstituerende nasjonalforsamling.

Allerede på landsmøtet kom Abildgaard i et rivaliseringsforhold til Marcus Thrane. Han hevdet at det var i strid med grunnloven å kreve at allmenn stemmerett ved kommunevalg skulle innfris på førstkommende storting. Thrane påviste at grunnlovens stemmerettsregler ikke gjaldt for kommunevalg, og Abildgaard måtte trekke påstanden tilbake. Han nådde heller ikke frem med et forsøk på å få forsamlingen til å utsette en innledende avstemning over Thranes ønske om at arbeiderforeningene skulle velge en “radikal” fremfor en “moderat” kurs.

Abildgaard kunne nok støtte Thranes sosialistiske programposter, men han gav også uttrykk for at sosialismen hadde spilt fallitt etter februarrevolusjonen i Frankrike 1848. I praksis motarbeidet han arbeiderforeningenes selvstendige linje og prøvde å gjøre dem til et redskap for den liberal-demokratiske opposisjonen på Stortinget.

Etter landsmøtet kom Abildgaard inn i arbeiderforeningenes sentralstyre, og høsten 1850 flyttet han til Kristiansand, der han utgav og redigerte 13 numre av et nytt blad, Christianssandsposten, som forfektet en rent stortingsopposisjonell linje.

Samtidig opplevde Thrane at kongen avslo arbeiderforeningenes moderate petisjon om demokratiske reformer, og av det sluttet han at foreningene måtte samarbeide med opposisjonen på Stortinget hvis noe skulle oppnås. Som erklært sosialist kunne Thrane imidlertid ikke selv gå i spissen for en slik taktikk. Ved utgangen av 1850 overlot han derfor redigeringen av Arbeider-Foreningernes Blad til Abildgaard, som snart også ble formann i Christiania Arbeiderforening. Sammen med Henrik Ibsen underviste han samtidig i lesing og skriving på foreningens søndagsskole for arbeidere.

Arbeider-Foreningernes Blad var fortsatt Thranes eiendom, og Abildgaard skulle redigere det i samråd med det øvrige sentralstyret. Han klarte likevel å gi det en ny og mer utpreget parlamentarisk-politisk profil, som først og fremst appellerte til det liberale borgerskap om å slutte opp om arbeiderforeningene og lede dem i sin retning. Også bak kulissene arbeidet Abildgaard for å få veltet den sittende regjeringen til fordel for et nytt ministerium av representanter for stortingsopposisjonen, med bondeføreren Ole Gabriel Ueland og sakfører Johan Sverdrup i spissen.

Abildgaard hadde flere samtaler med stortingsopposisjonen om et regjeringsskifte, og han prøvde å få arbeiderforeningene til å arrangere en demonstrasjon til støtte for dette. Christiania-foreningen vedtok også å lage en slik demonstrasjon, som skulle holdes på treårsdagen for den franske februarrevolusjonen, 24. februar 1851. Via spioner fikk stattholder Løvenskiold straks rapporter om vedtaket, politiet nedla forbud mot demonstrasjonen, og 24. februar stod 1000 væpnede soldater klare til å slå ned et opprør. Samtidig ble hele sentralstyret arrestert, bortsett fra Thrane, som klarte å stikke seg vekk og senere på dagen avverget alle sammenstøt ved å snakke folkemengden til ro på Stortorget.

De arresterte slapp raskt ut av varetekten igjen, og i mai 1851 holdt Abildgaard i sitt eget hjem et møte med Ueland, Sverdrup og sju andre stortingsrepresentanter, der han hyllet Ueland som “personifikasjonen av de folkelige bevegelser” i Norge og “selvskreven til å innta forsetet i et reformerende statsråd”.

Motsetningene mellom Thrane og Abildgaard toppet seg på det andre landsmøtet i arbeiderforeningene, det såkalte Lilletinget, i juni 1851. Det viste seg at Thrane hadde undervurdert Abildgaards stilling i den håndverkerdominerte Christiania-foreningen og dermed i sentralstyret og på landsmøtet. I kampen om redaktørjobben ble Abildgaard gjenvalgt. Han måtte bare dele inntektene av bladet, som nå gikk over i sentralstyrets eie, med Thrane.

På Lilletinget gikk Abildgaard inn for at arbeiderforeningene skulle presse kongen til å utnevne en ny regjering. Mens møtene pågikk, konfererte han skriftlig med stortingsopposisjonen. Etter forslag fra Abildgaard vedtok forsamlingen å be om å få legge arbeidersaken frem for Stortinget. Men Stortinget var bare villig til å la en deputasjon presentere saken for den komiteen som utredet arbeiderspørsmålet.

Lilletinget godtok tilbudet, men kom i strid med seg selv om hva arbeiderforeningene skulle gjøre hvis fremstøtet ikke førte til noe. Mot kraftige advarsler fra Thrane fikk Abildgaard flertall for å forberede en stor demonstrasjon. Han formulerte også en truende adresse som ble vedtatt og overlevert Stortinget av deputasjonen. Både Abildgaard og Thrane var derimot motstandere av et senere vedtak om at en ny adresse til Stortinget skulle ha et “revolusjonært” innhold, og dette vedtaket lyktes det Thrane å få annullert dagen etter. Men samtidig ble det på møtet uttalt at en eventuell demonstrasjon skulle bidra til å presse frem en konstituerende forsamling.

Tre uker etter at Lilletinget var avsluttet, brukte myndighetene vedtak og uttalelser på møtet som påskudd til å arrestere Abildgaard, Thrane og en lang rekke andre arbeiderledere, og samtidig til å beslaglegge de arrestertes private papirer og alle sentralkontorets dokumenter og bøker. Sammen med de andre ble Abildgaard sittende i varetekt i tre år før den ekstraordinære undersøkelseskommisjonen felte sine dommer 1854. Abildgaard ble dømt til tre års straffarbeid for sine planer om å skremme Stortinget og true kongen, foruten for opphissende tale. Året etter forlenget Høyesterett straffen til fire år, som måtte sones i tillegg til varetektsperioden.

I varetektsarresten i den gamle rådstuen fortsatte Abildgaard å redigere Arbeider-Foreningernes Blad, først åpent frem til slutten av august 1851, senere hemmelig. Han hindret artikler av Thrane i å komme inn i bladet, og fortsatte kampen om hegemoniet i foreningene. Da Thrane 1854 ble redaktør i det nyoppstartede foreningsbladet, hadde Abildgaard startet et rivaliserende blad, Det norske Arbeider-Blad, som kom ut hele 1854 med et sterkt filantropisk preg. Fra juli 1855 ble Abildgaard, etter søknad, overført fra tukthuset til Botsfengselet. Da han slapp ut 1858, etter å ha sonet hele dommen, hadde indre motsetninger og frykten for myndighetene bidratt til at arbeiderforeningene var så godt som oppløst.

Etter fengselsoppholdet var Abildgaard kompromittert og ubrukelig for stortingsopposisjonen. Resten av livet tilbrakte han anonymt i Christiania, i en del år som kasserer ved byens fattigvesen. Her fikk han avskjed 1880, og ble liggende syk og nedbrutt til han døde 1884, samme år som hans gamle allierte, Johan Sverdrup, ble Norges første parlamentariske statsminister.

  • Arbeider-Foreningernes Blad, 1850–51
  • O. A. Øverland: Thraniterbevægelsen, 1903
  • J. Friis: Marcus Thrane, 1917
  • H. Koht: Marcus Thrane, 1917
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • O. Bjørklund: Marcus Thrane – sosialistleder i et U-land, 1970
  • B. Steiro: Marcus Thranes politiske agitasjon, Melhus 1974
  • E. Bull: Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bd. 1, 1985
  • H. Noreng: Arbeiderføreren Marcus Thrane, Grimstad 1993