Sakfører, redaktør og skipsreder. Foreldre: Skipsreder Gunder Christian Brøvig (1850–1921) og Bolette Andrea Davidsen (1852–1927). Gift 1906 med Cecilie Catharina Hoff (12.1.1879–27.6.1963), datter av sorenskriver Harald Nicolai Hoff (1847–1928) og Cecilie Kathrine Lysholm (1856–1933). Farfar til Tharald Brøvig (1942–).

Tharald Brøvig ledet Sørlandets største rederi i mellomkrigstiden og var i en årrekke avisredaktør og ordfører i Farsund.

Brøvig tok examen artium 1896 og juridikum 1901. Etter å ha studert sjørett i London vendte han tilbake til Farsund 1902.

Faren kom fra Farsund, men flyttet 1876 til Kristiansand for å gå inn i en trelastforretning, som han arvet 1887. Han investerte også i skipsparter. Da sørlandsk trelasthandel ble rammet av krise, solgte han forretningen og slo seg ned i fødebyen. Under høykonjunkturen 1889 ble han korresponderende reder for sitt første seilskip. I 1890-årene var sørlandsk treseilskipsfart rammet av en krise som kulminerte 1901. Mange redere bukket under, men ikke G. C. Brøvig. Under disse forholdene slo Tharald Brøvig seg 1902 ned som sakfører i Farsund. Her ble han snart også engasjert i skipsfartsnæringen, først som bestyrer av konkursbo innen rederinæringen, senere i farens virksomhet. 1905 ble han korresponderende reder for sin første treseilskute, og året etter ble firmanavnet Th. Brøvig registrert.

Ved siden av forretningsvirksomheten var Brøvig også redaktør i den konservative Farsunds Avis 1902–16. Som redaktør utfordret han de etablerte i byen, som uten hell forsøkte å få ham fjernet. Fra 1911 var Brøvig medlem av formannskapet i Farsund. Som Høyres fremste lokalpolitiker i byen kjempet han særlig for at Farsund skulle få sitt eget sykehus. Rederivirksomheten og deltakelsen i det politiske liv var arbeidskrevende, og 1915/16 gav han opp både sakførerpraksisen og redaktørstillingen etter å ha blitt valgt til ordfører, en posisjon han med enkelte avbrudd hadde helt frem til sin død.

Etter 1910 satset Tharald Brøvig og faren utelukkende på jern- og stålseilskip. 1914 disponerte Brøvig landets tredje største seilskipsflåte. Et brukt dampskip var riktignok innkjøpt 1901, men G. C. Brøvig karakteriserte det som sitt “smertens barn”. 1915 overlot han virksomheten til sønnen. 1916 ble det første nybygde dampskip levert, men fortsatt dominerte seilskipene. 1920–23 ble ytterligere to dampskip overtatt, men først 1924 ble den siste seilskuten solgt. Skipsfarten på Sørlandet opplevde en alvorlig krise i disse årene, og Brøvig var den eneste i Farsund som klarte å opprettholde en kontinuerlig rederidrift.

Våren 1926 ble Tharald Brøvig rammet av hjerneslag og ble varig fysisk svekket. Sin gamle arbeidskapasitet gjenvant han imidlertid. Året etter besluttet han å kjøpe en gammel damptanker. Selgeren tilbød gunstig kreditt og befraktet skipet på et ti års certeparti. D/T Andrea fikk avgjørende betydning for utviklingen av rederiet, som var sikret en beskjeden, men sikker fortjeneste i de krisepregede 1930-årene.

En bemerkelsesverdig optimisme og handlekraft preget den slagrammede skipsrederen. 1929–30 kontraherte han to dieseltankere, én ved Götaverken og én ved Burmeister & Wain. M/T G. C. Brøvig ble levert 1930. Markedet var elendig, og skipet gikk rett i opplag sammen med tørrlastflåten. B&W-kontrakten ble kansellert til harde betingelser, mens Götaverken gav betalingsutsettelse. Lyspunktet var inntektene fra Andrea; utgiftene ble holdt på et minimum ved å hyre kinesere som mannskap.

Utover i 1930-årene lysnet det for tankfarten, særlig etter etableringen av en internasjonal fraktregulerende Tankskipspool. Brøvigs befraktningsstrategi var en kombinasjon av lange tidscertepartier og utnyttelse av spotmarkedets muligheter. Han var også heldig med å sysselsette sine tørrlastskip i amerikansk fart. I kjølvannet av den politiske uroen steg ratene. 1936 overtok Brøvig en tankskipskontrakt i Tyskland – i strid med både tankskipssamarbeidet og med de lovpålagte norske kontraheringsrestriksjonene.

1938 disponerte Th. Brøvig fem tankskip og én tankskipskontrakt, i tillegg til ti tørrlastskip. Rederiet Th. Brøvig var blitt Sørlandets største rederi med tilhold i det som ble kalt verdens største sjøfartsby – folketallet tatt i betraktning.

Til tross for sitt fysiske handikap påtok Brøvig seg både politiske verv og tillitsverv innenfor næringen. Han var medlem av hovedstyret i Norges Rederforbund 1913–38 og svensk visekonsul i Farsund fra 1911. For sitt allmennyttige virke ble han 1937 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Tharald Brøvig døde under et besøk i Oslo 1938. Han etterlot seg 7 barn. Eldstesønnen Gunnar Christian Brøvig (1907–44) overtok ledelsen av rederiet. Under krigen ble han arrestert av tyskerne og omkom under transport til Tyskland om bord på fangeskipet Westfalen.

  • HEH 1938
  • B. Dannevig: Th. Brøvig, 2 bd., Farsund 1974
  • A. Thowsen: Fra krig til krise og vekst. Mellomkrigstiden – det store hamskiftet i Sørlandets skipsfart, Bergen 1995
  • B. E. Johnsen: Rederstrategi i en endringstid. Sørlandsk skipsfart fra seil til damp og motor, fra tre til jern og stål. 1872–1925, dr.avh. UiB, Kristiansand 1998