Terje Tønnesen er en av Norges fremste fiolinister. Hans debut som 17-åring ble i en Oslo-avis betegnet som “så blendende at det knapt har sidestykke”.
Tønnesen fikk sin første undervisning i fiolin og pedagogikk ved Veitvet Musikkskole og vant 1971, 16 år gammel, 1. pris i en fiolinkonkurranse i Lausanne i Sveits. Dette gav ham inngang til fem års studier med professor Max Rostal ved Bern musikkonservatorium.
Somrene ble tilbrakt ved uformelle kammermusikalske samspillkurs i Trondheim, og etter hvert som kursdeltakerne ble etablert i Oslo og omegn, videreførte Tønnesen samspillet ved et universitetsseminar i musikk på Friundervisningen. Det Norske Kammerorkester (DNK) var resultatet, og 1977 kom debuten med Tønnesen først som leder, deretter som kunstnerisk leder, en stilling han fremdeles innehar og som han i 20 år delte med nå avdøde Iona Brown OBE. Kritikkene var overveldende, og allerede etter første konsert tok det svenske plateselskapet BIS kontakt. Den tredje innspillingen, med Griegs samlede verker for strykeorkester, kastet DNK ut på det internasjonale platemarkedet. Da den ble overført til CD, skrev Gramophones veterankritiker W. Chislett: “No record has given more pleasure, and few as much.”
DNK, som feiret 25-årsjubileum 2003, har i en årrekke vært ansett som et av verdens fremste kammerensembler, og Tønnesen, som i 1970-årene var kjent for sitt uortodokst lange, svarte hår og gikk under kjælenavnet Paganini, har svært mye av æren for orkesterets fremgang. Hans interesse og ansvarsfølelse overfor norsk og utenlandsk samtidsmusikk har stor betydning for repertoaret, og hans karakteristiske måte å dirigere på, med hele kroppen, bidrar til den unge og friske atmosfæren som kritikerne aldri unnlater å fremheve.
Tønnesens “rocka” og tidsreisebetonte versjon av Vivaldis De fire årstider, med slagverk, studioproduserte lyder og stilistiske grep som plasserer denne særdeles publikumsvennlige musikken fra barokkens mest glansfulle periode direkte inn i vår egen tid, er blitt et slags varemerke for hans forhold til historisk musikk. Hans vilje til eksperimentering og hans tolkningsvinklinger – gjerne omvendte av den historismens ånd som har preget de siste årtiers oppføringspraksis – vekker oppsikt, og får de særlig utløp i hans virksomhet som kunstnerisk leder for Camerata Nordica i Kalmar, Sverige. Han er også “Hedersledare” for det svenske Camerata Roman og siden 2000 kunstnerisk leder for Kristiansand Kammerorkester.
1983 ble Terje Tønnesen ansatt som konsertmester i Oslo-filharmonien, men han beveger seg også utenfor det klassiske repertoaret, blant annet i samarbeid med Terje Rypdal. Han er musikalsk altetende, spenner bevisst “over hele fjøla” og forsøker å unngå noen musikalsk ghetto. Han opptrer stadig utenlands og har gjennom sin karriere samarbeidet med musikere som Mstislav Rostropovitsj, James Galway og Maurice André. Hans plateinnspillinger har brakt ham stor heder i internasjonale tidsskrifter. Han fikk Grieg-prisen 1979, Musikkritikerprisen 1979/80, Oslo bys kulturpris 1992 og Spellemannprisen 2000 som leder for DNK. Tønnesen har også skrevet teatermusikk, blant annet til flere forestillinger ved Oslo Nye Teater.