Teis Lundegaard har fått ettermæle som en bygdehøvding, stor og sterk, djerv og høgmælt. Han var medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 og satt på Stortinget i mange år.
Teis ble født på gården Høyland i Austad. Han ble farløs som liten gutt og vokste opp i trange kår. Som voksen slo han seg på handel og fór med jekter langs kysten mellom Bergen og Christiania. Snart eide han båtene selv. Han kjøpte tre gårdsbruk og slo dem sammen til en stor gård, som han kalte Lundegaard. Teis Lundegaard ble en velstående mann. Han lærte seg tidlig å lese, og det sies at han kunne Bibelen utenat. Embetsmenn og øvrighet hadde han liten respekt for. Det er mange historier om Lundegaard, som viser en myndig, vittig og snarrådig mann. Under krigen 1808 var han seksjonssjef for kystvernet, og da en britisk fregatt kom inn fjorden rett utenfor Lundegaard, trommet han folk sammen og organiserte både kvinner og menn som Tordenskiolds soldater, slik at britene ble skremt og stakk til havs igjen.
Teis Lundegaard ble valgt som representant fra Lister amt til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Han ble den mest aktive bonderepresentanten i forsamlingen. Han sluttet seg til selvstendighetspartiet, men talte mange ganger embetsmennene der imot. I spørsmålet om valgordningen gikk han imot konstitusjonskomiteens forslag og fikk redusert favoriseringen av bybefolkningen noe. I striden om det benefiserte gods argumenterte han for at det burde selges og pengene brukes som grunnlag for en bank, mens prestene kunne få fast lønn. I stemmerettsspørsmålet var han blant de mest demokratiske og talte for en bred stemmerett i motsetning til dem som ville knytte rettigheten til minsteinntekt eller minstestørrelse på gården. “Det er ikkje skylddalaren, men mannen som skal tala på tinget,” sa han, og han argumenterte med at “stor gard og stort vett følges ikkje alltid åt”.
I spørsmålet om jøders adgang til riket har Teis Lundegaard vært tillagt en spesiell rolle. På grunnlag av skorenskriver Thomas Bryns dagboksopptegnelser skriver Henrik Wergeland at Lundegaard fikk avsluttet debatten da han raskt reiste seg og ropte: “Staaer op Alle, som ingen Jøder ville have i Landet!” Forsamlingen skal ha fulgt ropet. Andre, deriblant Jacob Aall, mener at dette var å overdrive Lundegaards rolle i denne saken. Tanken om å ikke gi jøder adgang til riket hadde bred tilslutning, bl.a. hadde Nicolai Wergeland uttalt seg skarpt mot å åpne grensene for jøder. På Eidsvoll foreslo konstitusjonskomiteen at jøder fremdeles skulle være utelukket fra adgang til riket; dette ble støttet av flertallet og vedtatt.
Lundegaard ble valgt som representant for Lister amt til det overordentlige Storting 1814 og representerte Lister og Mandals amt på Stortinget 1815–16, 1821–22, 1827–33 og 1845. Han ble valgt inn i en rekke stortingskomiteer – 1821 satt han i til sammen 18. Kampen mot embetsmakten var en rød tråd i hans politiske virke. Ellers var programmet trofasthet mot grunnloven og sparsomhet i statshusholdningen. Han ble ikke selv noen stor politisk leder, men sammen med Ole Haagensen, Halvor Hoel og John Neergaard kom Teis Lundegaard til å legge grunnen for den bondepolitikken som Ole Gabriel Ueland og Søren Jaabæk siden skulle stille seg i spissen for.
Lundegaard tok også aktivt del i lokalpolitikken. Da det kommunale selvstyret ble innført 1837, ble han valgt til medlem av kommunestyret og formannskapet for Lyngdal prestegjeld, og i løpet av levetiden hadde han de fleste kommunale verv.
Teis Lundegaard var en markert fremtoning, med et kraftig ytre og et raust sinnelag, rask i replikken og grov i talen. Han drev gården opp til et mønsterbruk og underviste folk i jordbruk og økonomi gjennom samtaler. Folk gikk gjerne med uenighetene sine til ham, han gjorde rett og skjel mellom dem uten vederlag, så sorenskriver og prokuratorer skal ha hatt lite å gjøre i Lyngdal når han var hjemme. En gang et bruk måtte gå på auksjon, skal han først ha gitt brukeren en skjennepreken, og så kjøpt bruket tilbake til ham. Han var en hel liten krisehjelp alene. En annen gang, da en ung mann bad om et lån på 400 spesidaler så han kunne gifte seg, skal pengene ha blitt gitt i gave. I klesveien sverget han til vadmelstøy, og han talte til ungdommen om å være nasjonale i klesdrakten. Dronning Desideria skal ha ment at vadmel var i groveste laget for slottsball og forært ham finere tøy til en selskapsdrakt. På neste slottsball viste Lundegaard henne hvordan den nye vadmelsdressen hadde fått fór av det fine stoffet – med en sjarmant begrunnelse til dronningen om at det en holder mest av, har en nærmest hjertet.
Da Teis Lundegaard døde 1856, skrev Aa. O. Vinje et sterkt dikt om ham. Et halvt århundre etter hans død ble det reist en bautastein over hans grav ved Austad kirke, avduket 17. mai 1907.