Trolldomsdømt fiskerkone. Foreldre: Ukjente. Gift med fiskebonde Albert Halvorsen (død 1699) fra Vadsø, opprinnelig fra Bergen.

Synnøve Johansdatter var den siste av over 90 mennesker som fikk dødsdom i forbindelse med de mange brutale hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet. Hun var også blant de aller siste i hele Norge som ble brent for trolldomskriminalitet.

Da Synnøve Johansdatter ble forhørt under et rettsmøte i Vadsø juni 1678, fortalte hun hvordan hun fikk opplæring i trolldom, møtte Satan og utøvde skademagi. Som ung jente lærte hun magiske kunster av en kone med navn Anne på gården Sama, der Synnøve tjente. Sama ligger midt i dagens Harstad. Anne underviste henne ved å legge skall fra hønseegg i en stamp med vann. Vannet var gjort i Satans navn, og formålet var å forgjøre husdyr. Mens opplæringen foregikk, fikk Synnøve et syn. En person stod foran henne. Han var svært vakkert kledd, men han var utstyrt med klør på både hender og føtter. “Etter et kort glimt forsvant mannen for hennes øyne,” heter det i rettsreferatet.

Åtte år etter at hun lærte “fandens kunst” i Harstad, utførte hun trollskap på gården Lysbotn helt nord på Senja. Her forgjorde hun en liten halvvoksen geit fordi hun var forbannet på en mann ved navn Hans Olsen. En stund deretter drog hun som tjenestejente til Finnmark. I Vadsø drev hun med både skadevoldende magi og motmagi i form av håndspåleggelse.

Fra dokumentene i saken fremgår det at Synnøve var kjent for å beherske et mangfoldig magisk repertoar som kunne ha både positive og negative sider. Etter at hun kom til Vadsø i slutten av 1660-årene, benyttet lokalbefolkningen seg tydeligvis av hennes evner som helbreder. Samtidig hadde de et ambivalent forhold til henne. Hun kunne være rapp i kjeften, kranglete og slengte ofte forbannelse etter folk. Slike minner om forbannelser, tett etterfulgt av unaturlig sykdom og død, kom frem under rettsprosessen mot henne 1678.

Saken mot Synnøve Johansdatter ble reist av det øvre sosiale sjiktet i lokalsamfunnet. Hun hadde vært tjenestejente hos representanter for den lokale kapitaleliten, og det var disse som beskyldte henne for å ha tatt livet av deres beste kyr. Under selve rettssaken ble det lagt frem konkrete bevis i form av noe som lignet en dott av svart ull og som var funnet i kjøttet på en av kuene.

Enkelte av Synnøves anklagere hadde klare tråder tilbake til den siste store kjedeprosessen på Varangerhalvøya. Hekseprosessene i løpet av noen få måneder 1662–63 er Norges verste. 19 kvinner ble brent, mens de mange som satt i fengsel i påvente av båldom, ble frikjent av lagmannen da han kom til Finnmark sommeren 1663. Mellom juni 1663 og juni 1678 var det ingen alvorlige hekseprosesser i Finnmark.

Synnøve ble brent 1678 for sine såkalte misgjerninger. Hun hadde forbrutt seg mot Guds lov og kongens befalinger, heter det i dommen, hvor det dessuten legges vekt på at hun frivillig hadde tilstått, uten noen form for tvang. Fogden i saken, Lauritz Faag, spurte om Albert Halvorsen ville anke dommen over sin hustru. Han ville imidlertid ikke gå i forsvar for henne og mente at dommen var korrekt.

Etter at dødsdommen var falt, utla Synnøve vadsøkvinnen Kirsten Knudsdatter som like god og faktisk “slemmere” i trolldomskunst enn henne selv. To år senere, 15. juni 1680, ble Kirsten fullstendig frifunnet for trolldomsbeskyldninger av lagmannen. Dermed ble det satt et endelig punktum for alvorlige trolldomssaker og båldommer i Finnmark.

Synnøve Johansdatter etterlot seg ektemann og to små barn, Halvor og Anne. Ektemannen giftet seg senere med Engell Jochumsdatter og levde i alminnelige kår inntil han døde i Vadsø 1699.

  • Nordnorske samlinger, bd. 1, 1938, s. 196
  • R. B. Hagen: Hekser – fra forfølgelse til fortryllelse, 2003
  • Sorenskriveren i Finnmark: Tingbok 11, fol. 64a–68a, SA Tromsø
  • Sorenskriveren i Finnmark: Skifteprotokoll nr. 2, fol. 100, SA Tromsø