Skuespiller. Foreldre: Høyesterettsadvokat Ragnvald Wilberg (1895–1950) og Lilly Marie Erlandsen (1898–1979). Gift 1) 1955 i London med skuespiller Theresa Mary Jewell (3.1.1932–), ekteskapet oppløst 1963; 2) 10.4.1965 i Oslo med personalsjef Gerd Ingeborg Hasle (3.1.1937–), datter av jord- og skogbruker Olav A. Hasle (1892–1968) og Tilla Klæthe (1899–1985).

Sverre Wilberg var en intelligent gentlemanskuespiller med gjøglerglede og sterk personlig utstråling. Ironisk og nøkternt, i en raffinert stil, behersket han både det komiske og det tragiske.

Wilberg vokste opp i en juristfamilie i Fredrikstad. Faren, to brødre og to onkler var anerkjente høyesterettsadvokater, og etter examen artium 1949 begynte også Sverre på jusstudiet ved Universitetet i Oslo. Men etter et par år tok spilletrangen overhånd. Han begynte som elev hos den anerkjente skuespilleren Ingolf Schanche og var en periode statist på Nationaltheatret, før han reiste til London og fikk solid utdannelse ved Royal Academy of Dramatic Art 1953–55. Debuten fant sted på Trøndelag Teater 1955, der han var fast ansatt frem til 1958 og gjorde seg bemerket i så forskjellige roller som den hissige og slagferdige statsadvokaten i Axel Kiellands Herren og hans tjenere (1956) og den selvopptatte, belærende ektemannen i lystspillet Fire unge mennesker av amerikaneren Samson Raphaelson (1957). 1958–71 arbeidet Wilberg som frilanser på Chat Noir, Den Nationale Scene, Folketeatret, Oslo Nye Teater, Riksteatret og en periode på Det Norske Teatret, før han ble fast ansatt der 1971.

Wilberg var en personlighetsskuespiller som med utsøkt stil og gjøglerglede, preget av britisk humor og eleganse, mestret alle sjangere. Spennvidden viste han alt i åpningssesongen på nynorskscenen, der han fremstilte både Lensmannen i Bør Børson jr. og Lord Salisbury i Johann utan land av Friedrich Dürrenmatt. Han skapte troverdige figurer av Sjefen i Heinrich Henkels Rør (1973), Montague i Romeo og Julie (1975) og Ordføraren i Dobbelsats og freske fraspark (1976). I flere roller viste han også sin sans for Brechts verfremdungsteknikk, bl.a. som Snikkar Lin To i Det gode menneske frå Sezuan (1975) og Dommaren i Herr Puntila og drengen hans Matti (1987). Humoristen med det skjelmske tvisynet utfoldet seg i et bredt spekter av komedier: en elegant og infam Baron Nilus i musikalversjonen av Jeppe på Berget (1976), en frodig Pære i Ein midtsommarnattsdraum (1980), Doktoren i Ungen (1981), Lundjordet i Trost i taklampa (1984), ellevilt spill i flere roller i Holbergs Ulysses von Ithacia (1983), Corfitz i Barselstuen (1990), Pappa Langstrømpe i Pippi Langstrømpe (1992) og Jan Westermann i Brørne Østermanns Huskors (1992).

Myndig og kraftfullt behersket Wilberg også den klassiske tragedien som Kreon i Medea (1982) og Korføraren i Antigone (1991). Han fremstilte en fascinerende direktør i Stiftelsen av Antonio Buero Vallejo (1979). Høydepunktet som karakterskuespiller nådde han i 1980-årene med tre roller i Stein Winges nyskapende regi: Gud i Goethes Faust (1985), negeren Bamboula i Pantagleize av Michel de Ghelderode (1986) og Kong Claudius i Hamlet (1987).

Wilberg var også en populær filmskuespiller. Han debuterte 1959 som Hovmesteren i Nils-Reinhardt Christensens 5 loddrett, spilte Skuespilleren i Klokker i Måneskinn (1964), Mandrake i Bo Hermanssons Mannen som ikke kunne le (1968), Bilhandleren i Sus og dus på by'n (1968), Dommeren i Når villdyret våkner (1973), Zolen i både Bør Børson jr. (1974) og Bør Børson II (1976), Fotografen i Min Marion (1975), Kelneren i Kamilla og tyven (1988) og Konrad Cupman i Jungeldyret (1994). Berømt ble han for sin eminente fremstilling av den pedantiske og lojale, men mislykkede kriminalbetjent Hermansen i 11 Olsenbanden-filmer.

Wilberg hadde også flere oppgaver i fjernsynet. Han arbeidet bl.a. med det nyskapende programmet Kunden har alltid rett, der hans galante engelske humor kom til sin rett. Den sonore røsten ble mye brukt både i Radioteatret og til opplesninger. I løpet av 30 år leste han inn over 100 bøker for Blindeforbundets lydbibliotek, og 1993 ble han hedret med Innleserprisen av Blindeforbundet for denne enestående innsatsen.

Sverre Wilberg var en dyktig organisasjonsmann. Han var medlem av styret og forhandlingskomiteen i Norsk Skuespillerforbund 1972–76, formann i Skuespillerforeningen av 1978 i perioden 1988–91 og medlem i Forhandlingskomiteen for denne foreningen fra 1978. Han mottok Statens kunstnerstipend 1979.

  • O. Øisang: Trøndelag Teater gjennom 25 år, Trondheim 1962
  • L. Mæhle (red.): Det Norske Teatret 75 år. 1963–1988, 1988
  • TFL, 1991
  • HEH 1994
  • L. T. Braaten, J. E. Holst og J. H. Kortner: Filmen i Norge. Norske kinofilmer gjennom 100 år, 1995
  • Arkivet på Det Norske Teatret