Skiløper. Foreldre: Anleggsarbeider Halfdan Stenersen (1882–1973) og husmor Elfrida Halvorsen (1895–1973). Gift med ekspeditrise Edel Grimsbo (21.4.1931–), datter av lærer Karl Grimsbo (1900–67) og hustru Gerda (1903–82).

Sverre Stenersen var en av våre store skiløpere. I hovedgrenen kombinert tilhørte han verdenseliten i årene fra 1950 til 1960, men han var også en fremragende spesialhopper. Da han 1950 svevde 112 meter i Planica, var det ingen nordmann som hadde hoppet lengre. Han representerte i alle år Målselv IL.

Stenersen vokste opp i den lille grenda Møllerhaugen i Målselv, der foreldrene hadde et småbruk med 3–4 kuer og noen sauer og geiter. Alle i søskenflokken måtte tidlig delta i arbeidet på gården. Dette gav ham styrke allerede fra barndommen. Skiene var et naturlig fremkomstmiddel til skolen hele den lange vinteren. Småguttene laget hoppbakker i de vanskeligste kneiker, og Sverre utmerket seg fort som en meget dristig utøver. Som regel vant han skolerennene.

Krigen satte en naturlig stopp for idrettsaktiviteten i de tidlige ungdomsår, men som de fleste 14-åringer måtte han ut å finne arbeid etter folkeskolen. For Sverre ble det tungt kroppsarbeid på farsgården, på anlegg, i gruver, i skogen og på fjellet. Lange arbeidsdager ble avsluttet med harde treningsøkter, uten flombelysning. Den gang var det ikke enkelt å være idrettsmann i Nord-Norge. Reisen til treningssamlinger og konkurranser var lang og kostbar, og i løpet av karrieren ble det lange opphold sørpå.

Vilje, energi og naturlig talent skortet det ikke på, og 1948 fikk han et fortjent gjennombrudd ved å vinne hovedrennet for Nord-Norge. Året etter ble det premier i norgesmesterskapet og i Holmenkollen. 1950 tok han steget inn i den internasjonale eliten med en 9. premie i Holmenkollen. Sverre Stenersen utviklet seg på denne tiden til en av de aller beste spesialhoppere i landet, og det var nok noen som mente at han burde konsentrere seg om denne grenen, men han likte å yte full innsats i langrennsløypene, noe han sikkert hadde med seg fra sin oppvekst.

I løpet av karrieren ble det fem norske mesterskap på rad, fra 1954 til 1958, og tre seirer i Holmenkollen. Han deltok i tre olympiske leker. I Oslo 1952 ble det en bronsemedalje. 1956 ble det gull i Cortina, og dette var kanskje hans aller beste år som aktiv, med seirer også i NM, Holmenkollen og Lahti. 1960 fikk han en 7. plass i Squaw Valley. Dette var Stenersens siste sesong i større internasjonal sammenheng. Han var med i to verdensmesterskap. Det ble gull i Falun 1954 og sølv i Lahti 1958, den gang var han bare fire sekunder fra å ta sitt annet VM. Han fikk hele 14 kongepokaler og mottok Holmenkollmedaljen 1955.

Etter noen år som sportshandler i slutten av 1950-årene utdannet Stenersen seg ved Statens Gymnastikkskole. Han var engasjert som trener i Norges Skiforbund og siden ungdoms- og idrettsleder, først i Meløy kommune i Nordland og fra 1968 i hjemkommunen Målselv.

Sverre Stenersen vil bli husket som en av landets største idrettsmenn i 1950-årene. I sitt virke som trener gav han generasjoner av ungdom inspirasjon til å drive allsidig idrett, og ikke minst øste han av sin kunnskap for å fremme den gamle norske paradegren, nordisk kombinasjon.

  • R. Bryhn og K. A. Tvedt (red.): Kunnskapsforlagets Idrettsleksikon, 1990
  • L. H. Hansen: Sverre Stenersen – gullgutten fra Målselv, 1992