Jurist og NS-politiker. Foreldre: Overrettssakfører, senere politimester Harald Johan Riisnæs (1864–1946) og Petra Hansine Rasmussen (1859–1937). Gift 16.10.1921 med Aslaug (“Pernille”) Welle (f. 17.8.1898), datter av landhandler Anders A. Welle (f. 1870) og hustru Marta (f. 1871).

Sverre Riisnæs bestyrte Justisdepartementet i NS-regjeringene 1940–45. Han var en sentral pådriver i deportasjonen av de norske jødene høsten 1942 og hovedmannen bak nyordningen av rettsvesenet med sær- og folkedomstoler. I rettsoppgjøret etter krigen ble han erklært sinnssyk og unngikk dermed straff, men tilbrakte flere år på psykiatrisk sykehus.

Riisnæs vokste opp i Sogn i en nasjonalsinnet og tyskvennlig familie. Etter examen artium som privatist 1915 studerte han jus ved universitetet i Kristiania og ble cand.jur. 1919. Deretter fulgte tre år som dommerfullmektig på Sunnmøre og i Sogn og 12 år som politifullmektig, først i Kristiansund og fra 1925 i Oslo. 1934 ble han statsadvokat i Buskerud og Oppland. I den forbindelse var han 1936 aktor mot en gjeng NS-gutter som hadde brutt seg inn hos den sovjetiske revolusjonslederen Lev Trotskij, som levde i eksil i Norge. Saken endte med utvisning av Trotskij, mens Riisnæs selv utviklet et angstfylt forhold til NS, som han mente ville hevne seg.

Etter den tyske invasjonen av Norge 1940 brøt Riisnæs' redsel for Quislings hevn ut for fullt. Han forsøkte å flykte, men valgte etter en stund å tilby sine tjenester for NS. Han meldte seg inn i partiet juli 1940, og ved nyordningen 25. september gikk han inn i det “kommissariske” styret som statsråd i Justisdepartementet. Fra september 1941 og ut krigen hadde han tittel av justisminister.

Som statsråd/minister var Riisnæs ansvarlig for en rekke av NS-regimets forsøk på å omskape det norske samfunnet, ikke minst gjennom nazifisering av rettsapparatet. Høsten 1940 provoserte han Høyesteretts medlemmer til å trekke seg, og han utnevnte en ny, lojal Høyesterett. Samme høst opprettet han Folkedomstolen, og senere under krigen var han hovedmannen bak Politiets særdomstol, som ble opprettet i forbindelse med saken mot Gunnar Eilifsen. Riisnæs grep ved flere tilfeller inn i rettspleien med særlover og la seg stadig ut med sakførerne og Norsk Sakførerforening.

Både før og under aksjonen mot jødene høsten 1942 var Riisnæs en pådriver. Han var selv overbevist antisemitt og viste i det hele tatt en sterk ideologisk orientering under krigen. Mens hans tidligere, omfattende skribentvirksomhet stort sett hadde dreid seg om juridiske og kriminaltekniske emner, skrev han i løpet av krigen artikler og bøker som vitnet om en nyvunnet nasjonalsosialistisk overbevisning. I Nasjonalsosialistens livssyn tilkjennegir han et klart pangermanistisk ståsted. Riisnæs ble også en drivkraft og ideologisk leder i Germanske SS Norge og ivret sterkt for norsk frivillig deltakelse på Østfronten. Han var selv ved fronten en tid, og de frivillige kunne regne ham som sin fremste talsmann og venn. Januar 1944 foreslo han å mobilisere 75 000 norske unggutter til innsats i Finland, men forslaget nådde Hjemmefronten og ble brukt for hva det var verdt i holdningskampen.

Ved frigjøringen mai 1945 befant Riisnæs seg sammen med Jonas Lie og Henrik Rogstad på Skallum gård i Bærum, omringet av Hjemmefronten. De tre inngikk en selvmordspakt som Lie og Rogstad gjennomførte, men som Riisnæs brøt fordi han – etter eget utsagn – fikk et tegn fra Gud. Som person hadde Riisnæs alltid vært eksaltert og eksentrisk, karaktertrekk som bare forsterket seg i løpet av krigen.

Da landssviksaken mot Riisnæs kom opp 1947, var det mye som tydet på at han ikke var tilregnelig – i det minste mente rettspsykiaterne det. Resultatet var at han ble erklært sinnssyk, og rettssaken mot ham ble stilt i bero. Han ble boende på Reitgjerdet sykehus frem til 1958 og levde deretter et stille og tilbaketrukket liv frem til sin død 1988. Rettssaken ble foreldet 1973.

    Et utvalg

  • Fire års krig mot spritsmuglingen (sm.m. R. Sveen), aritkkelserie i Aftenp. 13. og 20.2., 20. og 27.3. og 3.4.1926
  • Rusdrikkloven eller lov om innførsel av brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl (sm.m. R. Sveen), Oslo/Halden 1926 (rev. utg. 1928 og 1932)
  • Den nye rettsstat på nasjonalsosialistisk grunn (sm.m. J. Nordvik), 1941
  • Nasjonal Samling og lovverket, 1942
  • Fram for frivillig norsk våpeninnsats. Taler (sm.m. J. Lie), 1942
  • Nasjonalsosialismens livssyn. Vårt grunnlag og vår kamp med naturlovene. Foredrag ved Germanske SS Norges kurser på Kongsvinger, 1943
  • En ny rettsorden, i Det nye Norge, bd. 2, 1943
  • Se også fyldig bibliografi i Ringdal 1989 (se nedenfor, avsnittet Kilder), s. 197f
  • Stud. 1915, 1942, 1965
  • E. Østerberg: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
  • O. Nansen: “En samtale med Quislings justisminister”, i d.s.: Langs veien, 1970
  • Y. Ustvedt: Verdensrevolusjonen på Hønefoss, 1974
  • N. J. Ringdal: Mellom barken og veden. Politiet under okkupasjonen, 1987
  • d.s.: Gal mann til rett tid. Sverre Riisnæs – en psykobiografi, 1989
  • Ø. Sørensen: Hitler eller Quisling. Pangermanske og nasjonale strømninger i NS 1940–1945, 1989
  • N. J. Ringdal: biografi i NKrL, 1995