Sverre Walter Rostoft var ansvarlig statsråd da oljeeventyret startet i Norge. Som industriminister 1965–71 mottok han allerede 1968 en liten flaske med norsk olje fra Nordsjøen. Han trodde på Norge som oljenasjon på en tid da mange innen politikk og næringsliv fremdeles var skeptiske.
Rostoft vokste opp i Glemmen ved Fredrikstad og tok examen artium på latinlinjen i Sarpsborg 1935. Etter endt skolegang var han ansatt som sekretær ved Nylands Verksted i Oslo 1937–44. Så ble han kontorsjef ved Kristiansands mek. Verksted, der han var administrerende direktør i 34 år, 1945–79. Juridisk embetseksamen tok han først i en alder av 35 år. Han tvilte seg frem til denne utdannelsen, fordi hans far hele tiden hadde ønsket at han skulle studere teologi.
Rostoft var også tvilende til å gå inn i politikken, han ville først og fremst være næringslivsleder. Motvillig lot han seg likevel stille som kandidat ved stortingsvalget 1953 for Vest-Agder Høyre. Han satt to perioder på Stortinget, 1954–57 og 1965–69.
Som politiker var Rostoft kjent som en person med utpreget samarbeidsvilje på tvers av partigrensene. Disse egenskapene fikk han god bruk for som industriminister i den borgerlige samlingsregjeringen 1965–71. Da han overtok som statsråd, hadde Industridepartementet i flere år nærmest vært et stormsenter i norsk industripolitikk, med en tilspisset strid om statsbedrifter og Kings Bay-skandalen som politiske hovedsaker. Dette dempet seg i Rostofts tid, til stor glede både for departementets folk og for industripolitikken. Til gjengjeld ble det en økende strid om kraftutbyggingen. Den økende naturverninteressen førte til konflikter omkring utbyggingen av Aurlandsdalen (1969) og særlig Mardøla (1970).
Starten på det norske oljeeventyret ble hans store hjertesak som industriminister. Han beveget seg i et nybrottsland, der Norge hadde liten erfaring. Straks oljekonsesjonen var i orden, sørget han for å opprette en liten oljeavdeling med 12 fagfolk i departementet. Ikke alle trodde på Rostofts optimisme. En historie fra en regjeringskonferanse 1968 forteller at da Rostoft hadde redegjort for departementets planer, brøt finansminister Ole Myrvoll inn og sa: “Du Rostoft, du Rostoft! Du er alltid så optimistisk!”
Etter at Rostoft 1971 gikk av som statsråd og vendte tilbake til Kristiansand, dokumenterte han at han også var realistisk i sine fremtidsvyer. Han samlet en gruppe næringslivsledere rundt seg og startet selskapet Oil Industry Services, der han selv ble styreformann. Selskapet ble en stor suksess og hadde i 1980-årene over 1000 mann i arbeid på norsk sokkel.
Rostoft var en godviljens mann, som sjelden sa nei til nye oppgaver. 1962–65 var han president i Norges Industriforbund, han var medlem av Høyres Sentralstyre 1954–70, og han var dessuten formann eller styremedlem i en lang rekke industriselskaper. 1978–85 var han styreformann i Siemens Norge, og for sin innsats der ble han hedret med storkors av den tyske Fortjenesteorden. Han ble også tildelt chilenske, brasilianske og peruanske ordener for sitt internasjonale olje- og industrisamarbeid.
Rostofts industrifilosofi gikk i store trekk ut på å sette enkeltmennesket i sentrum. Han gjentok ofte i taler og intervjuer: “Enkeltmennesket er i seg selv en verdifull ting, uansett om det har 100 millioner, én million, eller det har ingenting.” Han satte hensynet til de ansatte i en bedrift høyest, fordi de var bedriftens kjerne og mer avhengig av den enn f.eks. aksjonærene.
Som politiker og industrileder var Rostoft filosofisk anlagt med sterke forankringer i åndslivet. Han sjarmerte folk med sin snadde og sitt smil, og selv i radikale studentmiljøer kunne hans konservative filosofi vekke ettertanke. Han sa ofte at det rent materielle preget samfunnet i for stor grad, at effektiviteten dominerte, og at individets nytte ble målt i kroner og øre. Han var mye brukt som foredragsholder og kåsør i forskjellige fora. I en tale 1976 summerte han sitt livssyn med å si at vår tid er kalt lengselens tidsalder, at menneskene lengtet etter varige verdier, og at de var redde for fremtiden.
Rostoft ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olav Orden 1965 og var kommandør av Dannebrogordenen.