Sverre Udnæs var en i norsk sammenheng enestående teaterbegavelse, som dramaforfatter og iscenesetter, innenfor fjernsynsteater, film, skuespill og hørespill. I hans egen generasjon må vi til utlandet for å søke begavelser på hans nivå: tyskeren Fassbinder, Sam Shepard i USA, svenskenes Lars Norén. Ikke minst i fornyelsen av den troverdige dialog står Udnæs sterkt, der replikkene ofte viser at den ene part ikke lytter til hva den annen sier. Som personinstruktør teller Udnæs blant de største i vår teaterhistorie.
Det var i de “politiske” 1970-årene Sverre Udnæs kom med sine sterkeste stykker, som ofte utfolder seg innenfor den “borgerlige” kjernefamilie. Som dramatiker hadde han ingen dikters renommé å bygge på – han lærte seg yrket gjennom praktisk produksjonsarbeid. Kanskje derfor er hans arbeider lite omtalt og hans stykker omtrent aldri spilt utenfor hjemlandet. Aske, lansert i Fjernsynsteatret 1973 og et hovedverk i norsk etterkrigsdramatikk, var per 2004 aldri oppført på noen teaterscene. Få av fjernsynsproduksjonene, egne og fra verdensdramatikken, er sendt i reprise – slike som Tom Eyens 22. november/Den store leiegården (1969), der Udnæs er eksperimentator og maler skuespillerne i sølv, eller Tsjekhovs Tre søstre (1973), der hans psykologiske billedsans kommer til sin rett.
For det store publikum ble Udnæs kjent for fjernsynsversjonen av Cora Sandels Alberte og friheten, sendt i fem episoder 1972. Store scenesuksesser hadde han med Harald Tusbergs Bør Børson jr. (1972) med Rolv Wesenlund i hovedrollen, Neil Simons The Sunshine Boys (1974) med Per Aabel og Georg Løkkeberg, og Tennessee Williams' Sporvogn til begjær (1975) med Lise Fjeldstad.
Udnæs var ansatt i NRK Fjernsynet 1960–75, først som inspisient, siden producer og fra 1967 som instruktør ved Fjernsynsteatret, der hans begavelse blomstret. 1975–79 var han knyttet til Nationaltheatret som instruktør og kunstnerisk rådgiver. 1980–81 underviste han ved Statens Teaterskole. Han var styremedlem i Norsk Sceneinstruktørforening 1972–77.
Det er vekst i Udnæs' dramatikk, fra billedtolkningen av 1960-årenes frihetsfølelse i Lek og Barbara frem til en dypere forståelse av fellesskapets spinkle vilkår i Aske, Visittid og I dette hvite lyset, der han i midten av 1970-årene tar opp de familiebindinger Lars Norén 10 år senere gjør til et hovedtema i sitt forfatterskap.
Udnæs' dvelende kameraføring utvikler et særegent filmspråk i Alberte-serien, med utendørs opptak i Paris – og også i det refuserte filmmanus Etter lang tids fravær (1976), en personlig tolkning av Ibsens Gengangere. Udnæs laget to spillefilmer, Fru Inger til Østråt etter Ibsens skuespill og Øyeblikket basert på hans eget skuespill I dette hvite lyset. Produsenten Egil Monn-Iversen sa: “Jeg mente vi i Udnæs hadde en filmbegavelse på nivå med svenskenes Widerberg og Troell. Det var synd at han ikke fikk gjort mer.”
Som hørespillforfatter nådde Udnæs lengst i Skallet, med Anne Marie Ottersens dirrende tolkning av tenåringen Vicky og hennes vaklende posisjon, formulert i stykkets mottodikt: “Alltid en annens drøm/å klamre seg til/før jeg-katastrofen/for alltid/lukker skallet/om våre sinn.”
Det er i brytningen mellom det fasttømrede etterkrigs-Norge og forståelsen av verdensfredens sjabre balanse Udnæs' eksistensialisme utspiller seg, i et teaterspråk som hviler på hverdagsstilisering og absurd teater, slapstickhumor og fransk bølgefilm-estetikk.
Shakespearsk komedie mikses med moderne musikal i Til helvete heller, O'Neills realisme kan skjelnes i Visittid og det ufullførte Løgnen, et strindbergsk temperament i Vinger og Dukken. Over Dager gjennom fingrene og I dette hvite lyset ånder en tsjekhovsk melodi.
Er det drømmen som kolliderer med virkeligheten? Den myke verden mot den kapitalistiske? Katastrofen henger både i atombomben og i den splintrede jeg-følelse. I Udnæs' versjon av Ibsen er det Osvalds tragedie som blir hovedsaken, ikke fru Alvings. Undergangen er ikke konsekvensen av våre handlinger, den er på forhånd gitt. Slik blir Udnæs en situasjonsrapportør mer enn en gresk tragediedikter.
Sin lekenhet, formbevissthet og raffinerte billedsans til tross er Udnæs en dyster forteller. Det er som mørket fra hans nærvær ennå ikke har nådd oss. Som privatperson hadde Sverre Udnæs et gallisk sinnelag, en guddommelig humor – det som tok skikkelse i stykkene hans var ofte et syn sprunget ut av innadvendt lytting.