Sverre Løberg satt i tysk fangenskap under den annen verdenskrig og gjorde en stor innsats for tysklandsfangene og deres pårørende. Han representerte Arbeiderpartiet på Stortinget 1945–69.
Løberg vokste opp i Skien og begynte 15 år gammel som typograflærling i Fylkesavisen i hjembyen. Der ble han i 20 år. Sitt første politiske verv fikk han som medlem av Skien bystyre 1934–37. I årenes løp ble han flittig benyttet i tillitsverv i den faglige og politiske arbeiderbevegelse og i avholds- og idrettsbevegelsen.
Sverre Løberg kom tidlig med i motstandsarbeidet under den annen verdenskrig. Han ble arrestert høsten 1940 og var den første nordmann som ble dømt til tukthus. I løpet av krigsårene befant han seg i 30 forskjellige fengsler, tukthus og konsentrasjonsleirer. Fra 1942 var han i krigsfangenskap i Tyskland. I sin bok Det jeg husker best bruker han ordet flaks i sin beskrivelse av hvordan han unngikk døden. Hans medfanger fra den gang er mer tilbøyelig til å si at forklaringen var at han også i de tyske dødsleirene var mer opptatt av andre enn sin egen person. Det var ingen tilfeldighet at hans medfanger utså ham til tillitsmann.
Det er typisk at han var ikke før kommet over på svensk grunn etter å ha blitt reddet av “de hvite bussene” våren 1945, før han reiste tilbake til Tyskland i norsk uniform for å delta i arbeidet med å oppspore norske fanger. Etter krigen var han i en årrekke formann i Samordningsrådet for krigens ofre og medlem av Ankenemnda for krigspensjonering. Han var også styremedlem i Norsk Medisinaldepot fra 1959 og medlem av styret for Norges Banks avdeling i Skien fra 1956.
På Stortinget, der han ble innvalgt 1945, ble han fort en av forsamlingens mest fargerike politikere. Han var ukonvensjonell, spirituell, munnrapp og vittig. I den politiske debatt kunne han være nådeløs, men under overflaten merket man alltid guttenaturen, uhøytideligheten og ertelysten, glimtet i øyekroken. Hans påstand om at Stortingets presidentskap “skvalper over av verdighet” blir aldri glemt. Som stortingsrepresentant fikk han aldri være i fred; jakkelommene hans var sprengfulle av korrespondanse, ofte fra enkeltpersoner eller grupper med problemer som han så det som sin plikt å prøve å løse.
Løberg var i alle sine 24 år på Stortinget medlem av Sosialkomiteen. En lang periode fungerte han også som Arbeiderpartiets innpisker – den som holdt orden på utbyttinger og stemmegivning. Det vervet satte han større pris på enn noe annet i sitt politiske liv. Om Sverre Løberg ble det sagt at det ikke hendte noe på Stortinget som han ikke var detaljorientert om. Samtidig tilhørte han partiets venstrefløy. Det hendte at han gikk sine egne veier og sa sin hjertens mening om “kostebinderiet” på Løvebakken.
Ikke minst i den kalde krigens tid gikk Løberg sine egne veier. Han stemte i sin tid mot norsk medlemskap i NATO og tysk gjenopprusting og inntog i NATO. Ifølge hans partifelle Christian Oftedal var Sverre Løberg “den dampventil Arbeiderpartiet godtok for å slippe ut overtrykket”. Han ble oppriktig savnet av sine kolleger på Stortinget da han trakk seg tilbake 1969. Løberg ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1970, og han var innehaver av Norges Røde Kors' hederstegn og den danske Christian Xs frihedsmedalje (for sin innsats for danske krigsfanger).