Lege og politiker. Foreldre: Redaktør og politiker Lars Oftedal (1877–1932) og Alice Stephansen (1877–1938). Gift 15.11.1929 med Laura Philippa Merete (“Mette”) Ziesler (6.6.1908–6.8.1979), datter av barnelege Ernst Hadeler Ziesler (1880–1968) og Laura Vita Maria Tretow-Loof (1879–1918). Sønnesønn av Lars Oftedal (1838–1900); bror av Christian S. Oftedal (1907–55).

Sven Oftedal var en sentral arbeiderpartipolitiker i årene etter den annen verdenskrig. Han var sosialminister fra 1945 til han døde brått 1948. Oftedal satt i tysk fangenskap i fire år under okkupasjonen og gjorde en stor innsats for sine medfanger.

Oftedal vokste opp i et hjem med sterke venstretradisjoner. Farfaren hadde satt i gang store veldedige tiltak som Bethaniastiftelsene og grunnlagt Vestlandsposten og Stavanger Aftenblad. Faren, som var utdannet jurist, var redaktør i Stavanger Aftenblad og statsråd i tre venstreregjeringer. Ved farens død 1932 overtok Svens yngre bror Christian redaktørgjerningen.

Sven Oftedal brøt med familietradisjonen. Etter examen artium 1923 fra Kongsgård skole valgte han medisin som sitt fag ut fra et sterkt ønske om å hjelpe mennesker. Som ung student i Oslo bodde han en tid sammen med familien mens faren var statsråd, og han fulgte ivrig debattene i Stortinget. Men det var ikke Venstre som appellerte til ham. En sterk rettferdighetssans og sosial samvittighet ledet ham inn i arbeiderbevegelsen. 1927 ble han med i Arbeidernes Ungdomsfylking. Han var en nær venn av Halvard Lange. De var begge pasifister og militærnektere. Som student var han også sekretær i Folkehelseforeningen og redigerte foreningens tidsskrift. Det forebyggende helsearbeidet opptok ham tidlig. Han så det som et kall å rette opp skjevheter i samfunnet, være med på å “bryte lenker”, som han selv senere skrev.

1930 fullførte Sven Oftedal sin legeutdannelse. Etter avsluttet turnustjeneste åpnet han allmennpraksis som lege i Stavanger 1933. Han etablerte seg i østre bydel, der nøden og arbeidsløsheten var størst, og viste stor omsorg for sine mange pasienter, også økonomisk. Høsten 1934 ble han valgt inn i Stavanger bystyre med flere velgere bak seg enn noe annet bystyremedlem. Han var opptatt av sosiale spørsmål som bedre boliger, offentlige bad, frilufts- og feriemuligheter. Som en konsekvens av sin politiske overbevisning gav han på denne tid avkall på arven etter foreldrene, inklusive interesser i Stavanger Aftenblad.

Oftedal ble avholdsmann samtidig med at han fikk legelisens, og han gjorde sammen med sin kone Mette en stor innsats for arbeideravholdslaget Frisinn. Han mente at den beste avholdspolitikken var å gi ungdommen et fritidstilbud som gjorde alkoholen overflødig. Oftedals synspunkter om en samfunnsmessig organisering av fritiden og et ferie- og fritidsfond finansiert av syketrygden representerte en utvidelse av folkehelsepolitikken mot velferdssamfunnet.

I årene før den annen verdenskrig markerte Sven Oftedal seg som en klar talsmann mot fascismen og ble leder av den lokale Spania-komité og formann i Stavanger-avdelingen av Norsk Folkehjelp. Under okkupasjonen ble han arrestert første gang våren 1941 og sendt til Grini. Etter noen korte måneder i frihet ble han høsten 1942 arrestert på nytt og sendt til Sachsenhausen. Både på Grini og i Sachsenhausen organiserte Oftedal sykehustjenesten og arbeidet utrettelig for å redde medfangers liv og helse. Innsatsen i fangeleirene brakte ham i forgrunnen av det politiske liv. I Sachsenhausen var han sammen med Einar Gerhardsen, Halvard Lange, G. Natvig-Pedersen og andre arbeiderpartipolitikere som ble sentrale i gjenreisningen i Norge etter krigen.

Sommeren 1945 ble Sven Oftedal kalt til sosialminister i Einar Gerhardsens første regjering mens han var i Nord-Norge på frivillig hjelpearbeid blant russiske og jugoslaviske krigsfanger. Samme år ble han innvalgt på Stortinget, og han fortsatte som sosialminister i Gerhardsens nye regjering. Som statsråd ble han kjent som en pådriver. Oftedals statssekretær Knut Getz Wold sammenlignet sin sjef med Johan Castberg. Barnetrygden som var utredet før krigen, ble innført 1946. Ferien ble utvidet til tre uker 1947. Hans viktigste bidrag var stortingsmeldingen om folketrygden 1948. Den inneholdt hovedtrekkene i den trygden som ble innført to tiår senere og er blitt karakterisert som et velferdsideologisk byggverk.

Som sjef for helsevesenet var Oftedal ansvarlig for en betydelig utvidelse og modernisering av Rikshospitalet. Oftedal var også opptatt av forskningen. Da lovforslaget om tipping ble fremmet, gikk han inn for at overskuddet skulle fordeles mellom idrett og forskning.

Oftedal døde av hjerteinfarkt bare 43 år gammel. Einar Gerhardsen sa i minnetalen at Sven Oftedal var som skapt til sjef for Sosialdepartementet. Stortinget bevilget kombinert pensjon og æreslønn til de etterlatte. Et minnesmerke over legen, kameraten og medmennesket Sven Oftedal ble reist i Stavanger to år etter hans død.

  • Overs. M. Hodann: Kvinne og mann. Veiledning i seksuelle spørsmål, 1934
  • Gjenreising, priser og levestandard. 3 foredrag på fagkongressen 1946 (sm.m. E. Gerhardsen og E. Brofoss), 1946
  • Til norsk ungdom, minneskrift utg. av AOF, 1949
  • S. Oftedal: Til norsk ungdom. Et minneskrift, 1949
  • P. Thomsen: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • Haffner, bd. 1, 1949
  • Stud. 1923, 1950
  • I. Molaug m.fl.: Det siste ord blir aldri sagt. Tre enere og en avis, 1968
  • Nordby, bd. 1, 1985
  • E. Bull, A. Kokkvoll og J. Sverdrup (red.): Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bd. 5: T. Bergh: Storhetstid (1945–1965), 1987 og bd. 4: T. Pryser: Klassen og nasjonen (1935–1946), 1988
  • A. Aadnøy: Avisen og menneskene. Stavanger Aftenblad 100 år, Stavanger 1993
  • A.-L. Seip: Veiene til velferdsstaten. Norsk sosialpolitikk 1920–75, 1994
  • NL, bd. 4, 1996
  • avisnekrologer, spesielt Stavanger Aftenblad, Iste Mai, Arb.bl

    Kunstneriske portretter

  • Byste av Per Palle Storm, 1950; Sven Oftedals plass, Stavanger
  • Portrett av Oskar Sørreime, 1949; Arbeideravholdslaget Frisinn, Stavanger