Skuespiller og regissør.

Svein Scharffenberg er en av sin generasjons mest karakteristiske og forvandlingskyndige skuespillere. Han viste tidlig et elastisk spenn fra skurke- og taperroller til lyriske elskerroller. Med alt fra en brutal farlighet i realistisk drama til en godslig barnslighet i komedier har han fremstått som anvendelig innenfor et stort spekter, og med en innsiktsballast som også har gjort ham til en spennende instruktør.

Scharffenberg er født og oppvokst i Oslo. Etter endt skolegang arbeidet han noen år bl.a. som sjåfør og sjømann, før han begynte som scenearbeider ved Riksteatret. Dette inspirerte til videre teaterplaner, og 1964 kom han inn på Statens Teaterhøgskole. I sin første sesong som skuespiller, ved Den Nationale Scene 1967/68, spilte han Motel i Spillemann på taket og Trofymov i Kirsebærhaven, roller der han fikk vist frisk og ungdommelig idealisme.

Året etter kom han til Nationaltheatret. Her kom han særlig til å spille i moderne dramatikk, ofte i roller med et asosialt aspekt, så som Len i Reddet av Edward Bond, Lenny i Hjemkomsten av Harold Pinter og Kain i Finn Carlings Slangen. Etter hvert så man ham også i Fjernsynsteatret, der han viste trassig virilitet som Jo i Aske av Sverre Udnæs og som Jean i Strindbergs Frøken Julie. I fjernsynet fikk han også vist brennende engasjement i tittelrollen i Montserrat av Emmanuel Roblès og et forfriskende komedieutspill i Gunnar Bull Gundersens satiriske Unnskyld hvis jeg forstyrrer.

Scharffenberg ble med på opprettelsen av det første regionteateret, Hålogaland Teater, 1971, og derved ble han medvirkende formgiver til nye norske teaterformer, både som skuespiller og regissør. På Hålogaland Teater spilte han bl.a. i eventyrcollagen Svømmende dyr i det nordnorske hav og regisserte to barneforestillinger, Ridder Bolle og hans kamp mot drager og baroner, og Gutten og gullfuglen, den siste også på Nationaltheatret 1974.

Etter tiden ved Hålogaland Teater kom Scharffenberg til å veksle mer og mer mellom spill og regi, og han var frilanser i mange år. Fra midten av 1970-årene til begynnelsen av 1990-årene stod han sjeldnere på scenen, men hadde en utstrakt regivirksomhet og en rekke filmroller. Han fikk stor oppmerksomhet for sin første regioppgave i Fjernsynsteatret, Sukkerbrød med kaviar av Leonard Melfi (1975), og gjorde her også minneverdige oppsetninger av Robert Patricks Kennedys barn og Edvard Rønnings Pappa Blues' flyttedag. Han satte også i scene åpningsforestillingen på Teatret på Torshov 1977, Lever du'a Karlsen? av Tor Edvin Dahl. Tilbake på Hålogaland Teater satte han opp Kranes konditori av Cora Sandel 1986. 1982 gjestet han Det Norske Teatret som Erlend i Tormod Skagestads nyoppsetning av Kristin Lavransdatter.

På film kom Scharffenberg til å gjøre sterke og urovekkende roller, fra 1974 med hustrumorderen i Bortreist på ubestemt tid via Vårnatt (1976), Angst (1976), Arme, syndige menneske (1980) og Veiviseren (1987) til 2000, da han fikk Amanda-prisen som beste mannlige skuespiller i Når nettene blir lange. Han regisserte filmatiseringen av Klaus Hagerups barnebok Markus og Diana 1996.

I Radioteatret har Scharffenberg gjort lavmælt gripende roller som Karl i Gert Hofmanns Sønnen og Ahmed Malker i den mystiske kriminalserien Malker-saken. For Lørdagsbarnetimens lyttere har han regissert nyere klassikere som God natt, mister Tom og Matilda.

Regioppgavene opptok ham til langt ut i 1990-årene, men han gjorde et sterkt comeback i fjernsynet som faren i Seks personer søker en forfatter av Luigi Pirandello 1992. I senere år har han, foruten å signere oppsetninger som Deilige dager av Beckett, igjen vist seg som en viktig karakterskuespiller på Nationaltheatret, bl.a. med tittelrollen i Isbrandt av Peter Asmussen og rektor Kroll i Rosmersholm, begge 1998, og roller i Jon Fosse-stykkene Draum om hausten og Dødsvariasjonar.

  • A. Rønneberg: Nationaltheatret 1949–1974, 1974
  • Jette (pseud.): “Rastløs suksess”, i Dagbl. 27.8.1975
  • K. Nygaard og E. Eide: Den Nationale Scene 1931–1976, 1977
  • L. Mæhle (red.): Det Norske Teatret 75 år. 1963–1988, 1988
  • S. Wiik: I storm og stille. Riksteatret 1949–1989, 1989
  • J. Ørjasæter: Fjernsynsteatret – til glede og forargelse, 1994
  • L. T. Braaten, J. E. Holst og J. H. Kortner: Filmen i Norge. Norske kinofilmer gjennom 100 år, 1995
  • N. J. Ringdal: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000
  • I. E. Handeland: Et eget sted. Torshovteatret 1977–2002, 2002
  • Hvem Hva Hvor, div. årg