Katolsk geistlig og riksråd. Foreldre: Ukjente.

Svein Eriksson var dekan (formann i domkapitlet) i Nidaros og sogneprest til Trondenes. Han var den siste prelat utenom prostene ved de kongelige kapellene som ble riksråd, og han bygde Trondenes kirke ferdig.

Vi vet ikke mye om Svein Erikssons opprinnelse. Han nevnes første gang 1427, da han oppholdt seg i Roma og var klerk i Skara bispedømme i Sverige. Siden han var presteviet, må han da ha vært minst 25 år gammel. Under oppholdet i Roma fikk han det rike Trondenes prestegjeld i nåværende Sør-Troms. Inntektene var stipulert til 30 mark sølv, en betydelig sum. Svein ble samtidig kannik i Trondheim, og han betjente Trondenes ved hjelp av et kollegium av kapellaner, slik det var vanlig blant domkapitlets medlemmer.

1430 ble Svein Eriksson og Torstein Niklasson sendt til Roma for å betale erkebiskop Aslak Bolts tiltredelsesavgifter. Dekanen i Nidaros døde mens de var i Roma, og Torstein Niklasson benyttet anledningen til å sikre seg pavebrev på dette embetet. Svein Eriksson klarte imidlertid å skyve ham til side og ble selv utnevnt til dekan. Siden fulgte Trondenes dekanatet i stedet for embetets opprinnelige kannikgjeld, Tromsø. Trondenes må ha gitt dekanen store inntekter av jordegods, rettigheter og ikke minst fisketiende.

Vinteren 1430–31 er Svein nevnt som vitne i flere brev, og 1433 fulgte han erkebiskopen til Stjørdal, Åsen og Verdal. 1448 viser kildene at han var aktiv i arbeidet med å lage regler for forvaltningen av løsøret til kannikfellesskapet i Nidaros. Svein Eriksson er første gang nevnt som riksråd 1444 og var utvilsomt utnevnt av Christoffer av Bayern. Da satt han i en kommisjon som skulle vurdere hanseatenes overgrep i Bergen. Senere samme år satt han i en domstol sammen med biskopen i Stavanger, prosten ved Apostelkirken og flere verdslige herrer.

Christoffer av Bayern døde 1448, og Svein Eriksson skulle som riksråd delta i valget av ny konge. Han sluttet seg til erkebiskopens svenskvennlige synspunkt og ønsket Karl Knutsson som konge. Dette vises ved at han 1449 deltok i et møte på Båhus, sammen med seks verdslige riksråder som alle tilhørte Karl Knutssons parti. Det er antatt at han også representerte erkebiskopen på møtet. Kanskje deltok han i møtene i Oslo senere på året, hvor valget av Christian 1 til konge ble tvunget igjennom. Dette kan være en av grunnene til at Svein senere ble beskyldt for å ha sviktet sin troskap til kongen. Da han var tilbake i Nidaros, reiste han selv kong Karl i møte og førte ham til Nidaros for å bli kronet. Karl ble snart etter tvunget til å avstå sitt krav på Norge.

Erkebiskopen døde før kong Christian nådde til Nidaros. Christian 1 ble kronet og ønsket Marcellus som ny erkebiskop. Paven innsatte imidlertid Henrik Kalteisen, og Svein Eriksson deltok da denne ble innsatt i embetet i Bergen 1452. Han spilte også en rolle da Kalteisen 1454 ble tvunget til å avstå sitt embete. Svein Eriksson beskyldte bl.a. erkebiskopen for å ha plyndret domkirken for dens kostbarheter. Dekanen og kannikene forfattet deretter et skriv til paven og bad om at Kalteisen ble fjernet. Erkebiskopen svarte med å bannlyse dekanen for brudd på troskap mot kongen og seg selv, men kongen tvang Kalteisen til å oppheve bannet. Erkebiskopen ble tvunget til å dra og Olav Trondsson senere utnevnt til ny erkebiskop.

1458 deltok Svein Eriksson i et møte i Skara mellom de tre nordiske riksråd. Deretter tier kildene om ham i lang tid. Først 1472 opplyses det at han dømte i en arvesak mellom noen adelige om jordegods, og han er nevnt som vitne 1478 og 1479. Svein satt som dekan til 1480, da han med pavens tillatelse overdrog embetet til sin ettermann mot en pensjon på 10 mark. Han nevnes siste gang 1488 og må være død som en meget gammel mann kort tid etter.

Svein Eriksson har etterlatt seg et storslagent monument i Trondenes kirke. Trondenes var det rikeste prestegjeldet i erkestiftet, og Svein Eriksson besatt ressurser nok til å kunne bekoste byggearbeidene. Bygningen er nok påbegynt tidligere, men det var han som fullførte den, og mye av utsmykkingen skyldes ham. Kirkens kor var antakelig ferdig på hans tid, for ut fra årringsdatering er tømmeret i taket over koret hugd år 1400, mens tømmeret i taket over skipet er felt 1434 eller senere. Alterskapet på hovedalteret dateres til midten av 1400-tallet. Frem til 1792 stod det tolv korstoler i koret; disse var datert 1465 og var laget for Svein Eriksson av Peter Botolvsson. På Sveins egen stol fantes hans våpen. Steinmuren med kasteller som omgir kirken, dateres også til 1400-tallet. Russerne angrep da det nordligste Norge, og det skal også ha vært steinbygninger på prestegården like ved kirken.

  • DN, bd. 2 nr. 886, bd. 3 nr. 842, bd. 5 nr. 601–602, 614 og 622–623, bd. 8 nr. 406, bd. 16 nr. 269, bd. 17 nr. 472–474 og 715–717
  • Aslak Bolts jordebok (1432), trykt 1997
  • J. E. Brodahl: “Dekanen Svein Eriksson. En trøndersk kirkefyrste på 1400-tallet”, i Trondhjemiana, 1925
  • E. Gjone: “Trondenes kirke restaurert”, i FMF Årbok 1950, 1951
  • d.s.: “Trondenes kirke. Et ombyggingsarbeide i 1400-årene”, ibid. 1981
  • A. Eldnes: Trondenes kjerke, Harstad 1993
  • V. Trædal: “Tanker om Trondenes kirke”, i FMF Årbok 1998
  • O. Storsletten: Trondenes kirkes tidligste bygningshistorie, 1998
  • Ø. Ekroll, M. Stige og J. Havran: Kirker i Norge, bd. 1, 2000
  • L. I. Hansen: “Trondenes kannikegjeld”, i S. Imsen: Ecclesia Nidrosiensis 1153–1537, Trondheim 2003