Svein Gjedrem var i en årrekke en sentral rådgiver for skiftende finansministre, men var selv nesten helt ukjent for allmennheten da han fra nyttår 1998 trådte inn i rampelyset som sjef for Norges Bank.
Gjedrem tok examen artium ved Kongsgård skole i Stavanger 1969. En sterk interesse for fotball utkonkurrerte ethvert politisk engasjement i ungdomsårene, men gav ham til gjengjeld plass på førstedivisjonslagene til Viking og senere Lyn. Men en viss interesse for samfunnsspørsmål og en sterk interesse for matematikk pekte ut sosialøkonomi som et naturlig fagfelt. Han ble cand.oecon. 1975, og derfra gikk veien først til konsulentstilling i Norges Bank og deretter til Finansdepartementet, hvor han ble byråsjef 1979. I den sentrale økonomiavdelingen avanserte han raskt til han ble finansråd 1996.
I hele sin tjenestetid i departementet styrte Gjedrem konsekvent unna all offentlig oppmerksomhet. Med meget sjeldne unntak var han utilgjengelig for media; alle slike henvendelser ble overlatt departementets politiske ledelse eller informasjonsavdelingen. Han holdt strengt på at hans oppgave var å utrede finans- og pengepolitiske alternativer for den politiske ledelse, og at hans egne oppfatninger var andre uvedkommende. Rollen som lojal, apolitisk embetsmann ble spilt til fullkommenhet.
Men med sentrale stillinger i et sentralt departement sier det seg selv at han måtte få stor innflytelse i en rekke viktige saker innenfor norsk økonomisk politikk. Han deltok i hele den prosess som varte fra slutten av 1970-årene til godt inn i 1990-årene, med gradvis nedbygging av direkte reguleringer og overgang til markedskonforme virkemidler. Han medvirket ellers sterkt til utformingen av valutaforskriften som gav rammen for Norges Banks pengepolitiske virksomhet, og som han altså senere skulle få til oppgave å praktisere. Også utviklingen av petroleumsfondet bærer Gjedrems stempel. Under bankkrisen i 1990-årene var han sentral, men på ett viktig punkt kan hans syn ikke ha fått gjennomslag: I sin første finanstale som sentralbanksjef påpekte han at det innebar en strukturell svakhet for norsk bankvesen at staten beholdt sitt eierskap i bankene.
I trekvart år før han tiltrådte som finansråd, arbeidet Gjedrem i Den europeiske unions økonomiske direktorat. Dette baserte seg på en avtale inngått før den norske folkeavstemning om EU 1994, og hans oppgave ble derfor å arbeide med svensk og finsk – i stedet for norsk – tilpasning til EU-medlemskap. Men det var et arbeid sammen med utenlandske kolleger som han ofte hadde kjent fra andre sammenhenger, og som ellers vil utgjøre en del av en sentralbanksjefs internasjonale miljø.
Svein Gjedrem tiltrådte som sentralbanksjef på et tidspunkt da diskusjonen bølget om Norges Banks politikk fortsatt skulle ha valutastabilitet som mål, eller om det burde skiftes over til et inflasjonsmål. Gjedrem skar raskt igjennom i praksis ved å peke på at i en global økonomi hadde Norge ingen mulighet til å kontrollere kursen på norske kroner gjennom intervensjoner i markedet, og at Norges Bank derfor måtte søke kursstabilitet ved å medvirke til en pengepolitikk som, ved å holde prisstigningen under kontroll, styrket den internasjonale tillit til kronen. Om denne inntolking av et inflasjonsmål var innenfor forskriftens ramme, kommenterte en av hans forgjengere, Hermod Skånland, slik: “Når Finansdepartementet, Norges Bank og Stortingets finanskomité sier at den er det, så er den vel det.” Om det burde være slik, ble det mye debatt om, men i den nye forskrift utferdiget i mars 2001 slo Gjedrems syn klart igjennom, og “lav og stabil inflasjon over tid” ble knesatt som hovedmål for bankens – og dermed landets – pengepolitikk. I praksis førte dette til at Norge i en periode hadde en av verdens laveste styringsrenter, og at vedholdende lav arbeidsledighet og liten prisstigning deretter har vært møtt med forsiktige opptrappinger av rentesatsen fra bunnivået 1,75 %, som den lå på i perioden mars 2004–juli 2005.