Helgen, legendeskikkelse. Foreldre: Ukjente; ifølge legenden var faren en irsk konge. Ugift.

Sunniva er Norges eneste kvinnelige helgen og var en av de tre mest fremtredende helgener i Norge ved siden av Olav den hellige og St. Hallvard.

Til tross for at Sunniva omtales som vår eldste helgen, er det mye som tyder på at hun er en relativt sen litterær fiksjon, som bunnet i behovet for å fremskaffe en fremtredende helgen med lokal forankring i Bjørgvin bispedømme. Det er ingen grunn til å tro at Sunniva virkelig har eksistert. Legenden om henne har hentet mange trekk fra andre helgenlegender. Det eksisterte flere legender om kyske jomfruer som flyktet ut på havet fra hedenske friere. Den mest kjente er fortellingen om Ursula og hennes 11 000 jomfruer som ble drept av hunerne i Köln.

Legenden om Sunniva er skrevet ned i Acta sanctorum in Selio. Det heter her at Sunniva var en from irsk kongedatter som viet sitt liv til Kristus. Etter farens død kom det en hedensk vikinghøvding og beilet til henne. Da han ble avvist, begynte han å herje i landet, og Sunniva bestemte seg for å dra i landflyktighet. En stor gruppe kvinner og menn gikk om bord på tre skip uten seil, årer eller styre; Gud skulle føre dem hvor han ville.

Sunniva og storparten av følget kom til øya Selja, hvor de søkte tilhold i huler av frykt for hedningene. Resten tok tilhold på øya Kinn, hvor de livnærte seg av fiske. Da bøndene i området trodde de fremmede ville stjele sauene deres, bad de Håkon jarl om hjelp. Han kom også til Selja, men fant ingen ting. Sunniva og hennes følge hadde gjemt seg i helleren og bedt Herren om at han måtte gi sjelene deres evig hvile og at englene måtte bryte ned fjellet og begrave dem. Slik gikk det også.

På Olav Tryggvasons tid oppdaget noen kjøpmenn (ifølge en annen tradisjon var det storbønder fra Firdafylke) som seilte forbi Selja, et underlig lys på stranden. De undersøkte saken og fant at lyset kom fra en velluktende hodeskalle. De tok med seg hodeskallen til kongen, som selv drog til Selja. Der fant de restene av mange mennesker og Sunnivas legeme intakt. Det ble satt opp en kirke på stedet, hvor Sunniva ble skrinlagt. Denne første translasjon (overføring) blir i legenden tidfestet til 996.

Allerede ved midten av 1000-tallet var Selja etablert som et av de viktigste religiøse sentre i landet. Trolig var det funnet av menneskebein på øya som gav grobunn for legenden. Den eldste tradisjonen er knyttet til de anonyme seljumennene. Ifølge landskapslovene var det seljumannamesse som skulle holdes hellig 8. juli; Sunniva blir hovedperson i legenden først et stykke ut på 1100-tallet. Det tyder på at legenden ble omformet av kirkens menn, som ville ha en mer personifisert helgen.

Olav Kyrre bestemte 1068 at bispesetet for Vestlandet skulle ligge på Selja. Levningene av Sunniva lå trolig i et skrin på høyalteret i den såkalte Sunnivakirken oppe på terrassen under helleren.

Den neste translasjon er historisk: 1170 ble Sunnivas skrin, etter initiativ av biskop Pål, overført til Kristkirken i Bergen og satt på høyalteret der. Til minne om dette feirer den katolske kirke 31. august som hennes translasjonsdag. Trolig er denne versjonen av legenden skriftfestet på den tiden da skrinet ble flyttet til Bergen. En annen versjon fra denne tiden som har mye til felles med Acta, finnes i Odd munks saga om Olav Tryggvason. Yngst er fremstillingen i den islandske Flateyarbók fra 1300-tallet, som også har detaljer om kirkene på Selja i samtiden.

Etter overflyttingen til Bergen berettes det om Sunnivas mirakuløse evner som brannslukker. Vi vet ikke hvordan det gikk med Sunnivaskrinet i senmiddelalderen, men Kristkirken, hvor skrinet stod, ble revet 1531 av militære hensyn.

Sunnivakulten spredte seg til alle nordiske land. I Norge ble det dedisert kirker og altere til henne, og i kirkene kom det på plass en rekke skulpturer og alterskap med fremstillinger av helgenen Sunniva. Hennes attributt er en klippeblokk, som hun holder med begge hender. En relikvie (funnet i Efteløt kirke i Kongsberg) som ble hevdet å komme fra Selja, ble 1859 murt inn i Maria-alteret i St. Olav katolske kirke (nå domkirke) i Oslo; alteret med relikvien befinner seg nå i St. Magnus katolske kirke i Lillestrøm. De katolske kirkene i Harstad (innviet 1893) og Molde (1923) er oppkalt etter Sunniva, og den katolske grunnskolen i Oslo heter fra 1889 St. Sunniva skole.

  • L. Daae: Norges Helgener, 1879, s. 137–162
  • G. Storm: Monumenta historica Norvegiæ, 1880, s. XXXXI–XXXXIV og 145–152
  • F. W. Elvedahl: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
  • A. O. Johnsen: “Når slo Sunniva-kulten igjennom?”, i P. Juvkam (red.): Bjørgvin bispestol. Fra Selja til Bjørgvin, 1968
  • L. Gjerløw: “Seljumannamesse”, i KLNM, bd. 15, 1970 (faksimileutg. 1982)
  • A. T. Hommedal: “Selja i Nordfjord. Som Moster eit brohovud i kristningsprosessen”, i H.-E. Lidén (red.): Møtet mellom hedendom og kristendom i Norge, 1995
  • T. Djupedal: Selja. Kulturhistorisk handbok, Førde 1996
  • M. Rindal (red.): Selja – heilag stad i 1000 år, 1997
  • nettsted: http://www.katolsk.no/biografi/sunniva.htm