Skøyteløper. Foreldre: Næringsdrivende Rolf Stensen (1925–93) og sykepleier Laila Olsen (1929–). Gift 1970 med Inger Johanne Bråthen (26.12.1949–).

Sten Stensen hørte til skøyteløpernes verdenselite i første del av 1970-årene, i en periode da “de fire S-ene” (Stensen, Jan Egil Storholt, Amund Sjøbrend og Kay Stenshjemmet) dominerte hurtigløpssporten. Stensen var den eldste av disse fire og på mange måter en kaptein for den dyktige kvartetten, og han tok gullmedaljer i så vel OL som VM, EM og NM – alltid med innsatsvilje og glød som kjennemerke.

Stensen vokste opp i Lier og var medlem av Drammens Skøiteklub. En fjerdeplass i juniormesterskapet i Narvik som 19-åring 1967 var starten på hans mesterskapskarriere, og etter noen år med plasseringer blant de 10 beste i de norske seniormesterskapene gikk han til topps i norgesmesterskapet på Notodden 1973. Her vant han de tre lengste distansene og var nesten tre hele tidspoeng foran Per Willy Guttormsen i sluttprotokollen. Innsatsen her fikk en helt spesiell betydning, da en gryende proffliga hadde brutt ut av det internasjonale skøyteforbundet, og en ny generasjon løpere overtok. Året etter kopierte han for øvrig NM-bedriften og fikk sin andre Kongepokal under mesterskapet i Alta.

Disse årene hadde Stensen også vist sin dyktighet i store internasjonale oppgjør. Etter å ha vunnet 10 000 meter under NM 1972 var han klar for langdistanseoppgjørene under OL i Sapporo. Her fikk han bronse på både 5000 meter og 10 000 meter.

1973 lå alt til rette for at Stensen skulle få sin første sammenlagtseier i et internasjonalt mesterskap, men under VM i Deventer ble han slått av Göran Claeson med en poengsum som tilsvarer 0,34 sekund på 10 000 meter. Det var for øvrig her at Stensen fikk sin eneste seier på 1500 meter i et internasjonalt mesterskap. Året etter var det endelig klart for den første store triumfen. Med seier på de to lengste distansene endte verdensmesterskapet i Inzell med laurbærkrans til Stensen. Og heretter kom gullmedaljene hvert år.

1975 gikk europamesterskapet i Heerenveen, hvor nederlenderen Harm Kuipers skulle bli den hardeste motstanderen. Men Sten Stensen innledet med en imponerende tredjeplass på 500 meter, og da han senere på dagen vant 5000 meter, ble søndagens oppgjør nesten en parademarsj. Nå manglet bare OL-gullet i premieskapet hans, og allerede året etter bød sjansene seg i Innsbruck. Trass i meget sterk utenlandsk motstand vant Stensen 5000 meterløpet, to sekunder foran Piet Kleine. At Sten måtte nøye seg med sølv på 10 000 meter – der Kleine fikk revansj – kunne ikke dempe gleden over innsatsen.

I OL-sesongen 1976 fikk Stensen også VM-bronse og EM-sølv, og totalt kunne han foruten fire olympiske medaljer glede seg over 7 plasseringer på seierspallen i internasjonale mesterskap. Hans prestasjoner ble belønnet med Morgenbladets gullmedalje 1974, Fearnleys olympiske ærespris 1976 og to Oscarstatuetter (1974 og 1976).

I løpet av sin karriere fikk Sten Stensen 11 distanseseirer i norske mesterskap og 12 i EM og VM. Det forteller litt om hans langdistansekvaliteter at han i alt vant 12 mesterskapsgull på 10 000 meter, hvorav seks i NM. Han representerte Norge i ikke færre enn 22 landskamper, og han hadde to verdensrekordnoteringer, begge oppnådd på 10 000 meter. Den første, på 14.50,31, satte han under europamesterskapet på Bislett 1976, da han var en tidel for sen til å ta mesterskapet fra Kay Stenshjemmet. I slutten av sesongen presset han denne tiden helt ned til 14.38,08 under en landskamp i Alma Ata.

Etter skøytekarrieren drev Sten Stensen en tid sin egen bedrift i fritidsbåtbransjen, men benyttet seg etter hvert av sin utdannelse fra Forsvaret og satset på en karriere som idrettsoffiser.

  • R. Bryhn og K. A. Tvedt: Kunnskapsforlagets idrettsleksikon, 1990
  • HEH 1994
  • forfatterens eget arkiv