Sanger og skuespiller. Foreldre: Banksjef Ole Stenersen Jøraandstad (1875–1927) og Cecilie Pedersen Dahl (1875–1959). Gift med Mosse Aagot Tollefsen (24.6.1899–1.2.1975).

Steinar Jøraandstad må regnes som en av våre fremste grammofonartister. Fra slutten av 1920-årene til begynnelsen av 1940-årene var det bare Jens Book-Jenssen som kunne ta opp konkurransen med ham om tittelen Norges fremste grammofonsjarmør.

Jøraandstad var eksponent for den tidstypiske, litt melankolske “30-tallssound” som preget mange slagermelodier fra utlandet. Som slager- og refrengsanger til bl.a Kristian Haugers og Villy Johansens orkestre, var han i begynnelsen av 1930-årene den av de norske artistene som hadde mest internasjonalt tilsnitt over innspillingene. Jøraandstads lavmælte og melodiøse fløyelsstemme finner vi særlig på hans tidligste innspillinger fra 1929–30. Blant hans mest kjente grammofoninnspillinger kan nevnes Pike fortell mig et eventyr, Når syrinene blomstrer, Den gamle spinnrokk, Skjønne Tahiti og Under palmene.

Jøraandstad startet sin yrkeskarriere i en elektrisk forretning. Sangtalentet ble oppdaget av Chat Noirs direktør Victor Bernau, og han debuterte på teaterscenen i operetten Ikke på munnen 1927. 1928–34 hadde han engasjement på Chat Noir i Oslo og på Vasa-Teatern i Stockholm. Både som lystspill- og operettekunstner viste han sitt talent på Centralteatret i perioden 1934–46. Her ble det mange suksesser, helt fra den første rollen i Smilets land av Franz Lehár. Størst lykke gjorde han likevel som Mackie Kniven i Bertolt Brechts og Kurt Weills Tolvskillingsoperaen. Sitt komiske talent fikk han vist i roller som “den lille mann” i Takk for sist, og som obersten i Emmerich Kálmáns Bajaderen.

Først og fremst er Jøraandstad forbundet med det fordringsløse, sommerlette repertoaret, som i revyen “Hele byen snakker” (1936), der hans eleganse og muntre fremtreden passet godt inn. Som privatperson var han kjent for sine morsomme historier og sin slagferdige replikk. Han klarte også å ha distanse til sine egne fremføringer på scene og i film og fremstod ofte som den skarpeste kritiker til sine egne prestasjoner.

Også som filmskuespiller satte Jøraandstad spor etter seg. Han debuterte 1929 i De nygifte og spilte senere bl.a. i Tancred Ibsens Vi som går kjøkkenveien (1932) og de svenske filmene Kärlek och dynamit (1933) og En stilla flirt (1934). I norsk film var hans største rolle i Leif Sindings Morderen uten ansikt (1936). Han medvirket også i Toralf Sandø og Knut Hergels Bør Børson jr. (1938).

  • L. T. Braaten, J. E. Holst og J. H. Kortner (red.): Filmen i Norge. Norske kinofilmer gjennom 100 år,1995
  • V. Vanberg: Norsk grammofonplatehistorie,bd. 2: Odeon 1927–39. Artister og plateutgivelser,1984