Faktaboks

Stein Winge
Født
10. november 1940, Oslo
Død
26. februar 2024
Virke
Skuespiller, sceneinstruktør og teatersjef
Familie

Foreldre: Billedkunstner Sigurd Winge (1909–70) og Aagot («Eva») Evang (1904–79).

Gift 1964 med skuespiller Kari Onstad (24.2.1941–), datter av Erling Onstad (1912–81) og hustru Randi (1915–2007).

Stein Winge

Stein Winge instruerer under oppsetningen av August Strindbergs Eit draumspelDet Norske Teatret våren 2004.

Av /NTB ※.
Stein Winge i 2010. Bildet ble tatt da han regisserte 'Lang dags ferd mot natt' for Riksteatret
Stein Winge i 2010. Bildet ble tatt da han regisserte Lang dags ferd mot natt for Riksteatret.
Spöksonaten
I sin første periode som instruktør ved Nationaltheatret (1971-1976) stod Winge (til høyre) for flere Strindberg-oppsetninger. Fra prøvene på Spöksonaten (1972)
Av /DEXTRA Photo.
Lisens: CC BY SA 4.0

Stein Winge var en av Norges mest markante og internasjonalt anerkjente regissører. Med en rekke moderne regigrep var han en fornyer innen både teater og opera. Fra 1990 til 1992 var han teatersjef ved Nationaltheatret. Han mottok både Kritikerprisen og Heddaprisen, og i 2019 fikk han Heddakomiteens ærespris.

Bakgrunn

Stein Winge begynte å spille fiolin tidlig i tenårene, og ville bli dirigent, men Claes Gill overbeviste ham om at han burde bli skuespiller. Winge gjennomførte Statens Teaterhøgskole, og allerede i studietiden satte han opp stykker. I 1972 fikk han sitt gjennombrudd som instruktør med en oppsetning av HamletTrøndelag Teater.

Karriere

Stein Winge var fast ansatt ved Nationaltheatret som regissør fra 1971 til 1976. Fra 1976 arbeidet han ved Den Nationale Scene og deretter som frilanser med oppgaver ved en rekke teatre. Blant annet var han kunstnerisk leder ved Teatret på Torshov i 1982–1987 og sjefsregissør og kunstnerisk rådgiver ved Den Norske Opera fra 1999.

Teater

I 1990–1992 var han teatersjef på Nationaltheatret. Han hadde ønsket seg stillingen i lang tid. Winge ville gjøre Nationaltheatret til et Ibsen-teater, og høsten 1990 tok han initiativet til en årlig Ibsen-festival. Men Nationaltheatret var i en økonomisk bakevje da han overtok, og den økonomiske situasjon gjorde at han forlot stillingen etter to år.

Stein Winge gjestet som regissør ved de fleste teatre i Norge og på en rekke scener i andre land. Dessuten instruerte han flere teater- og operaprosjekter utenfor institusjonsteatrene. Han stod for en rekke milepæloppsetninger, blant annet Shakespeares Kong Lear på Nationaltheatret, Den Nationale Scene og Los Angeles Theater Center. Han regisserte Bertolt Brecht som stilisert teater, blant annet Galileis liv på Rogaland Teater, Mor Courage på Teatret på Torshov og en tretimers oppsetning av Det gode menneske fra Sezuan i Fjernsynsteatret. Han var ansvarlig for flere nyskapende og dristige Ibsen-oppsetninger, blant annet en fysisk Peer GyntHålogaland Teater, og for moderne dramatikk i en seks timers totalteateroppsetning av Tankred Dorsts Merlin på Det Norske Teatret.

Han satte videre opp Det Norske Teatrets rundt seks timer lange maratonoppsetning Bibelen i 2013. Av øvrige oppsetninger kan nevnes Eugene O’Neills Lang dags ferd mot natt (Riksteatret, 2010), en forestilling som markerte Liv Ullmanns retur til norsk scene, Vildanden (Riksteatret, 2013), en forestilling som ble nominert til Heddaprisen 2014 for årets barne- og ungdomsforestilling, og Kong Lear, som var studiekameraten Sverre Anker Ousdals avskjedsforestilling (Nationaltheatret, 2013). Winge regisserte videre Bill Pullman som Othello for Den Nationale Scene i 2015 og Jan Sælid som kongen i Eugène Ionescos Kongen dør på Nationaltheatret i 2017. Sælid fikk både Heddaprisen og Per Aabels minnepris for rollen.

Opera

Stein Winge regisserte flere operaoppsetninger i og utenfor Norge. Noen av disse var Der fliegende Holländer i Malmö og Mannheim, Cavalleria rusticana og Bajazzo i Brussel, Lady Macbeth i Barcelona og Don Giovanni i Stockholm. Ved Den Norske Opera iscenesatte Winge blant mye annet Giuseppe Verdis Macbeth (2000), Falstaff (2001) og La Traviata (2003) og Leoš Janáčeks Jenůfa (2002). Han mottok Heddaprisen for beste regi i 1999 for sin regi av tre enaktere av Giacomo Puccini i operaforestillingen Il Trittico. Winge fikk dessuten Kritikerprisen for musikk i 1997 for sin regi av Othello ved operaen. Han sa selv at arbeidet med opera ga ham «utløp for musikkglede og visuell fantasi». Dette preget fullt ut hans operaoppsetninger.

Winge arbeidet også med opera utenfor de store scenene, for eksempel Henning Sommerros Eystein av Nidaros i Erkebispegården i Trondheim, LucieSteinvikholm festning i Stjørdal, TryllefløytenOscarsborg ved Drøbak og et syngespill om Petter Dass i Bodø.

Roller i film og TV

I 2012 ble Winge nominert til den internasjonale Emmy-prisen i klassen for beste mannlige skuespiller for sin innsats i NRK-serien Koselig med peis.

Han spilte industrilederen Axel Aubert i Per-Olav Sørensens krigsdrama Kampen om tungtvannet (2015) og dommer i Henrik Martin Dahlsbakkens De fredløse (2022). Barnepublikum kjente ham fra rollen som Gamlefar i Gråtass-filmene (2016–2017).

Teatersyn og betydning

Winge ønsket å utforske teaterformen, og målsetningen i hans kunstneriske søken var «å være dristig, sterk og nysgjerrig». Som regissør hadde han en kompromissløs og påtrengende vilje til å omsette visjoner til praktisk skapende arbeid. Det var umulig å gå på akkord for å tilpasse seg konvensjonene. Den endelige versjonen finnes ikke, og som utøvende kunstner var han alltid i en prosess og underveis. Derfor var det helt avgjørende for ham å prøve ulike tilnærminger.

Trangen til stadig fornyelse gjorde Winges teatersyn utfordrende og kontroversielt. Han ble kjent for å ta i bruk flest mulig virkemidler. Enkelte synes han av og til dynget på med altfor sterke og moderne effekter og sprelske påfunn. Mange av hans oppsetninger var preget av interessevekkende overraskelsesmomenter, store opptrinn og voldsomme scener. Winge opererte i det store formatet og er blitt karakterisert som gigantoman. Dette er imidlertid utslag av et teaterspråk preget av en usedvanlig sterk ekspressiv uttrykkskraft.

Å spille klassikerne slik de alltid er blitt spilt, betraktet Winge som et svik. Hans holdning var at «respekten for klassikerne må ikke knekke oss». Dette resulterte i moderne og kontroversielle utforminger av klassiske dramaer tilpasset vår tid.

Som regissør fokuserte Winge på fornyelse av teateret og seg selv ved å prøve ut teaterets grenser i forhold til sin egen store billedmessige skaperkraft overfor tekstens fortolkningsmuligheter. Dette resulterte i en rekke sikre, spennende, dristige og utfordrende oppsetninger.

Modige regigrep løftet Winges oppsetninger til store kunstneriske seirer og publikumssuksesser. Hans oppsetninger ble aldri likegyldige. Publikum ble tvunget til å forholde seg til dem, og han engasjerte gjennom å skake oss til å reagere.

Selv om Winge i hovedsak høstet stormende jubel, stående applaus og anmelderes genierklæringer, opplevde han også å bli pepet ut – i 1987 i Genève med Richard Wagners Valkyrien, og i 1998 med oppsetningen av Tristan og IsoldeBastilleoperaen i Paris. Dette tolket han som et tegn på et oppegående og engasjert publikum.

Priser

Winge mottok Kritikerprisen for teater i 1982 for regien av Barabbas, som hadde premiere på Det Norske Teatret i 1981 og også ble vist som gjestespill på Los Angeles Theater Center i 1986. I 1999 mottok han Omega-prisen, og i 2001 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. I 2005 fikk han Oslo bys kulturpris. Winge ble æresmedlem av Norsk Skuespillerforbund i 2014.

Familie

Stein Winge var sønn av billedkunstneren Sigurd Winge. Han var gift med skuespiller Kari Onstad inntil hennes død i 2020, og han er far til skuespiller Julie Winge, komponist Sigurd Nikolai Winge og skuespiller Viktoria Winge.

Stein Winge samarbeidet ofte med sin kone og sine barn i sine teaterprosjekter, blant annet i allerede nevnte Hamlet, Lang dags ferd mot natt, Bibelen, Othello og Kong Lear, og han regisserte Kari Onstad i hennes siste store rolle, som Sokrates i Sokrates’ forsvarstaleKilden Teater i 2018.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Kunnskapsforlagets teater- og filmleksikon, 1991
  • N. J. Ringdal: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg