Samfunnsforsker. Foreldre: Lærer, redaktør og forfatter Georg Emil Rokkan (1889–1959) og Charlotte (“Day”) Arentzen (1898–1973). Gift 1950 med pressearkivar, senere førsteamanuensis Elizabeth Gwenllian Clough Harris (26.5.1925–), datter av professor William Henry Harris (1881–1956) og musikkpedagog Dorothy Clough (1891–1980).

Stein Rokkan var statsviter og politisk sosiolog, særlig kjent for sine historisk funderte studier av statsdannelses-, nasjonbyggings- og demokratiseringsprosesser i Europa og for sine analyser av politiske valg og maktforhold i Norge. Han er en av svært få norske samfunnsforskere med internasjonalt ry, og han fikk tilnavnet “samfunnsvitenskapenes statsmann” for sitt virke for forskningssamarbeid over landegrensene.

Rokkan ble født i Lofoten, der faren drev en privat middelskole, men flyttet som barn til Narvik sammen med foreldrene og den yngre søsteren. Som gutt var han bråmoden. 15 år gammel analyserte han John Stuart Mills On Liberty i en skolestil – og læreren erklærte seg inkompetent til å bedømme den. Etter examen artium 1939 begynte Rokkan å studere filologi ved Universitetet i Oslo. Han tok fransk bifag med den sjeldne karakter 1,4, og studerte deretter filosofi under Arne Næss. I studentmiljøet gikk det mange rykter om Rokkans ufattelige lesehunger og intellektuelle appettitt. Ved siden av studiene arbeidet han på Universitetsbiblioteket, men han var håpløs som biblioteksassistent – han ble ofte funnet i magasinet lesende de bøker han skulle bringe opp, og det fortelles at han ikke kunne sjekke ut en bok over disken uten å ha lest den selv først. I studietiden oversatte han bøker av Harold Laski og Bertrand Russell og utgav en fremmedordbok som kom i flere opplag. Det er også bevart en korrespondanse mellom Rokkan og Karl Popper fra denne tiden, som viser den første dreiningen i hans interesser, fra politisk idéhistorie til systematisk politisk teori og ideologianalyse.

Rokkan unngikk å bli sendt til Tyskland i okkupasjonsmaktens studentaksjon i november 1943 og bodde en periode i dekning i Lofoten. Etter krigen tok han opp studiene igjen og ble cand.philol. og mag.art. 1948 med avhandlingen The Appeal to Nature, en studie i de politiske implikasjonene av Humes empiriske erkjennelsesteoretiske posisjon, skeptisismen. Magistergradsavhandlingen kan sees som et forsøk på å anvende Næss-miljøets vitenskapelige grunnholdning på sosiopolitisk teori. Arne Næss engasjerte ham til assistentarbeid i Paris på et UNESCO-initiert prosjekt om ideologiske kontroverser omkring demokratibegrepet under den kalde krigen. Rokkan hadde hovedansvaret for bearbeidingen av de innsamlede spørreskjemaer fra forskere og politikere i øst og vest og skrev oppsummeringen av prosjektet sammen med Næss og Richard McKeon. 1948–50 studerte han bl.a. under Paul Lazarsfeld ved Columbia University og under T. H. Marshall ved London School of Economics.

Rokkan var fra starten 1950 med i kretsen rundt det nystiftede Institutt for samfunnsforskning i Oslo (ISF). Året etter ble han formelt knyttet til instituttet som universitetsstipendiat og forskningsleder. Der hersket pionerånd og frihet til å skrive uavhengig av tunge professorale lærdomstradisjoner og rigide universitetsstrukturer. 1952–57 var han sekretær for The Organization for Comparative Social Research. 1951 arrangerte denne organisasjonen i samarbeid med ISF den første internasjonale konferanse om sosial lagdeling og mobilitet, som stod bak en sjulandsstudie om læreres politiske holdninger. Denne studien ble Rokkans svenneprøve i sammenlignende, empirisk sosialforskning og er senere gjengitt bl.a. i Citizens, Elections, Parties (1970).

1958 tapte Rokkan konkurransen om det første dosentur i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo for Thomas Chr. Wyller. Han drog til Chr. Michelsens Institutt (CMI) i Bergen, der han ble forskningsleder og videreførte valgforskningsprogrammet (opprinnelig startet ved IFS 1956 med støtte fra Forskningsrådet og Rockefeller Foundation). Ved CMI var Rokkan ansatt til 1966, da han ble utnevnt til professor i sosiologi ved Universitetet i Bergen, med særlig ansvar for å bygge opp studiet av sammenlignende politikk. Han satt i stillingen frem til sin død 1979, avbrutt av opphold som gjesteforsker ved Center for Advanced Study in the Behavioral Sciences ved Stanford University i USA 1959–60, gjesteprofessor ved Yale University 1963–64 og 1969–70 og ved University of Manchester i Storbritannia 1964.

Det er rimelig å se Stein Rokkan som en av grunnleggerne av statsvitenskap som selvstendig akademisk disiplin i Norge. Han gav også faget sitt personlige preg. Gjennom etableringen av Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste (NSD) 1975 bekreftet han sin idé om politiske studier som en empirisk atferdsvitenskap. Like før sin død bidrog han også til å skape grunnlaget for et skandinavisk dataarkiv for samfunnsvitenskapene. NSD ble et av hans viktigste prosjekter, fordi forskning for ham var et kollektivt foretagende og strategien kumulativ: Det gjaldt å utvikle hypoteser som kunne utprøves av team av forskere i ulike land, felles forpliktet på å bringe til veie et stadig bedre datagrunnlag og gjøre det allment tilgjengelig. Bare gjennom et slikt teamarbeid ville det bli mulig å øke den samlede innsikt i sosiale og politiske systemers opphav og virkemåte.

Samtidig var Rokkan den første til å forvente dyp innforlivelse i det samfunnet som ble studert, dets historie, kultur og mentale habitus, utover det de rene fakta kunne gi. Og han advarte stadig mot den “numerologiske nonsens” som ikke sjelden kunne bli følgen av overfladisk kvantifisering og historieløshet. Han oppmuntret studentene sine til å kjenne godt minst ett samfunn i tillegg til deres eget, og han ivret for å få dem til å se sine egne land utenfra og motta internasjonale impulser.

NSD ble et varig bidrag til oppbyggingen av databanker for samfunnsvitenskapelig forskning, et felt der Rokkan også var en pådriver ut over Europa. Organiseringen skjedde innenfor rammen av UNESCOs International Social Science Council (ISSC), som ble etablert 1952 som en sammenslutning av samfunnsvitenskapelige profesjonsorganisasjoner på internasjonalt nivå. Rokkan var med på stiftelsen i egenskap av generalsekretær i Det internasjonale sosiologforbundet (ISA), og han var medlem av ISSCs eksekutivkomité 1965–77 (president fra 1973). 1961 foreslo han at ISSC skulle sette i gang et bredt program for kryssnasjonal og krysskulturell forskning, og han ledet selv dette programmet de neste 15 årene.

Rokkans hovedinteresse som historisk makrososiolog lå i berøringsflatene mellom moderne datateknologi og samfunnsfagene, særlig politologien, som lærdomsgren i intim kontakt med historien. Han ble tidlig opptatt av begrepene demokrati og nasjon og forholdet mellom dem, særlig variasjonene i erfaringer og strukturer. I studiet av demokratiet og dets gradvise fremvekst innenfor nasjonalstatene kom han til å prege samfunnsteorien avgjørende – og varig.

Stein Rokkans makrohistoriske og politisk-sosiologiske Europa-forståelse kan sammenfattes under fire hovedtemaer eller stadier:

1. Norge i sammenlignende perspektiv. Her er han opptatt av valg- og skillelinjemønstre, lavere klassers inntreden i politikken, politisk deltakelse, beslutningskanaler i norsk politikk.

2. Vesteuropeisk politikk, de små vesteuropeiske demokratiene (SED-prosjektet – Smaller European Democracies). Her er fokus på “struktureringen av massepolitikken”, dvs. fremveksten av partiene på basis av skillelinjer og elitevalg, særlig faser og sekvenser i stemmerettsutvidelsene på veien frem mot det åpne demokrati.

3. De vestlige demokratiene, Vest-Europa. Her konsentrerer Rokkan seg om statsdannelse, nasjonsbygging og utvikling av sentra (bynettverket i Europa, “konsosierte” – samstemmighetssøkende – regjeringsformer i bybeltet) og fremveksten av den “atlantiske kapitalismen”.

4. Territorialitet, sentrum/periferi-spenninger, utkantforsvar, utkantdistinkthet og grensedragningens problem, ETI-prosjektet (Economy, Territoriality, Identity). Her utvikler han sin modell for politisk utvikling i Europa, med stikkordene økonomi, territorium og identitet.

Rokkan stod solid festet i en lang tradisjon av samfunnstenkning med røtter i antikken, over filosofer som Machiavelli, Hobbes, Locke, Montesquieu og Hume til den moderne sosiologiens pionerer Tocqueville, Comte, Marx, Proudhon, St. Simon, Pareto, Weber, Spencer, Simmel og Durkheim. Hans forfatterskap ligger i skjæringspunktet mellom hovedtendensene i amerikansk samfunnsforskning i siste halvpart av 1900-tallet (strukturfunksjonalisme, kybernetikk, Princeton-skolen i studiet av politisk utvikling og nasjonsbygging og Michigan-skolen i valgforskning) og historisk fundert politisk sosiologi.

For Rokkan gjaldt det å “utvikle et begrepsapparat for sammenlikninger av politiske strukturer på alle utviklingstrinn og i alle kulturkretser”. I etterkrigsgenerasjonen av statsvitere og sosiologer som moderniserte og internasjonaliserte denne tradisjonen og gjorde feltet sammenlignende politikk til en egen subdisiplin innen statsvitenskap, stod han i fremste rekke. Sammen med forskere som Herbert Tingsten, Talcott Parsons og Seymour Lipset gjennomførte han hva vitenskapsteoretikere gjerne omtaler som et paradigmeskifte i studiet av det politiske liv, et vidtgående sprang i tenkemåte: fra tradisjonell vekt på formelle regler om kompetanseforhold mellom statsorganer og studiet av politiske institusjoner i enkeltland til atferdsvitenskapelige studier av faktisk politisk atferd og vedtaksprosesser på systemnivå, på tvers av regioner og kulturer.

I denne gruppen av internasjonale størrelser markerte Rokkan seg med en særegen blanding av europeisk dyplærdom og teknisk kunnen. Fra sitt filosofiske studium bar han med seg en oppdrevet språklig kompetanse og et historisk perspektiv. Samtidig forble han hele livet fascinert av hvilke muligheter moderne datamaskiner åpnet for sammenlignende analyser av store mengder informasjon. Særlig var han tidlig ute med å se datamaskinenes potensial som redskaper til ettersporing av sosiale endringsprosesser og politisk utvikling i Norge og Europa over tid, spesielt sentrum/periferi-spenninger og by/land-motsetninger.

Det var “alfabetet og byene som bestemte Europas skjebne”, som Rokkan uttrykte det. Dette går til kjernen av hans særpreg som sosiolog: en følsomhet for språkenes betydning i kulturell og politisk mobilisering og for konkrete, mentale og sosiale kommunikasjonsforhold og avstand i tid og rom. Samlet utgjør hans verk en hel makrohistorisk teori om årsakene til at Europa er blitt slikt et mangfoldig lappeteppe av stater, nasjoner, regioner, regimer, kulturer, kirker, språk og konflikter. Det er de historisk-strukturelle mønstre Rokkan er ute etter. Han vil etterspore sammenheng og mening i de historiske utviklingstrekkene – systematisere for å forklare.

Alle Rokkans modeller hadde et karakteristisk kjennetegn: de var prinsipielt åpne, alltid under endring, ofte rene sjekklister av variable eller begrepsnett (grids), mønstervariabler som kunne anvendes på nye felter og nye land. Etter hvert kom han til å bli mer og mer opptatt av forbindelsene de ulike land imellom, ikke bare deres politiske systemer i isolasjon. Poenget med modellforsøkene var å finne røttene til variasjoner i nasjonale statsdannelser: størrelse, sentraliseringsgrad, konfliktstrukturer, integrasjonsnivå, ensartethet, mangfold.

Stein Rokkan beveget seg ofte på et høyt abstraksjonsnivå og betraktet sine modeller primært som heuristiske (forskningsansporende) redskaper, som bevisst hentet inspirasjon fra ulike kilder uten å søke metodisk renhet for renhetens egen skyld. Kritikken mot ham har vært at modellene var for statiske, for lite aktørorientert og for abstrakte, dessuten at de tok for lite hensyn til forholdene mellom statene. Et av hans svar var å foreslå å utarbeide mer regionspesifikke modeller som dekket et mindre område av Europa, f.eks. de nordiske land eller de mindre demokratiene. 1961 la en gruppe internasjonale forskere 11 land under lupen for å løfte frem deres politiske liv som verdt analyse utenfor de bilder som de store land hadde av dem.

Et annet svar på disse innvendingene var hans intense fokus på grenser og grensedragning etter offentliggjøringen av økonomen Albert O. Hirschmans banebrytende studie Exit, Voice and Loyalty (1970). I forestillingen om kritiske valgpunkter i hver nasjons utviklingshistorie ligger også et åpenbart element av vilje og valg hos de historiske aktørene, men valgene ble rammet inn av dype historiske strukturer: De frøs fast fremtidige valg. Når f.eks. reformasjonen åpnet for kronens overtakelse av kirkegods og avskaffet latinen som klerikalt språk, åpnet det samtidig for utvikling av et sentralisert statsapparat og nasjonale språk, som igjen skulle vise seg å være sentrale forutsetninger for nasjonal bevissthet og kulturell egenart (“nasjonsbygging”). Slike valg fikk helt avgjørende betydning for nasjonsbyggernes valg senere i historien; deres fremtidige valg forutsatte dette kritiske valgpunkt. Allianser og valg mellom alternativer utgjør derfor en sentral del av Rokkans nasjonsbyggingsteori. Indirekte ligger her et aktørperspektiv som ofte oversees, selv om Rokkan i sin bevisste søken etter strukturforklaringer på europeisk politisk utvikling var mest interessert i de føringer av dyptgående art innenfor hvilke aktørene måtte finne sine valg.

En slik historisk struktur, stemmeretten og innholdet i statsborgerskapsbegrepet – og derigjennom hele sakskomplekset som er knyttet til politisk deltakelse – kom tidlig til å fange Rokkans interesse. Han satte seg fore å analysere sekvenser i tid og forskjeller mellom landene i tildeling av stemmerett. Han mente at fasene i erobringen av stemmerett fra lavere klasser bare kan forklares som ledd i de strategier og motstrategier som ble fulgt i “forsøkene på å bevare nasjonal-territoriell enhet i konfrontasjonen med den økende bitterhet i klassekonfliktene under kapitalismen”. Et ledd i denne interessen var hans studier av valgsystemer, reglene for omdannelse av stemmer til mandater og dermed styringsordninger. 1968 skrev han hovedartikkelen om valgsystemer i det fremste samfunnsvitenskapelige leksikon i hans generasjon, The International Encyclopaedia of the Social Sciences.

Så oppslagsrikt har Stein Rokkans forfatterskap vist seg for ettertiden at det ikke bare har inspirert nye generasjoner i en rekke samfunnsfag. Det har også formet våre alminnelige oppfatninger av norsk politikk: Fra Rokkan stammer f.eks. kjente begreper og sammenfatninger som “stemmer teller, men ressurser avgjør”, “valgkanalen” vs. “den korporative kanal” (organisasjonskanalen) i norsk offentlig politikk, “korporativ pluralisme” (“organisasjonsmangfoldet”), “kryssende konfliktlinjer” og “sentrum–periferi-spenninger”, forestillingene om de sørvestnorske “motkulturer” og Nord-Norge som en “klassepolarisert utkant”, det partiformende skillelinjemønsteret i Norge, og dertil hele det begrepsapparatet som han sammen med Henry Valen skapte for det norske valgforskningsprogrammet, f.eks. begreper som “høyre-venstre-aksen”, “krysspress”, “byradikale” vs. “utkantnasjonalister” osv.

Rokkan var sekretær for komiteen for politisk sosiologi i Det internasjonale sosiologforbundet (ISA) 1960–70 (visepresident fra 1966), president i Den internasjonale union for statsvitenskap (IPSA) 1970–73 og medstifter av Samarbeidsorganisasjonen for politisk forskning i Europa (ECPR) 1970 og formann der til 1976. 1975 deltok han i etableringen av Nordisk Forbund for Statskundskab og dets tidsskrift Scandinavian Political Studies, og han var redaktør av flere utgivelser frem til 1977.

Stein Rokkan ble utnevnt til æresdoktor ved universitetene i Uppsala 1970, Helsinki 1971 og Århus 1978. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1979, av det finske vitenskapsakademiet og det amerikanske National Academy of the Sciences, og han ble æresmedlem av American Academy of Arts and Sciences 1969. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1979.

Da Rokkan døde, skrev kollegaen Per Torsvik bl.a.: “For en hel generasjon av forskere og studenter var han sitt fags ubestridte mester: forskeren, læreren, kritiker, venn. De søkte ham i alle egenskaper, ble rikere og forlot ham i trygghet. For de unge åpnet han alle dører, lot dem få dele av sin overflod av ideer, men stilte også store krav til ansvar og utøvelse. Det var en del av hans pedagogiske credo: Det går ingen benvei til en profesjon, den kan bare læres ved at du selv tilfører den noe. For sine lærde kolleger fjern og nær var han en entusiastisk brobygger, partner og kritiker, men like begeistret for kritikk som rammet ham selv bare det var kvalitet over den. Og hans arbeider avfødte ingen lettvinte kommentarer. De krevet kvalitet”.

  • Utfyllende bibliografi over Stein Rokkans publikasjoner finnes i Torsvik 1981 og Flora 1999 (se nedenfor, avsnittet Kilder)

    Et utvalg

  • The Appeal to Nature. Prolegomena to a Study in the Social and Political Philosophy of David Hume, mag.avh. UiO, 1948
  • medarb. i R. McKeon (red.): Democracy in a World of Tensions, Chicago 1951
  • Atferdsteoretiske synspunkter i politisk tenknings historie, i Statsøkonomisk tidsskrift 1952, s. 40–59
  • Fremmedordbok, 1955 (3. opplag 1974)
  • Party identifications and opinions on issues of domestic and national policy. An analysis of relationships in data from interviews with teachers in seven Western European countries, stensil, Cambridge (Mass.), USA 1955
  • Forslag til opplegg av empiriske undersøkelser av sosiale prosesser og individuelle reaksjoner under stortingsvalget 1957 (sm.m. H. Valen), memorandum til NAVF, 1957
  • The comparative study of political participation. Notes toward a perspective on current research, i A. Ranney (red.): Essays on the behavioral study of politics, Urbana (Illinois), USA 1962, s. 47–90
  • Regional contrasts in Norwegian politics (sm.m. H. Valen), i E. Allardt: Cleavages, ideologies and party systems, Helsinki 1964, s. 161–238
  • Comparing Nations. The use of quantitative data in cross-national research (red. sm.m. R. L. Merritt), New Haven (Connecticut), 1966
  • red. Data archives for the social sciences, Paris 1966
  • Electoral mobilization, party competition and national integration, i J. LaPalombara and M. Weiner (red.): Political Parties and Political Development, Princeton (New Jersey), 1966, s. 241–265
  • Party Systems and Voter Alignments. Cross-national perspectives (red. sm.m. Seymour M. Lipset), New York 1967
  • red. Comparative research across cultures and nations, Paris 1968
  • Electoral systems, i D. Sills (red.): International Encyclopedia of the Social Sciences, bd. 5, 1968
  • Quantitative Ecological Analysis in the Social Sciences (red. sm.m. M. Dogan), Cambridge 1969
  • Citizens, Elections, Parties. Approaches to the comparative study of the processes of development (sm.m. A. Campbell, P. Torsvik og H. Valen), Oslo/New York 1970 (italiensk utg. 1982)
  • Mass Politics. Studies in political sociology (red. sm.m. E. Allardt), New York 1970
  • Building States and Nations (sm.m. S. N. Eisenstadt), 2 bd., London/Beverly Hills 1973
  • Economy, Territory, Identity. Politics of Western European Peripheries (sm.m. D. Urwin), London/Beverly Hills 1983
  • Stat, nasjon, klasse. Essays i politisk sosiologi (red. av B. Hagtvet), 1987
  • Rokkans egne utgivelser (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • Stud. 1939, 1964
  • HEH 1979
  • Ø. Østerud: Utviklingsteori og historisk endring, 1978
  • P. Torsvik (red.): Mobilization, Center-periphery Structures and Nation-building. A volume in commemoration of Stein Rokkan, Bergen 1981
  • B. Hagtvet (red.): Politikk mellom økonomi og kultur. Stein Rokkan som politisk sosiolog og forskningsinspirator, 1993
  • P. Flora, S. Kuhnle og D. Urwin (red.): State Formation, Nation-Building and Mass Politics in Europe. The Theory of Stein Rokkan, Oxford 1999
  • L. Mjøset: Stein Rokkan's thick comparisons, ARENA Working Paper 15, 2000
  • F. W. Thue: In Search of a Democratic Social Order. The Western Re-Orientation of Norwegian Social Scholarship 1918–1960, dr.avh., under utgivelse (2003)