I et mangslungent yrkesliv har Stein Ørnhøi forent mange forskjellige roller, og han har opptrådt på den offentlige arena som programskaper i NRK, teatersjef, partipolitiker, fredsaktivist og forgrunnsfigur i kampen mot norsk EU-medlemskap. Men det finnes en rød tråd i alt hans virke: folkeopplysning, tro på demokratisk samfunnsdebatt og vekt på nasjonal uavhengighet av militærblokker og unionsprosjekter.
Ørnhøi vokste opp i Trondheim i det som gjerne kalles “enkle kår”, og han fikk sine barneår preget av den annen verdenskrig, som han har beskrevet i boken Gutten og krigen (2000). Han tok examen artium ved Strinda kommunale høyere allmennskole 1954 og studerte deretter ved lærerskolen i Levanger, samtidig som han var trikkekonduktør i fem år. 1958 startet han sin første yrkeskarriere som lærer i Tune i Østfold. Ved siden av læreryrket var han “onkel” i barne-TV i fjernsynets første dager.
I begynnelsen av 1960-årene engasjerte Ørnhøi seg både i kampanjen mot atomvåpen og i det nystiftede Sosialistisk Folkeparti (SF). Fra 1963 var han programsekretær i NRK, der han også raskt ble en sentral tillitsvalgt i Kringkastingens Landsforening (NTL). Etter at SF med stor suksess hadde gått sammen med uavhengige sosialister, Norges Kommunistiske Parti og utbrytere fra Arbeiderpartiet i et valgforbund ved stortingsvalget 1973, var Ørnhøi partiets siste leder frem mot dannelsen av Sosialistisk Venstreparti 1975. I denne avgjørende overgangsperioden kom hans evne til å skape samarbeid og tillit til sin rett, og mangt et slitsomt møte ble reddet av hans taktiske kløkt, skarpe replikker og en befriende latter.
Da SV foran stortingsvalget 1977 så seg om etter en Oslo-representant som kunne løfte arven etter Finn Gustavsen, stod Ørnhøi frem som en naturlig kandidat. Valget var et stort tilbakeslag, men partiet klarte å redde sine mandater i Oslo og Nordland. Gjennom to perioder på Stortinget var Ørnhøi medlem av finanskomiteen og forbruker- og administrasjonskomiteen, men ble nok mest kjent som en uredd og skarpskodd kritiker av norsk atomvåpen-, utenriks- og sikkerhetspolitikk. Som kompromissløs støttespiller for kampen mot Alta-utbyggingen opplevde han å bli arrestert og kastet på glattcelle for å ha deltatt i en demonstrasjon utenfor Stortinget. I dette tilfellet var det ikke demonstrasjonen, men arrestasjonen av en stortingsrepresentant som var ulovlig.
1985 gikk Ørnhøi tilbake til NRK, der han i de neste årene nådde ut til et bredt publikum gjennom en serie programmer i sjangeren dokumentardrama, en form for formidling av historie som han allerede i 1970-årene hadde innledet med programmer om norsk middelalderhistorie, Kong Sverre og om unionsoppløsningen 1905. En av NRKs største satsinger ble serien Vidkun Quisling om den dramatiske rettssaken etter krigen, som også resulterte i boken Vidkun Quisling: Retten er satt, spillet er slutt (1988). Ørnhøis neste store oppgave som regissør var den prisbelønnede serien 1814, om Grunnloven og kampen for norsk selvstendighet (1989).
Vekslingen mellom NRK og politisk arbeid førte Ørnhøi over i stillingen som nestleder av Nei til EU etter folkeavstemningen 1994, før han gikk videre til sjefsstillingen ved Teater Ibsen i Skien. Et slikt sceneskifte overrasket mange, men i virkeligheten var spranget ikke så stort fra arbeidet med dramatiske fjernsynsoppsetninger. Av helsemessige grunner ble det en kort sjefsperiode, men han rakk å bestille verker fra flere norske samtidsforfattere, bl.a. Lars Saabye Christensen. 1995–97 var Ørnhøi tilbake i Nei til EU, der han som leder bidrog til å bevare en bred folkebevegelse med både det organisatoriske apparatet og det høye kunnskapsnivået intakt med tanke på fremtidige omkamper.
I sin pensjonisttilværelse i Tvedestrand har Ørnhøi fortsatt å spille en viktig rolle som samfunnskritiker og sentral rådgiver for Sosialistisk Venstreparti og Nei til EU. Her har hans viktigste innsats vært å bidra til å utforme en forsvars- og sikkerhetspolitikk som ikke nøyer seg med enkle slagord fra den kalde krigens dager, men som bygger på et nasjonalt forsvar og en strategi for å møte utfordringer som er knyttet til ressursforvaltning, miljøtrusler i nordområdene og behovet for en internasjonal rettsorden forankret i FN. Med sine solide kunnskaper og sin store debattglede har han utfordret vanetenkning i alle leirer, og etter et langt liv i opposisjon har han til slutt opplevd å bli lyttet til langt inn i maktens korridorer og i de fagmilitæres rekker.