Dronning. Foreldre: Kjøpmann Karl August Haraldsen (1889–1959) og Dagny Ulrichsen (1898–1994). Gift 29.8.1968 i Oslo domkirke med daværende kronprins Harald (1937–; se Harald 5). Mor til prinsesse Märtha Louise (1971–) og kronprins Haakon (1973–), farmor til prinsesse Ingrid Alexandra (2004–; se bd. 8, Tilføyelser og rettelser).

Dronning Sonja er den første norske dronning av ikkekongelig byrd i nyere tid. Med sikker formsans og utrettelig arbeidskraft har hun bidratt vesentlig til moderniseringen av det norske monarki. Sterkt sosialt engasjement og profesjonell kyndighet i kunst og kultur har preget hennes innsats.

Sonja Haraldsen tok realskoleeksamen 1954 og gjennomgikk deretter ett års opplæring i kjole- og draktsøm ved Oslo Yrkesskole og toårig syskole i Lausanne, Sveits. 1957 tok hun eksamen ved Treiders handelsskole i Oslo, og etter språkstudier i Cambridge, Storbritannia arbeidet hun en tid i farens forretning, for så å ta examen artium 1961 som privatist fra Bjørknes gymnas. 1964 tok hun engelsk mellomfag ved Universitetet i Oslo, 1967 fransk mellomfag, og etter gjennomført mellomfag i kunsthistorie ble hun cand.mag. 1971.

Da hadde livet for lengst tatt en uventet vending for den unge oslopiken: Sommeren 1959 møtte hun kronprins Harald, og vennskapet utviklet seg raskt til kjærlighet. Rykter begynte å svirre, og snart ble det en hovedsak for det unge paret å unngå oppsikt. Men rykteflommen kom allikevel, ble tidvis dempet av dementier fra Slottet, og vokste på ny. Store diskusjoner om monarkiet og tronfølgen ble utløst. Hele ni år gikk før den kongelige forlovelse ble klarert med regjeringen og offentliggjort 19. mars 1968.

Ventetiden ble en stor prøvelse for de to – og for kong Olav. Men grunnen var innlysende: da de første ryktene om forholdet ble slått opp, kom det sterke signaler fra alle politiske hold om at det ville bety slutten for monarkiet i Norge dersom også kronprinsen giftet seg “borgerlig”, slik hans to søstre allerede hadde gjort. For kongen ble det dermed et pinefullt valg mellom å ødelegge sønnens lykke eller utløse forfatningskrise. Han håpet nok at forholdet skulle gå over, men kjærligheten mellom de to holdt stand. 1967 sa kronprinsen fra til kongen at dersom et ekteskap med Sonja ikke kunne godtas, måtte han velge å leve ugift. Da gikk kong Olav til aksjon. Etter en kort fase med drøftelser i regjeringen Borten og kontakt med opposisjonens leder Trygve Bratteli ble det gitt grønt lys for forlovelsen, og kongen kunne omsider gi sitt samtykke, slik det foreskrives i Grunnloven.

Det viste seg snart at i mellomtiden var opinionen blitt modnet. Det store flertall aksepterte beslutningen med tilfredshet, og kravene om grunnlovsrevisjon fikk ingen gjenklang. Sonjas vakre og verdige fremtreden både før og under bryllupet i Oslo domkirke vant hjertene, og den innsats hun siden gjorde som kronprinsesse, gav ny styrke til monarkiet. Frykten for “borgerliggjøring” av monarkiet ble også dempet ved at hennes egen familie opptrådte forbilledlig taktfullt og diskret i den nye situasjon.

Det var ikke enkelt for en moderne innstilt ung kvinne å tilpasse seg et maskulint hoffmiljø, organisert etter militære mønstre. Det gikk mange år før kronprinsesse Sonja fikk oppfylt sitt ønske om eget kontor på Slottet og egen sekretær. Men etter hvert ble det merkbart at for første gang på flere tiår var det kommet til et feminint innslag som myket opp og moderniserte mønstrene. Endringene kom ikke av seg selv, og som perfeksjonist, litt for detaljfiksert (etter eget utsagn!), har hun måttet tåle en god del kritikk gjennom årene. Denne har imidlertid som regel stilnet når resultatet har vist seg å være vellykket.

Kronprinsparet fikk et særlig ansvar for å fremme norske næringslivs- og kulturinteresser under offisielle reiser i utlandet. De hadde dessuten som ambisjon å besøke alle deler av Norge i nøye planlagte rundreiser. Kronprinsessen deltok ivrig i planleggingen og sparte seg ingen anstrengelser for å være grundig forberedt. Med et overskudd av vennlighet og godt humør gjennomførte hun sine mangesidige representasjonsoppgaver med glans.

1971 og 1973 kom barna til og gav nytt innhold i familielivet på Skaugum. Kronprinsparet var samstemt om at de skulle få en mest mulig normal oppvekst og skolegang og ønsket å skjerme dem mot mediene.

Ved kong Olavs død 17. januar 1991 ble Sonja dronning, og det nye kongeparet ble signet i Nidarosdomen 23. juni samme år. Det ble en skjellsettende opplevelse for begge (“som om vi nærmest gikk ved siden av oss selv”) – utdypet gjennom den lange signingsferden langs kysten sørover, og i reisen til Norges fire nordligste fylker året etter, som ble triumfferder for vårt nye kongepar.

Etter tronskiftet merket man snart en endret stil i det norske monarki: enda mer folkenær og inkluderende, men nøye gjennomtenkt. Dronning Sonja var en pådriver i omleggingen av mange arbeidsrutiner på Slottet, med stabsmøter, systematisk planlegging og bruk av moderne hjelpemidler. Fra 1993 satset hun sin kyndighet og arbeidskraft i den kompliserte renoveringen av Slottet. Hennes profesjonelle innsikt ble også her et aktivum som bidrog vesentlig til en velkontrollert prosess og et imponerende resultat.

Dronning Sonjas engasjement i sosialt arbeid kom til uttrykk i innsamlingsaksjonene for flyktninger 1974 og 1979, og hun var visepresident i Norges Røde Kors 1987–90. Ingen verv eller oppdrag hun påtar seg, blir tom sinekyre: Hun arbeider intenst og planmessig, men hjertet er alltid med, og tårene ikke langt unna når hun står ansikt til ansikt med nød og elendighet.

Dronningen er også pasjonert naturelsker og gjennomfører lange turer i den norske fjellheimen, på ski eller til fots, ofte sammen med sin venninne dronning Margrethe 2 av Danmark. Underveis er hun også opptatt av gamle kulturminner og lokal tradisjon, som hun elsker å vise frem for sine gjester. Hun er sportsinteressert, ble norgesmester i seiling (H-båt) 1985, og hun deltok aktivt i kulturplanleggingen foran OL på Lillehammer 1994, bl.a. ved å velge ut bildene til kunstutstillingen Vinterland, som turnerte i mange land.

Dronning Sonjas lidenskap for kunst meldte seg tidlig og ble modnet gjennom studier. Med årene har hun bygd opp en bred kunstsamling med sikker smak og åpenhet for nye uttrykksformer, og hun har latt publikum få møte den gjennom en større utstilling (Høvikodden 2001), bøker og fjernsynsprogrammer. I henne har norsk kunstliv fått en entusiastisk og innsiktsfull ambassadør, som gang på gang har stilt opp ved kulturpresentasjoner i andre land. Bak kulissene har hun vært aktiv pådriver for mange initiativer til beste for norske kunstnere. 1988 ble en internasjonal musikkonkurranse opprettet i hennes navn, og hun er konkurransens høye beskytter.

Det ble også norgesreklame av beste merke at kongeparet satset på spennende reiseopplegg i norsk natur for sine gjester ved sølvbryllupet 1993 og feiringen av begges 60-årsdager 1997. Dronningen var som alltid den suverene organisator.

Dronning Sonjas språkmektighet og store kunnskaper gjør henne til en fremragende representant for Norge under kongeparets mange offisielle reiser i utlandet. Hennes omsorg for medmennesker setter farge på møter og reiser i hjemlandet, der hun også opptrer med dypt personlige taler, ofte “tatt på sparket” i skiftende situasjoner. Da begge barna giftet seg, under atskillig uro i opinionen, stod hun frem med varmhjertet støtte for dem og sine svigerbarn.

  • Impulser. Portrett av en samler (sm.m. H.-J. Brun), 2000
  • Klangbunn. En personlig beretning i ord og bilder (ill. av Ørnulf Opdahl), 2002
  • R. Bratteli og S. Lange-Nielsen: Sonja – Norges kronprinsesse, 1983
  • L. R. Langslet: Kong Olav V av Norge. Monarkiet i en brytningstid, 1992
  • H. Ringnes: Samtaler med Dronningen, 1997
  • A. Grosvold og A. Diesen: Norges førstedamer, 2002

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri av Ville Aarseth, 1981; Det kgl. Slott, Oslo
  • Silketrykk (i serien Celebrities) i seks varianter av Andy Warhol, 1982
  • Maleri av Jan Thomas Njerve, 1987; Det kgl. Slott, Oslo
  • Maleri av Jakob Weidemann, 1989; sst
  • Maleri av Håkon Gullvåg, 2002; Oslo Rådhus