Lærer og skolebestyrer. Foreldre: Generalmajor Fredrik Laurentius Klouman (1813–85) og Wilhelmine Kristine Juell (1820–68). Gift 1869 med premierløytnant Hans Fredrik Leganger Borchgrevink (1839–77), sønn av oberstløytnant Niels Dorph Borchgrevink (1794–1883) og Margrethe Munthe Leganger (1796–1874). Svigermor til Stian Herlofsen Finne-Grønn (1869–1953).

Hun ble utdannet som lærer 1878. Hun var tidligere lærer ved Gjertsens Skole i Kristiania da hun 18. august 1888, 42 år gammel, begynte som bestyrer ved Den Kvindelige Industriskole samme sted. Hun utviste stor administrativ dyktighet, og under hennes bestyrertid ble skolen hevet til en landskjent institusjon og ble på flere områder brakt inn i et nytt spor.

Hun startet sitt bestyrerarbeid med å revidere Industriskolens skoleplaner slik at man 1888 opprettet det første 6-månedlige lærerinnekurset, et videregående tilbud for skolens tidligere elever som hadde gjennomført sømskolen. 1891 ble dette kurset omarbeidet til det 3-maanedlige uddannelseskursus for haandarbeidslærerinder ved seminarier, folkeskoler og høiere pigeskoler. Dette kurset ble innført kort tid før "kvinnelig håndarbeide" ble lovbestemt fag i folkeskolen i byene. Sofie Borchgrevink bidrog aktivt til at Industriskolen ble førende i utviklingen av håndarbeidsfaget i norsk skole. Hennes mål for Industriskolen var å bidra til at det nye skolefaget skulle få en bestemt retning, ved det å lage en detaljert plan for håndarbeidsundervisningen i barneskolen, og å bidra til at de vordende lærere fikk den nødvendige veiledning for metodisk å kunne undervise i faget. Senere dannet Industriskolens plan for håndarbeidsundervisning i folkeskolen utgangspunktet for den plan som ble innført på landsbasis.

Da Sofie Borchgrevink ble ansatt ved Industriskolen i 1888, hadde skolen tre avdelinger, en sømavdeling med strykeklasse og adgang til teoretisk undervisning i skriving og tegning, en vevavdeling og en avdeling for finere håndarbeid, med frihåndstegning som nytt fag fra 1888. I Sofie Borchgrevinks funksjonstid fikk skolen seks nye avdelinger: 1891 det nevnte tremånedlige kurs for håndarbeidslærerinner, to år senere en klasse for billed-, åkle- og broderivev, utvidet med kurser også for plantefarging og 1896 kurser i vevteori for årsklassen i nyttevev. Søkningen til alle disse tre avdelingene var så stor at skolen ikke kunne ta opp alle. 1901 kom en klasse for tegning og komposisjon av mønstre for dekorative arbeider og 1908 en klasse for tegning og modellering av damedrakter. Samme år ble tegneundervisningen i alle praktiske avdelinger lagt om og nærmere knyttet opp mot de praktiske fagene i hver enkelt klasse.

Under Sofie Borchgrevinks ledelse presenterte Industriskolen skolens arbeider på Stockholmsutstillingen 1897 og på verdensutstillingen i Paris 1900. Begge steder fikk skolen gullmedaljer.

Sofie Borchgrevink var også svært engasjert i husflidsarbeid og var styremedlem i Den norske Husflidsforening 1898–1911. Hun var også styremedlem i Kunstindustrimuseet 1902–11 og deltok på en rekke landsmøter for husflid og sørget for at Industriskolen på foranledning av husflidsrådet tiltrådte Norges Husflidsforbund i 1910.

Hennes største innsats er likevel hennes bidrag til at Industriskolen ble en statlig drevet skole. Da Foreningen til fremme av kvindelig haandverksdrift, som hadde startet skolen i 1875 for utdanning av kvinner til selververv, etter hvert mistet interessen for den, skrev Sofie Borchgrevink til Stortinget i 1899 at skolen var blitt “herreløs” og at Foreningen hadde skrumpet inn slik at ingen møtte til generalforsamlingen. Hun bad derfor Staten om å overta skolen. 1900 ble skolen statsskole med kommunalt bidrag. Da departementet ønsket inspeksjon av landets statsstøttede husflids- og håndgjeringsskoler foretok hun en vurdering av skolen og sendte inn beretning i 1901.

Sofie Borchgrevink var også medlem av Kristiania bystyre 1902–05 og deltok aktivt i offentlig arbeid. Hun foretok studiereiser til bl.a. Brussel og Paris og søkte med dette nye impulser for skolens undervisning. Hun hadde i hele sitt virke et godt samarbeid med og en god støtte i sin lærerstab og skolen styre. Hun fratrådte sitt virke ved Industriskolen ved skoleårets slutt i 1911 på grunn av etter hvert dårligere helse. Da hadde hun sittet i stillingen i 23 år. Hun døde kort tid etter at hun sluttet i sitt virke, i desember 1911 i sitt hjem i Kristiania.

  • HEH 1912
  • A. W. Schirmer m.fl.: Den Kvinnelige industriskole i Oslo. 1875–1925, 1925
  • A. Bugge, H. Engelstad, V. Kvaal (red.): Statens kvinnelige industriskole 1875–1950, 1950