Dansk-norsk dronning. Foreldre: Hertug Georg av Braunschweig-Lüneburg (1582–1641) og Anna Eleonore av Hessen-Darmstadt (1601–59). Gift 1.10.1643 på Glücksburg slott med erkebiskop-hertug, senere kong Frederik 3 (1609–70). Mor til kong Christian 5 (1646–99).

Dronning Sofie Amalie var sannsynligvis den mest praktglade og sløsaktige dronning Danmark-Norge har hatt.

Sofie Amalie vokste opp ved farens hoff i Braunschweig, hvor hun arvet hans sans for fornøyelser og hans oppfatning av at fyrstemakten virket opphøyende. Faren var både maktglad og begavet, men hadde også en sans for intriger som muligens gikk i arv til datteren.

Hun var en frisk ung pike med mye vitalitet og en sterk vilje. Som 12-åring ble hun forlovet med daværende hertug Frederik, den danske kongens nest eldste sønn, og tre år senere ble hun gift med hertugen, som da var 30 år – dobbelt så gammel som henne – og fyrsteerkebiskop i Bremen. Det virker for øvrig som om Frederik til dels underkastet seg hennes vilje.

Den politiske utvikling gjorde at Sofie Amalie og hertug Frederik ble fordrevet av svenskene og mistet sine rike besittelser i Nord-Tyskland, erkebispedømmet Bremen og det sammenknyttede stiftet Verden, som svenskene erobret. De bosatte seg deretter i Flensburg. Krigen hadde ødelagt den dansk-norske statens økonomi, og ekteparet var plaget med økonomiske problemer.

Sofie Amalie hadde utvilsomt stor innflytelse på hertug Frederiks overveielser i forbindelse med suksesjonsspørsmålet som oppstod da den egentlige tronfølgeren, «den utvalgte prins» Christian og den gamle kongen Christian 4 døde med et knapt års mellomrom 1647 og 1648. Etter å ha utmanøvrert rivalene ble Frederik 3 og Sofie Amalie 24. november 1648 kronet til konge og dronning av Danmark og Norge i Vor Frue kirke i København.

I forbindelse med kroningen ble dronningen utsatt for en offentlig ydmykelse av rikshovmester Corfitz Ulfeldt og hans kone, kong Frederik 3s halvsøster Leonora Christina, som hadde ansvaret for festlighetene. Ved prosesjonsruten var det reist en stor æresport, og denne stod da kongen ble kronet, men var på Ulfeldts foranstaltning fjernet da dronningen red til kirken. Sofie Amalie reagerte også sterkt på Leonora Christinas familiære tone, som dronningen mente ikke anså seg en morganatisk kongedatter.

Etter at Sofie Amalie kom til København som dronning, endret hoffet karakter, og hun opptrådte med storstilte drakter og avholdt strålende fester. Dessuten tilsatte dronningen en rekke tyske og franske musikere, sangere og dansere. Det ble holdt maskeball og teaterforestillinger, og dronningen deltok ivrig i skuespill og tablåer. Dessuten var hun en ivrig jeger og hadde svanejakt som ett av sine yndlingstidsfordriv.

Hoffholdet slukte store summer, og Sofie Amalie hadde utvilsomt noe av ansvaret for at hoffets regnskap viste store utgifter, selv i en krigsperiode, hvor rikets finanser var ødelagt. Store hoffutgifter var imidlertid ikke noe enestående for Danmark-Norge, da de fleste herskere prøvde å etterligne Ludvig 14s uhyre kostbare hoff i Frankrike.

Sofie Amalie stod på dårlig fot med adelen, som hun ganske korrekt mente hemmet hennes manns kongegjerning. Hun knyttet likevel til seg en rekke danske adelige, men hoffet var først og fremst preget av tysk innflytelse. Hun holdt også god kontakt med familien i Braunschweig. Dronningen ønsket tidlig å skaffe sin ektemann eneveldig makt, og var i dette sterkt inspirert av sin bror, hertug Johan Friedrich, som økte sin makt i forhold til stendene betydelig i 1650-årene.

Sofie Amalie hatet Corfitz Ulfeldt og Leonora Christina, som levde høyt på korrupsjon og underslag, og som i tillegg opptrådte utfordrende overfor kongeparet. Det er derfor ingen tvil om at hun hadde stor innflytelse på Ulfeldtparets fall 1651. Dronningen ble deretter forlent med Hørsholm, som forræderen Ulfeldt hadde innehatt, og hun ble 1654 også forlent med øya Ven i Øresund.

Noe som må ha irritert dronningen voldsomt, var at kongen måtte gi forræderen Ulfeldt oppreisning. Hun klarte imidlertid å hindre at Ulfeldt fikk Hørsholm len tilbake. Etter kort tid kunne hun imidlertid kvitte seg med Ulfeldt for godt: Den tidligere rikshovmesteren og hans hustru ble innesperret på Hammershus, hvorfra Ulfeldt flyktet til utlandet og Leonora Christina ble innsatt i Blåtårn på Københavns slott. Ironisk nok bodde de to svigerinnene under samme tak – kongedatteren i fengselet og dronningen i sin praktfulle leilighet. Det er lite tvil om at Sofie Amalie nøt å ha kontroll med svigerinnen.

Det har vært antatt at dronningen hadde stor innflytelse på kong Frederik 3s beslutning om å erklære krig mot Sverige 1657. Denne beslutningen kostet riket Skåne, Halland, Blekinge, Båhuslen og for en periode Trondhjems len.

Da den svenske kongen Karl 10 Gustav 1659 gikk til krig uten erklæring, ble hele Danmark med unntak av København snart besatt. Det ble drøftet om ikke kongeparet burde evakueres til Norge, men de forble i København og utviste stort personlig mot. Under den svenske beleiringen red Sofie Amalie rundt på vollene og oppildnet forsvarerne. Til slutt måtte svenskene heve beleiringen.

Kongens og dronningens politiske mål var å oppnå enevoldsmakt. Spenningen mellom hoffet og adelen økte stadig, og 1660 tilbød de ikke adelige stendene arve- og enevoldsmakt til kongen og hans hus. Sofie Amalie har utvilsomt støttet kongen i hans beslutning om å ta imot tilbudet. Hun var meget fornøyd med geistlighetens oppførsel i denne perioden, og kunne 1661 overrekke erkebiskop Hans Svane standens nye privilegier.

Sofie Amalie fikk stor innflytelse som enevoldskongens dronning, og hun holdt en rekke strålende fester for å feire statskuppet. Spesielt elsket hun hyrde- og friluftsfester. I København lot hun oppføre lystslottet Sophie-Amalienborg, som lå på den tomten hvor Amalienborgkomplekset senere ble reist. Det nåværende residensslottet i København har altså navn etter henne.

Blant Sofie Amalies mindre gode sider var hennes hevngjerrighet. Hun hadde utvilsomt stor innflytelse på kongens håndfaste tiltak mot adelsmannen Kaj Lykke, som hadde ærekrenket henne. Også behandlingen av Corfitz Ulfeldt og Leonora Christina hadde til dels sin bakgrunn i dronningens hat til dem. Sistnevnte har gitt dronningen et dårlig ettermæle i sitt verk Jammersminde, men det må tas med i betraktningen at dette verket også er et partsinnlegg.

Dronningen mislikte kong Frederiks yndling Christoffer Gabel og støttet i stedet ektemannens halvsvoger, den tidligere stattholder i Norge Hannibal Sehested, som hun ønsket å gjøre til kongens fremste rådgiver. Sofie Amalie var heller ikke fornøyd med deler av Kongeloven. I perioder kunne hun opptre med paranoide trekk; blant annet hevdet hun 1668 at hun hadde vært utsatt for et attentat med gift.

Sofie Amalie besatt godsene Dronninggård og Hørsholm på Sjælland og fikk som livgeding krongodset på Lolland og Falster, med Nykøbing slott, samt Maribo kloster. Som enke bodde hun på Sophie-Amalienborg.

Hennes sønn, kong Christian 5, tok etter hvert mindre hensyn til moren og styrte på sin måte. Sofie Amalie kranglet også med svigerdatteren, dronning Charlotte Amalie, om rangspørsmål.

Politisk ønsket Sofie Amalie en allianse med Frankrike og Sverige, og som et ledd i disse bestrebelsene gikk hun inn for å få sin datter Ulrika Eleonora gift med den svenske kongen Karl 11. Dette lyktes også, og resultatet av forbindelsen ble “hjältekungen” Karl 12, som var sin mors hjemlands svorne fiende helt til han ble skutt foran Fredriksten festning ved Halden 1718.

Det har vært hevdet at Sofie Amalie var den av de danske dronningene som har hatt størst innflytelse, og dette er tilskrevet hennes temperament, maktvilje og politiske aktivitet. Hun var hard mot fiender og snill mot venner og slekt og fikk kulturell innflytelse som kunstmesén.

Foruten kong Christian 5, prins Jørgen og dronning Ulrika Eleonora var Sofie Amalie mor til en prins og en prinsesse som døde som spebarn og til de tre prinsessene Anna Sofie (gift med kurfyrst Johan Georg 3 av Sachsen), Frederikke Amalie (gift med hertug Christian Albrecht av Holstein-Gottorp) og Vilhelmine Ernestine (gift med kurfyrst Carl av Pfalz). I sitt testament hadde Sofie Amalie begunstiget den yngste sønnen, prins Jørgen, men kong Christian 5 omstøtte morens disposisjoner.

  • E. Jørgensen og J. Skovgaard: Danske Dronninger, København 1909–10
  • biografi i H. Lande og Å. Gran: Norges konger og dronninger i tusen år, 1945
  • C. O. Bøggild-Andersen: biografi i DBL3, bd. 13, København 1983
  • G. Jensen: biografi i S. Heiberg (red.): Danske dronninger i tusind år, København 2000, s. 56–59
  • N. P. Stilling: Kongehusets boliger gennem 1000 år, København 2003

    Et utvalg

  • Kobberstikk (brystbilde, med seksbøylet dronningkrone) av Peter Aubry; gjengitt i Theatrum Europaeum, 1652
  • Maleri (helfigur, i teaterkostyme som bondepike) av Wolfgang Heimbach, 1655; De Danske Kongers Kronologiske Samling, Rosenborg Slot, Danmark
  • Maleri (brystbilde) av Karel van Mander, ca. 1655; sst.; gjengitt i Heiberg 2000 (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 57
  • Voksbyste (halvfigur) av Antoine Benoist, ca. 1670; sst.; gjengitt i Heiberg 2000, s. 232
  • Maleri (halvfigur, på kobber) av Abraham Wuchters, ca. 1680; sst
  • Maleri (allegorisk fremstilling som den romerske gudinnen Juno, naken helfigur) av Abraham Wuchters; sst.; gjengitt i Heiberg 2000, s. 206
  • Maleri (helfigur) av Jacob d'Agar, ca. 1684; Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, Danmark
  • Se også ikonografi i DBL3, bd. 13, 1983, s. 564–565