Fangstmann og ishavsskipper. Foreldre: Gårdbruker Johannes Johnsen (f. 1821) og Anne Martha Jensdatter (f. 1831). Gift 1882 med Christiane Jørgensdatter (f. 1856), datter av handelsmann Jørgen Peder Ankersen fra Kiberg i Vardø.

Sivert Brækmo var blant pionerene innenfor norsk ishavsfangst på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet.

Brækmo hadde håndverkerbakgrunn som smed og var i tillegg en dyktig skytter da han 24 år gammel forlot Trøndelag og satte kursen mot Nord-Norge 1877. Hans deltakelse i lofotfisket dette året markerte starten på et over 50 år langt engasjement innenfor fiske og fangst med base forskjellige steder i landsdelen. Brækmo holdt hus i Vardø i mange år, bodde også perioder i Hammerfest og Narvik før han på sine eldre dager slo seg ned i Tromsø.

Han fikk sin første tur på Ishavet 1878 som skytter på Georg Anton Sørensens jakt Aurora. Siden fulgte mange ferder, de første årene som skytter og harpunér, senere som skipper på egne fartøyer. Brækmo drev en allsidig fangst- og fiskerivirksomhet, med ordinært torskefiske, fangst av sel, håkjerring, kvalross og kvitfisk. I tillegg til virksomheten på sjøen livnærte han seg i kortere perioder med bygningsarbeid.

Brækmo må ha vært mye av en hardhaus, og en dyktig og snartenkt skipper. Han er kjent for å ha utført mang en redningsdåd på sjøen og skal ha vært med på å berge en rekke mennesker fra drukningsdøden, både norske og russiske mannskaper. Men disse egenskapene samt kunnskapen om å kunne overleve i den arktiske vinteren fikk han også god bruk for selv: Sammen med 17-åringen Johan Kristiansen fra Vesterålen var Brækmo høsten 1893 på en liten fangstekspedisjon på Svalbard med en mindre båt. På hjemturen fikk de storm nær Nordkapp og mistet roret. Brækmo lagde en provisorisk styreåre, holdt unna været og tilbake til Spitsbergen bar det. Her var planen å tette båten og lage i stand nytt ror. Dette lyktes, men for sent. De ble sperret inne av drivisen og tvunget til å overvintre.

Etter mange strabaser klarte de å ta seg frem til Kapp Thordsen på nordsiden av Isfjorden, der det fantes et hus etter en tidligere svensk ekspedisjon. Brensel var det nok av i huset, og en dunk med krutt fant de også, men ikke noe lager av mat og heller ikke fyrstikker. Men Brækmo og kameraten var ikke rådløse. De gjorde opp varme ved å legge vattdotter i geværløpet og skyte dem i brann. Mangel på ammunisjon for en hel vinter ble kompensert da de fant et stykke av det tropiske treslaget pokkenholt, som er seigt og hardt og har smørende egenskaper på grunn av stort innhold av harpiks og fett. Brækmo lagde en provisorisk dreiebenk og formet treet til kuler som dugde til skyting av rein. Han lagde også ski og sydde kofter av reinsdyrskinn, og de støpte lys av bjørnefett med veker av lintøy. Hele vinteren holdt de to seg i aktivitet med jakt og fangst over store områder.

Gleden var stor da ishavsskipper Edvard Johannesen kom dem til unnsetning med proviant og ammunisjon i midten av juli 1894, men Brækmo og kameraten lot det fortsatt drøye med hjemreisen. Først etter å ha satt i stand sin egen båt, som hadde fått hard medfart i vinterstormenes herjinger, seilte de ned til fastlandet senere på sommeren.

Sivert Brækmo var også en pioner på teknikkens område og var blant de første som tok motoren i bruk innenfor ishavsfangsten i tiden like etter 1905. Han drev fangst på Ishavet nesten helt frem til han døde 1930.

  • O. Nordgaard: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • Utdrag av Tromsø og omegns sjøfartshistorie, Tromsø 1929
  • N. A. Ytreberg: Tromsø bys historie, bd. 2, Tromsø 1962
  • O. Lønø: Norske fangstmenns overvintringer på Svalbard, Jan Mayen og Frans Josef Land, 1991