Politiker. Foreldre: Forbundsformann Odin Ingolf Rønbeck (1915–62) og telegrafist Rønnaug Marie Iversen (1913–). Gift 1) 20.6.1971 med politiker Bjørn Tore Godal (1945–), ekteskapet oppløst 1981; 2) 21.7.1983 med programredaktør, senere direktør Arne Wam (14.4.1952–), sønn av gårdbruker Hans Wam (1914–) og hustru Magnhild (1917–).

Sissel Rønbeck satt på Stortinget i til sammen 14 år og var norgeshistoriens yngste statsråd da hun 1979 ble forbruker- og administrasjonsminister i Odvar Nordlis regjering. Hun var senere miljøvernminister under Gro Harlem Brundtland og samferdselsminister under Thorbjørn Jagland. Hun var også Nobelkomiteens yngste medlem da hun tok sete der 1994. Fra 1993 er hun assisterende direktør hos Riksantikvaren.

Rønbeck var minstejente i en svært samfunnsbevisst familie. Farfaren var med og stiftet Samorg i Hammerfest, bestemoren var i Rønbecks egne ord “en skikkelig sosialist”, og faren var aktiv fagforeningsmann. Da han 1952 ble leder i Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund, flyttet familien til Oslo og slo seg ned på Sagene. Her kom Sissel Rønbeck med i Framfylkingen, og 12 år gammel holdt den idealistiske jentungen foredrag om norsk u-landspolitikk – “Hjelp til selvhjelp”. Etter folkeskolen gikk hun realskole og gymnas på Oslo katedralskole, men avsluttet utdanningen før fullført examen artium.

19 år gammel ble Rønbeck reisesekretær i Arbeidernes Ungdsomfylking (AUF), og 1975–77 var hun AUFs første kvinnelige leder, så vel som den yngste noensinne. 1985–89 var hun leder for Arbeiderpartiets kvinnebevegelse, også nå historisk som den yngste i denne posisjonen. Hun møtte som vararepresentant på Stortinget 1977–79 og hadde fast plass 1981–93; 1985–89 var hun leder i Kirke- og undervisningskomiteen. Hun var medlem av Samferdselskomiteen og saksordfører da stortingsmeldingen om flyplassutbygging og tilbringertjeneste ble behandlet 1992. “Hvis Kjell Opseth er Gardermobanens politiske far, er Sissel Rønbeck banens mor,” skrev Aftenposten om hennes innsats i den saken.

I 1970-årene var “Røde Sissel” kjent som en opprørsk politiker på Arbeiderpartiets venstrefløy. Arne Finborud skrev senere om disse årene: “I en hektisk ungdomstid, da hun sto fremst i alle stormløp mot omtrent alt – unntatt sin egen fraksjon i AUF – var det ikke mye humor over hennes kamp. Det var blodig alvor.” Alvoret ble senere forlenet med humor; hun ble “regjeringens ertekrok” og en av dens mest profilerte statsråder. Folk frydet seg da hun krevde at uforståelige byråkratbrev måtte returneres til departementene. Hennes invitasjon til kristen-Norge om å samarbeide med arbeiderbevegelsen for å bekjempe normløsheten i samfunnet ble hilst velkommen.

Rønbeck ble omtalt som regjeringens “poengplukker”, men stod også i opposisjon til partiledelsen. Særlig hennes markerte standpunkter i fredssak og forsvarspolitikk, kampen mot atomvåpen og forslag om atomvåpenfri sone i Norden møtte motbør. Hun innrømmet senere at det kostet henne et par kilo å bryte med partigruppen over atomvåpenspørsmålet.

Gjennom hele sin politiske karriere var Rønbeck en handlekraftig pådriver i likestillingsarbeidet. Som AUF-leder i 1970-årene la hun frem et kvinnepolitisk program som satte dagsordenen for partiets indre debatt. Da hun var forbruker- og administrasjonsminister, kom “Handlingsplan for likestilling 1981–85”, og hun ledet selv arbeidet med et nytt program for kvinnebevegelsen, “Ny hverdag”. Kjønnskvotering ble akseptert praksis og kvinneperspektivet synliggjort på ulike områder. Barn og ungdom ble løftet frem og satt på det politiske sakskartet, og Norge fikk verdens første barneombud.

Som miljøvernminister 1986–89 fikk Rønbeck stor innflytelse på utviklingen av Akerselva Miljøpark og andre store miljøprogrammer. Da hun ble samferdselsminister 1996, erklærte hun at miljøaspektene skulle legges til grunn når nye veiprosjekter ble vurdert. Investeringene i samferdselssektoren skulle vris over til kollektivtransport. Men handlingsrommet ble for snevert. “Så mye ressurser var bundet opp på forhånd, fordi man allerede hadde satt i gang så mange veiprosjekter,” forklarte Rønbeck da Jaglands regjering gikk av 1997 og hun selv forlot den politiske arenaen for godt. Hun erklærte da at hun ikke ville være noen “sjuende mor i huset” og har siden konsentrert seg om arbeidet hos Riksantikvaren og i Nobelkomiteen.

Til tross for hennes lange politiske erfaring vakte det en viss oppsikt at hun 1993 ble assisterende direktør hos Riksantikvaren, en stilling som normalt krever faglig kompetanse. Sissel Rønbeck har også hatt en rekke verv i ulike styrer og råd, bl.a. som leder av Statens byggeskikkutvalg 1991–95 og nestleder i Norske Boligbyggelags Landsforbund 1991–96.

  • Barnas farlige verden, i Norges barnevern nr. 2–3/1980, s. 49–64
  • Mangel på ledere skyldes ikke mangel på dyktige folk eller økonomisk belønning, i Skoleforum nr. 4/1980, s. 178–180
  • Pressestøtten skal være hjelp til selvhjelp, ikke livsforsikring, i Journalisten nr. 4/1980, s. 10
  • Tanker på tvers, 1983
  • Vi må stoppe den pedagogiske svartedauen, i Yrke nr. 4/1986, s. 18–19
  • Alle i lokalmiljøet må ta ansvar for miljøvern, i Miljønytt nr. 3/1987, s. 4–5
  • Kulturlandskapskampanjen gir spore til ny innsats, i Miljønytt nr. 2/1988, s. 12–13
  • Museum og miljøvern, i Museumsnytt nr. 2/1988, s. 4–6
  • T. Angelshaug: “Kvinner tvinges til å velge mellom familie og politikk”, i BTid. 23.12.1978
  • A. Hompland: “Regjeringens poeng-plukker”, i Dagbl. 15.3.1980
  • Nordby, bd. 1, 1985
  • A. Finborud: “'Broiler' med glimt i øyet”, i Dagbl. 5.3.1985
  • E. Solvoll: “Ap.s nye kvinneleder”, i Aftenp. 2.3.1985
  • S. Fardal: “Veteran på 35”, i NHST 16.5.1986
  • O. Mathismoen: “Partiapparatet glemmes”, i Aftenp. 25.8.1992
  • HEH 1994
  • B. Gultvedt: “Rønbeck vil endre samferdselspolitikken”, i Nationen 30.10.1996
  • M. Bjørnersen: “Hodet kaldt og hjertet varmt”, i Dagsavisen 15.10.1997
  • H. Width: “Ferdig med politikken”, i Aftenp. 24.5.2000
  • C. Nilsen: “En finnmarking fra Bjølsen”, i Dagsavisen 24.5.2000
  • Maleri av Finn Graff, 1983; p.e.; gjengitt på omslaget til Tanker på tvers, 1983
  • Tegning av Gösta Hammarlund, 1979; p.e