Skiløper og forretningsdrivende. Foreldre: Arbeider Karl Johan Hansen Slåttvik (1863–1939) og Jensine Emilie Olsen (1879–1928). Gift med Ruth Ingeborg Gyllander (4.9.1922–25.4.1987), datter av Halvdan Gyllander (f. 1894) og hustru Julie.

Simon Slåttvik var en av norsk skisports mest fargerike utøvere på midten av 1900-tallet. Høydepunktet i hans karriere var seieren i kombinert under de olympiske leker i Oslo 1952.

Slåttvik vokste opp under forholdsvis vanskelige kår. Han begynte med skihopp og tok sine første premier som juniorhopper for Valnesfjord IL. Senere flyttet han til Mo i Rana, og her gjorde han Stålkameratenes navn kjent over hele landet. På denne tiden konkurrerte han innen Arbeidernes Idrettsforbund, og han ble AIF-mester i kombinert 1939.

Til tross for at Slåttvik var nesten 29 år da den annen verdenskrig var slutt og man igjen arrangerte idrettskonkurranser, fikk han mange fine år med mange store triumfer. Han behersket til fulle begge grenene i den nordiske kombinasjonen. Allerede 1947 gikk han til topps i norgesmesterskapet, og året etter ble det seier i Holmenkollen, hvor han i tillegg til Kongepokalen fikk Damenes pokal som beste hopper i kombinertrennet. Og slik fortsatte han å vinne norgesmesterskapet det ene året og Holmenkollen det neste, inntil han 1951 fikk Kongepokalen i begge rennene. 1953 ble det en ny Damenes pokal, denne gang i NM, som han vant for fjerde gang.

At Slåttvik var fullt på høyde med spesialhopperne fikk han vist 1950, da han ble nummer tre i NM i spesielt hopprenn. Han var også den første kombinertløperen som hoppet over 100 meter. 1950 fikk han for øvrig sin første medalje i et internasjonalt mesterskap da han kom på bronseplass under verdensmesterskapet i Rumford. Den gang seiret finnen Heikki Hasu, som også hadde vunnet OL-gullet 1948. Men under de olympiske leker 1952 fikk Slåttvik en pen revansje og sikret seg gullet foran sin argeste konkurrent og gode venn, som Slåttviks sønn for øvrig har navn etter.

Slåttviks vei mot OL-gullet begynte ganske dramatisk da han falt i det første hoppet. Den gang var det imidlertid de to beste av tre hopp som telte i konkurransen. Slåttviks poengsum etter de to siste hoppene var så god at Hasu måtte slå ham med 4,32 minutter i løypa. Det spennende oppgjøret endte med at Hasu tok inn 3,16 minutter. Det gjorde det ikke mindre gledelig sett med norske øyne at også Hallgeir Brenden og Hjalmar Andersen tok gull samme dag.

I løpet av sin karriere vant Simon Slåttvik Kongepokalen ikke mindre enn 14 ganger. Han ble også hedret med Holmenkollmedaljen 1951.

Slåttvik flyttet etter hvert til Lillehammer og representerte Lillehammer Skiklubb. I mange år drev han sin velkjente storkiosk, og han deltok i mange av byens aktiviteter. Ved sin død var han frimurer av 10. grad.

Som skiløper var Simon Slåttvik en sterk konkurranseløper, men hadde et ganske avslappet forhold til trening og gikk ikke av veien for en god tobakksrøyk etter en solid langrennstriumf. Hans store innsatsvilje og gnistrende humør gjorde ham uhyre populær.

  • R. Arntzen: Simon Slåttvik forteller, Lillehammer 1953
  • R. Bryhn og K. A. Tvedt: Kunnskapsforlagets idrettsleksikon, 1990
  • forfatterens eget arkiv