Faktaboks

Sigvat Tordsson
Sigvat Skald
Levetid - kommentar
Født omkring 995 på Island; nøyaktig fødselsår og fødested er ikke kjent; Død omkring 1045 (nøyaktig dødsår og -sted er ikke kjent); ifølge Flateyjarbók begr. i Kristkirken i Nidaros
Virke
Islandsk skald
Familie
Foreldre: Tord Sigvalde-skald; morens navn er ikke kjent.
Sigvat Tordsson

Sigvat Tordsson kveder for følget sitt på ferden til Skara. Illustrasjon fra Snorres kongesagaer.

Sigvat Tordsson
Av /※.

Sigvat Tordsson hører til de fremste skaldene i den norrøne litteraturen og er dessuten den skalden vi har mest bevart etter, over 160 strofer. Han knyttet seg først til Olav Haraldsson, siden til sønnen Magnus den gode. Sigvat har også diktet om andre fyrster og stormenn, bl.a. kong Knud den store av Danmark, Erling Skjalgsson og dronning Astrid. Det er som skald at Sigvat har skapt seg en plass i historien, men i sagaene har han også en rolle som kongens nærmeste rådgiver.

Sigvat vokste opp ved Apavatn, like nordvest for Skålholt på Island. Et vandresagn er knyttet til hvordan han ble skald, og det godtgjør, om ikke annet, at diktergaven hans har vært betraktet som nesten overnaturlig. Sagnet forteller at han fikk en spesielt fin fisk i Apavatn, og ved å spise den ble han en god skald og fikk dessuten godt vett. Snorre forteller at Sigvat ikke hadde lett for å snakke i ubundet mål, men på vers kunne han uttale seg like uanstrengt som når andre snakket dagligspråk. Vi møter Sigvat og hans diktning i en rekke kongesagaverker og dessuten i Snorres Edda.

Sigvat kom som ganske ung mann til Norge, og bortsett fra noen utenlandsreiser ble han her livet ut. Sagaene forteller at han 1015 oppholdt seg i Trøndelag da han hørte at Olav Haraldsson var kommet og at faren Tord var med i Olavs flokk. Sigvat oppsøkte kongen med et kvad, men Olav ville ikke lytte. Sigvat gav seg ikke så lett og sa frem en strofe som fikk kongen til å skifte mening. Han fikk en stor gullring i skaldelønn og fulgte siden kongen som hirdskald.

Nesjavísur er det eldste lengre kvadet som er bevart av Sigvat. Der beskriver han sjøslaget mellom Olav Haraldsson og Svein jarl utenfor Brunlanes 1016. Austrfararvísur inneholder en frisk og humoristisk beskrivelse av Sigvats strabasiøse reise til Sverige 1019. Formålet med reisen var diplomatisk, og resultatet ble vellykket – forsoning mellom Olav og svenskekongen Olof Skötkonung, beseglet med forlovelse mellom Olav Haraldsson og den svenske kongsdatteren Astrid. 1025–26 foretok Sigvat en reise til England, beskrevet i Vestrfararvísur. Også denne reisen kan ha hatt et diplomatisk formål.

Klarest kommer likevel Sigvats diplomatiske evner til uttrykk gjennom Bersǫglisvísur ('vers med klar tale'), som han skrev til kong Magnus ca. 1038. Fem år etter Olav Haraldssons død ble den unge sønnen hentet til Norge. Etter en tid vokste det frem sterk misnøye med kongen blant fremstående bønder, ikke minst fordi Magnus vendte seg mot dem som hadde stått imot faren. Med kloke og modige råd lyktes det Sigvat å få kongen til å endre kurs og forsone seg med bøndene, og etter dette skal Magnus ha fått tilnavnet “den gode”.

Stilen i Sigvats kvad er enklere og klarere enn det som er kjent fra eldre diktning. Han bruker færre kenninger (poetiske omskrivninger), og som kristen skald unngår han allusjoner til den hedenske mytologien.

Sigvat oppnådde høy rang i kongens hird; i en strofe fra 1026 smykker han seg med tittelen stallare. Vi vet lite om hans privatliv, men han hadde gård og trolig familie i Trøndelag. En datter, Tova, er navngitt.

1029 reiste Sigvat på pilegrimsferd til Roma, og på hjemveien fikk han nyheten om Olav Haraldssons fall på Stiklestad. Etter Bersǫglisvísur diktet Sigvat et stort minnekvad om Olav, men vi hører ikke mer om hans gjerning ved hirden. Sigvat kan ikke knyttes til Harald Hardråde og var trolig død da Harald kom til landet 1046. Et sagn om Sigvats død, knyttet til et vers, finnes i Flateyjarbók. Sigvat skal ha blitt syk på Selja og der gjenforent med sin kjære kong Olav. Han skal så ha blitt brakt til Nidaros og gravlagt i Kristkirken der.

Kilder og litteratur

  • HKr.
  • Flateyjarbók, utg. av Guðbrandr Vigfusson og C. R. Unger, 1862
  • Den norsk-islandske Skjaldedigtning, utg. av Finnur Jónsson, København 1914–15
  • H. Lie; biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • Vésteinn Ólason m.fl.: Íslensk bókmenntasaga, bd. 1, Reykjavík 1992