Skipsreder og verftseier. Foreldre: Skipsreder Sigval Bergesen (1863–1956) og Rachel Racine (1866–1936). Gift 1) 21.12.1916 med Ingerid Sømme (1.8.1895–9.8.1980), datter av lege og direktør Jacob Dybwad Sømme (1866–1923) og Helene Sofie Sørensen (1870–1955), ekteskapet oppløst 1945; 2) 1945 med Anne (“Nanki”) de Fekete (11.11.1903–11.5.1983; hun gift 1) 1924 med Emil Lie, 1897–1976), datter av bankdirektør Ferencz de Fekete (1866–1919) og Karen Wiborg (1876–1951).

Sigval Bergesen d.y. var pioner i utviklingen av store tankskip ved sitt verft Rosenberg i Stavanger, og bygde opp det som i 1970-årene skulle bli Norges største tank- og kombinasjonsskipsrederi.

Han ble født på familieeiendommen Bergeland i Stavanger som den fjerde av en søskenflokk på seks, og vokste opp i et patriarkalsk rederhjem. Hans formelle utdannelse begrenset seg til middelskoleeksamen 1908 og en ikke fullført utdannelse ved Kristiania Handelsgymnasium. I årene 1912–15 fikk han praksis hos farens utenlandske forretningsforbindelser, og 1916 ble han ansatt i farens forretning, firmaet Sigval Bergesen i Stavanger. To år senere ble han, sammen med broren Ole Bergesen (1891–1955), tatt opp som kompanjong, med ansvar for rederi- og assuransevirksomheten.

Sigval Bergesen d.y. tok aktiv del i aksjespekulasjonen under verdenskrigens jobbetid, med store tap, men farens økonomiske støtte reddet ham 1920 fra personlig konkurs. Han arbeidet i firmaet frem til 1935, og ble fortrolig med to viktige elementer i sin fremtidige rederstrategi: tankskipsfart og langtidscertepartier.

Firmaet Sigval Bergesen var blant pionerene i norsk tankskipsfart, men det økonomiske tilbakeslaget etter 1920 førte til at rederidriften ble satt på sparebluss. Først da omslaget kom 1926/27, satset firmaet stort på tank. Sigval Bergesen d.y. viste seg som en dyktig forhandler både i kontraktsforhandlingene med verkstedene og ved inngåelsen av fraktavtaler med de store oljeselskapene. Suksessen styrket den unge rederens selvtillit, men han følte at faren ikke slapp ham til. Han forsøkte å tilkjempe seg en mer selvstendig posisjon, og uten farens samtykke kontraherte han 1934 en tankbåt i Odense. Dette utløste en voldsom familiefeide, og sønnen trådte ut av firmaet og etablerte firmaet Sig. Bergesen d.y. & Co. Som kompanjong fikk Bergesen med seg farens gamle avdelingssjef, Erland Bassøe, og fra farens firma overtok han skipsaksjeselskapene Breifonn og Snefonn, inkludert en kontrakt på en 14 200 tonns motortanker. Samtidig aksepterte Bergesen et tilbud fra A. P. Møller om å bli soussjef i Mærsk-selskapene i København, og vendte først tilbake til Stavanger høsten 1939. I mellomtiden hadde tankflåten hans vokst til tre moderne motortankere, samtlige sluttet på lange tidscertepartier. Tankfart, kombinert med forsiktige og langsiktige disposisjoner ble viktige bærebjelker i Bergesens forretningsvirksomhet.

Da tyskerne invaderte Norge 9. april 1940, hadde Bergesen flyttet mesteparten av virksomheten til Oslo, mens flåten fortsatt var registrert i Stavanger. Hans kone Ingerid, som var involvert i illegalt arbeid, måtte flykte til Sverige 1942. Tankbåtene var blitt rekvirert av regjeringen 22. april 1940, men Bergesen fant nye utløp for sin aktivitetstrang. 1942–43 sikret han seg, gjennom et meget omdiskutert oppkjøp av Norges Banks aksjepost, kontrollen over A/S Rosenberg Mek. Verksted, der han utøvde et aktivt eierskap i over 26 år.

Rosenberg-engasjementet gav Bergesen flere fordeler. Reparasjonsvirksomheten var lønnsom, og verftet hadde under bygging et dampskip for skipsreder Peder Smedvig i Stavanger. Da fullførelsen nærmet seg våren 1943, erklærte Bergesen kontrakten for ugyldig, overtok selv skipet og inngikk befraktningsavtale med Staten. Smedvig gikk til sak, men først i januar 1946 ble den opprinnelige byggekontrakten erklært gyldig og skipet overført til Smedvig.

I november 1945 ble myndighetene og pressen presentert for Bergesens planer om å gjøre Rosenberg til Norges storskipsverft. Planene fikk en positiv mottakelse, men erfaringene fra tiden etter den første verdenskrig skremte, og Bergesen bestemte seg likevel for å satse på reparasjonsvirksomhet og bygging av mindre fartøyer. Først da tankratene steg dramatisk 1947, var tiden inne for å bygge store tankskip på Rosenberg. Vinteren 1947/48 ble det kontrahert fire 16 000-tonnere ved Rosenberg, hvorav en for Bergesens regning. I januar 1951 ble M/T Berge Bergesen, det inntil da største skip bygd i Norge, sjøsatt med kronprinsesse Märtha som gudmor. Sjøsettingen ble omtalt som et vendepunkt i norsk skipsbyggings historie. Få måneder senere, mens Koreakrigen drev ratene i været, kunngjorde Bergesen kontraheringen av to 30 000-tonnere ved Rosenberg.

I årene som fulgte økte stadig størrelsen på skipene som ble levert fra Rosenberg, men da M/T Bergebragd på vel 156 000 tonn ble levert 1968, var grensen nådd. Ytterligere utvidelser ville koste for mye, og japanske verft var bedre både på pris og størrelse. Bergesen fant det fornuftig å selge. Med virkning fra 1. januar 1970 overdrog han verftet til Kværner-konsernet. Selv fortsatte han å kontrahere nye og stadig større skip, men nå i Japan og Jugoslavia. For å sikre seg mot tankmarkedets fluktuasjoner kontraherte han flere kombinasjonsskip (oil-ore-skip) for føring av både olje og tørrbulklaster.

Rosenberg-epoken skaffet ham offentlig anerkjennelse. 1957 ble han kommandør av St. Olavs Orden for sin fortjeneste for norsk skipsbyggingsindustri, og 1961 ble han kommandør av Dannebrogordenen for sin rolle i arbeidet med å utvikle store motorenheter. De fleste av de motordrevne supertankerne han fikk bygd, ved Rosenberg og i utlandet, var utstyrt med danske dieselmotorer.

Da den annen verdenskrig var slutt, satt Sigval Bergesen d.y. med to tankskip på til sammen vel 29 000 tonn og 26,4 millioner kroner i forlis- og driftserstatninger fra staten. Allerede i mai 1945 kontraherte han et tankskip på 18 200 tonn i Sverige for levering 1948. Siden fulgte flere tankskipskontraheringer. 1947 innførte han til minne om oldefaren Berge Bergesen prefikset “Berge” i navnet på sine skip. Oldefarens siste skute hadde vært grønnmalt; alle Bergesen-skipene ble derfor grønnmalte. Startskuddet var gått for oppbyggingen av en gigantflåte kjent som “the Green Tankers”. 1951 var flåten økt til fem skip på totalt 84 200 tonn, alle sluttet på lange tidscertepartier. Rekorden for langtidskontrakter kom 1961, da han kontraherte to 80 000-tonnere som ble sluttet til Shell for 20 år.

1970 gjorde tonnasjen et kraftig hopp oppover. Dette skyldtes særlig Bergesens kontroversielle overtakelse av en bulkskipsflåte på 800 000 tonn fra sønnen Berge Sigval Bergesen (1918–97). Sønnen hadde fra slutten av 1950-årene bygd opp verdens nest største bulkrederi, men mot slutten av 1960-årene fikk han økonomiske vanskeligheter. Faren reddet ham, men benyttet samtidig anledningen til å gjøre ham arveløs og selv overta flåten på et, skulle det vise seg, svært gunstig tidspunkt.

I mai 1976 var Bergesen-flåten kommet opp i 27 skip på i alt 5,2 mill. tonn, eller rundt 12 % av den norske utenriksflåten. Få måneder tidligere hadde konsernet opplevd sin inntil da verste katastrofe – Berge Istra-forliset. Det 230 000 tonn store kombinasjonsskipet sank i Stillehavet få minutter etter en kraftig eksplosjon. Etter 19 døgn på en flåte ble de to eneste overlevende plukket opp sør for Filippinene. Forliset gikk hardt inn på Bergesen. Minnehøytideligheten i januar 1976 ble hans siste offentlige opptreden. Om sommeren fikk han et “drypp”, etterfulgt av flere mindre hjerneslag. Han viste seg ikke lenger på kontoret, der ledelsen var overtatt av barnebarna Petter C. G. Sundt (1945–2007) og Morten Sigval Bergesen (1951–).

Bergesens befraktningspolitikk ble kritisert av redere som opererte på spotmarkedet. Bergensrederen Hilmar Reksten var den sterkeste kritikeren. Han hevdet at langtidscertepartier til lave rater underminerte livsgrunnlaget for norske tankskipsredere. Da Reksten hadde gjort gullkantede forretninger etter Suez-krisen 1967, rykket han ut mot Bergesen, som han mente gjorde “husmannsarbeid for dårlig betaling for store oljeselskaper og den japansk/amerikanske finansverdens monopolkonserner”. Skipsfartskrisen 1974/75 knekte flere av rederne på spotmarkedet, bl.a. Reksten og Oslo-rederen Biørn Biørnstad. Mange av deres tankskip ble overtatt av Bergesen til spottpris.

Sigval Bergsen d.y. var i første rekke forretningsmann, med mange tillitsverv innen næringslivet. Han hadde få offentlige verv; det eneste av betydning var som styremedlem i A/S Norsk Jernverk 1950–64, et verv som må sees i lys av hans Rosenberg-engasjement. Han donerte betydelige summer til ulike formål, særlig i Rogaland, og han ivret for og støttet også økonomisk opp om planene om et universitet i Stavanger.

Som forretningsmann hadde Sigval Bergesen stor suksess, men privatlivet var preget av opprivende konflikter. Han fikk fem barn, fire døtre og én sønn, alle i første ekteskap. En datter døde 1940, en annen ble gjort arveløs i 1970-årene, mens sønnen 1970 ble tvunget til å fraskrive seg arv etter sin far. 1978 undertegnet en sterkt svekket Sigval Bergesen en erklæring der han gjeninnsatte sønnen som arving og gjorde ham til medinnehaver av firmaet. Etter farens død ble erklæringen bestridt av Berge Sigvals søsken og de to nevøene som Bergesen hadde gjort til partnere 1976. Under bestefarens sykdom overtok de ledelsen av konsernet. I arvesaken som ble ført for Oslo byrett 1981, led Berge Sigval Bergesen nederlag.

Sigval Bergesen var en dynamisk, men sammensatt natur. Hans styrke var evnen til å tenke langsiktig, kopiere sine konkurrenters beste ideer, utnytte deres svakheter og minimalisere risikoen som den konkurranseutsatte skipsfartsnæringen representerte. Han hadde også god hukommelse, sans for detaljer og ikke minst for riktig timing av beslutningene. Han hadde karisma og dyrket forholdet til pressen og de besluttende myndigheter. Hans svakhet var en dårlig utviklet evne til å se og innrømme egne feil og mangler. Overfor sine medarbeidere og sin familie var han en autoritær, til tider despotisk hersker. Mens hans forretningsstrategi var basert på en forsiktig, langsiktig, gjennomprøvd og forutsigbar linje, var behandlingen av medarbeiderne en uforutsigbar blanding av patriarkalsk omsorg, uventede heftige utfall og sterke anklager, de siste endte ofte med avskjedigelse på flekken.

Sigval Bergesen d.y. døde i Oslo 1980. I likhet med faren før ham ble han i begynnelsen av 1980-årene hedret med en statue i fødebyen Stavanger.

  • Diverse kildemateriale i Hilmar Rekstens arkiv, Bergens Sjøfartsmuseum
  • artikler i NHST 25.4.1963, 25.4.1968 og 27.4.1973
  • Sigval Bergesen d.y. 27.april 1893–7.mai 1980. Et minneskrift, utg. av rederiet Sig.Bergesen d.y. & Co., 1980
  • E. Borgen: Huset Bergesen, 1984
  • A. R. Jacobsen: Dynastiet Bergesen. Berge Sigval Bergesen forteller til Alf R. Jacobsen, 1984
  • T. J. Hanisch og L. J. Ramskjær: Firmaet Sigval Bergesen, Stavanger. Under vekslende vilkår 1887–1987, Stavanger 1987
  • G. Nerheim, L. G. Jøssang og B. S. Utne: I vekst og forandring. Rosenberg verft 100 år 1896–1996, Stavanger 1995
  • Byste (bronse) av Arnold Haukeland, 1975; Høgskolen i Stavanger
  • Statue (bronse, helfigur) av Ottar Espeland, 1982; Vågen, Stavanger