Lendmann. Foreldre: Rane på Steig; morens navn er ikke kjent. Gift med Skjaldvor Brynjolvsdatter, datter av Brynjolv Ulvalde og Tora Arnesdatter (som var mor til kong Magnus 3 Olavsson Berrføtt, 1073–1103). Far til Nikolas Skjaldvorsson (død 1176).

Sigurd Ranesson var en av de mange lendmennene som er nevnt i kongesagaene i forbindelse med regjeringen til Magnus Berrføtt og sønnene hans. Sigurd må ha vært blant de fremste i denne gruppen av lokale høvdinger (som samtidig hadde sterke bånd til kongen), ikke minst fordi hans hustru, Skjaldvor, var kong Magnus Berrføtts halvsøster. Sigurds slektsgård Steig i Nordland hadde dessuten en nøkkelposisjon i en landsdel hvor lofotfisket – i gårdens nærområde – stadig fikk større betydning. De fleste kongesagaene forteller at Sigurd var med på Magnus Berrføtts vesterhavstog, og han skal ha vært blant de siste som flyktet fra slagstedet etter kongens fall, da Magnus led sitt endelige nederlag i Irland august 1103.

Det er også overlevert en egen saga om en rettstrette mellom Sigurd Ranesson og kong Sigurd Jorsalfare, som skal ha pågått gjennom et par år rundt 1114. Sagaen kalles Þingasaga ('Tingsagaen') og er forfattet på Island, antakelig rundt 1200. Snorre har sett bort fra denne sagaen. Konflikten skal ha blitt utløst av at kong Sigurd gjorde Sigrid, Sigurd Ranessons søster, til sin frille, enda hun var gift fra før. Sigurd Ranesson oppfattet dette som en uhørt krenkelse. Men kongen svarte på Sigurds bebreidelser med å beskylde ham for underslag av kongelige midler og for å være “tyv”. Dermed var tonen anslått i en strid som kom til å dreie seg om retten til viktige inntekter.

Bakgrunnen for uenigheten var at Magnus Berrføtt skulle ha overlatt til Sigurd Ranesson å kreve inn den såkalte “finnferden”, en skatt i naturalier som samene betalte. For dette skulle Sigurd svare en fast årlig avgift til kongen og beholde det overskytende. Under den følgende konflikten påberopte Sigurd Ranesson seg denne forleningen. Kong Sigurd hevdet på sin side at faren ikke hadde hatt rett til å treffe beslutninger som gikk ut over hans egen levetid, og derfor krevde han tilbakebetaling av store summer. Ellers handler sagaen først og fremst om hvordan tretten ble flyttet rundt i rettsvesenet, fra det ene tinget til det andre, i prosedyrer hvor kong Sigurd som regel kom til kort, fordi han manglet kunnskaper om de riktige fremgangsmåtene etter loven. Det er disse juridiske intrigene som har gitt sagaen navn.

Sigurd Ranesson ble støttet og hjulpet av kong Øystein, kong Sigurds bror og medregent. Øystein var kjent som lovkyndig og som en “rettskonge”; i kongesagaenes stiliserte fremstilling fremstår han alltid som motstykket til broren, som var en “krigerkonge”. Þingasaga handler vel så mye om motsetningsforholdet mellom de to kongene som om Sigurd Ranesson. Sagaen lar konflikten få en lykkelig utgang ved at Sigurd Ranesson til slutt likevel bøyer av, på en måte som betyr en anerkjennelse av kongenes overhøyhetsrett. Slik kunne kong Sigurd ettergi kravet om tilbakebetaling uten å tape ansikt.

Enkelte har villet se på denne beretningen som en kilde til rettsforholdene rundt 1100. Det er likevel påfallende hvor dårlig mye av det som sies, passer med hva vi ellers vet. Tar vi også hensyn til at sagaen er skrevet på Island, er det mye som taler for at den helst bør betraktes som en historisk roman – eller et “rettsdrama” av den typen vi kjenner fra fjernsynet. Hva i beretningen som da eventuelt kan ha en reell historisk bakgrunn, blir det omtrent umulig å vurdere.

  • Morkinskinna, overs. av K. Flokenes, Stavanger 2001, s. 263–274
  • NFH, bd. 2, 1855, s. 642–658
  • G. Storm: Sigurd Ranessøns Proces, udgivet efter Haandskrifterne, 1877
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • S. Bagge: “Makt og rett”, i d.s.: Fra knyttneve til scepter. Makt i middelalderens Norge, Makt- og demokratiutredningens rapportserie nr. 67, 2003