Opprørskonge. Foreldre: Baglerkongen Erling Magnusson Steinvegg (død 1207), morens navn er ikke kjent. Ifølge baglertradisjonen sønnesønn av kong Magnus 5 Erlingsson (1156–84).

Sigurd Erlingsson ble tatt til konge av ribbungene, grupperinger som bl.a. hadde sitt utspring i baglerpartiet som tidligere hadde støttet hans far, kong Erling. Han viste seg som en dyktig hærfører, men døde før han kunne dra større politisk nytte av sine militære seirer. Navnet Ribbung har sammenheng med norrønt ribbaldi, som betyr 'villstyring' eller 'voldsmann' og kommer fra det latinske ribaldus.

Ribbungopprøret tok til vinteren 1219–20 med Sigurd Erlingsson som kongsemne. Allerede sommeren 1220 var lendmennene i Viken nødt til å be kong Håkon og Skule jarl om hjelp. I årene som fulgte, etablerte ribbungene seg over store deler av østlandsområdet, og kong Sigurd tok sete på Frognøya i Tyrifjorden. På Opplandene var det bare birkebeinernes sysselmenn på Hedmark som holdt stand, og kong Håkon Håkonsson så seg nødt til å overvåke hele Trøndelag.

1223 kom det til forlik mellom Sigurd og Håkon, og Sigurd deltok på riksmøtet i Bergen. Da han ikke nådde frem med sine krav, reiste han opprørsfanen på nytt 1224. I løpet av de to neste årene ekspanderte ribbungene vidt og bredt på Østlandet. Håkon ble fullstendig utmanøvrert, og hans siste felttog mot Sigurd illustrerer hvor mislykkede forsøkene på å svekke ribbungenes makt på Østlandet var. Etter at flere av kongens sveiter var blitt beseiret, samlet Håkon sin hær på Hadeland. Det var nå “ikke mer enn 360 mann tilbake av de 1800 som hadde fulgt ham opp i landet”. Birkebeinerne trakk seg ned i Viken.

Sigurd Ribbung fulgte en strategi som innebar at birkebeinerne ikke ble gitt muligheten til å benytte sin overlegne ressurstilgang og større styrker i et hovedslag. I stedet angrep han Håkons representanter ute i distriktene med mindre manøvrerbare sveitavdelinger tilpasset innlandets topografi. Det var Sigurd som hadde initiativet i krigen. Birkebeinerne hadde sjelden oversikt over ribbungene som “fór svært spredt omkring og dukket opp hist og her”. Sigurd og hans menn “var godt kjent oppe i dalene” og gjennomførte konsekvent prinsippet om selv å velge tid og sted for konfrontasjonene. Birkebeinerne måtte hele tiden svare på utfordringene fra ribbungene og klarte ikke å styre krigen slik at de fikk utnyttet sine fordeler.

1225 kom Skule jarl nordfra for å bekjempe ribbungene sammen med kong Håkon. På Hamar bad imidlertid Sigurd jarlen til samtaler. Like etter møtet tilbød Sigurd Håkon forlik og deling av landet, og Skule returnerte noe senere nordover med hæren sin uten ordsendinger til Håkon. Senere på året var det ikke bare Skule jarl som oppfordret til forlik, også erkebiskop Peter ønsket en slik løsning mellom kongene. Kirkefyrsten lyste sågar bann over enhver som yppet strid før forliksstevnet. Splittelsen hos birkebeinerne var åpenbar.

Våren 1226 hadde ribbungene skip i alle vann og menn i alle syslene, “for det var ingen birkebeiner på Opplandene”. Kong Sigurd stevnet deretter til seg hele hæren og fór ut i Viken. Da våget ikke birkebeinerne å være der “av frykt for Sigurd; de gjorde seg rede til å reise nordover til kongen, og nesten alle drog bort”. Sigurd tok sete i Oslo.

Sigurd Ribbung etablerte en overenskomst med birkebeinernes jarl som landets erkebiskop sluttet seg til. Våren 1226 hadde ribbungenes opprør nådd en slik styrke og utbredelse at det utgjorde en klar trussel mot riksenhet og enekongedømme i Norge. Sigurd behersket både det politiske spillet og de militære utfordringer, og han hører således til blant de mest vellykkede feltherrer i norsk middelalder.

Sommeren 1226 døde imidlertid kong Sigurd. Han ble etterfulgt som ribbungenes leder av Knut Håkonsson, sønn av Håkon Galen. Dette fikk store konsekvenser for den videre utviklingen, for Knut evnet ikke å følge opp sin forgjengers suksess. Allerede vinteren 1226–27 sluttet ledende ribbunger forlik med kong Håkon, og den følgende sommer la Knut ned kongsnavnet.

  • Håkon Håkonssons saga, Norges kongesagaer, bd. 4, 1979
  • Sagaen om baglere og birkebeiner, overs. av F. Hødnebø, Norges kongesagaer, bd. 3, 1979
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • K. Arstad: “Ribbungopprør, riksenhet og enekongedømme”, i Collegium medievale nr. 1/1995, s. 63–90