Sigurd Eindridesson var erkebiskop i Nidaros i over 20 år. Han var en myndig administrator, som i løpet av sin lange embetstid satte sitt preg på de kirkelige forhold i provinsen.
Sigurds far, birkebeinerhøvdingen Eindride Peine, var fra Oppdal i Sør-Trøndelag. Selv nevnes Sigurd første gang i skriftlige kilder som kannik i Nidaros 1225. Da erkebiskop Tore døde våren 1230, valgte kannikene Sigurd til hans etterfølger. Sigurd drog samme sommer til Roma for å hente palliet, erkebiskopens verdighetstegn. Han ble innviet i embetet året etter av pave Gregor 9, men kom ikke tilbake til Nidaros før høsten 1232.
Utover i 1230-årene økte motsetningene mellom kong Håkon Håkonsson og hans svigerfar Skule Bårdsson. Til tross for at Skule var ektefødt og paven tok hans parti, stod Sigurd på kongens side. Erkebiskopen spilte en aktiv rolle ved forliket som kom i stand i Bergen 1236, og han spilte også en meglerrolle ved flere anledninger senere. Sigurds lojalitet og støtte til kong Håkon midt i Skules kjerneområde var nok en vesentlig årsak til at Håkon gikk seirende ut av striden, som blusset opp igjen 1239 og endte med Skules fall 1240.
Erkebiskopen hadde et nært samarbeid med kongen for å øke kirkens og kongedømmets innflytelse og makt på Island. Sigurds politikk var å frigjøre de islandske bispestolene fra avhengigheten til høvdingene. 1238 valgte og vigslet erkebiskopen to nordmenn til bispestolene på Island. Etter dette ble biskopene på Island valgt av erkebiskopen og domkapitlet i Nidaros. Kong Håkon og erkebiskop Sigurd fikk også laget et utkast til en ny kristenrett for Norge, som ble kilde til mange kapitler i yngre kristenretter.
I Sigurds embetstid hadde erkesetet en livlig handelsforbindelse med engelske havnebyer. De engelske kongene gav erkebiskopen rett til årlig å utføre en skipslast korn og andre fødemidler til kirken i Nidaros.
1245 samlet Sigurd biskopene til provinsialkonsil i Bergen. Beretningene i sagaen tyder på at det var visse uoverensstemmelser mellom konge- og kirkemakt på denne tiden. Dette bunnet trolig i at kirken prøvde å få Håkon til å gi kirken visse innrømmelser mot at han ble kronet til konge med kirkens velsignelse. Etter hertug Skules fall stod imidlertid Håkon så sterkt at han ikke var villig til å gi kirken ytterligere rettigheter.
Kardinal Vilhelm av Sabina kom til Norge for å krone kong Håkon 1247. Erkebiskop Sigurd kalte sammen alle biskoper, abbeder og en rekke prester til kroningsmøtet i Bergen. Kroningsfestlighetene overgikk alt annet man til da hadde sett i Norge. Etter rådslagninger med erkebiskop Sigurd og de andre biskopene forsøkte kardinalen å få kongen med på å sverge Magnus Erlingssons kroningsed, men kongen nektet blankt. Heller ikke biskopenes ønske om at kongen skulle betale tiende av leidangen, førte frem. Stort sett fant likevel kardinalen at forholdene i den norske kirken var som de skulle være når det gjaldt jurisdiksjon, kallsrett og rett til valg av høyere geistlige.
I erkebiskops Sigurds tid foregikk det store byggearbeider ved domkirken i Nidaros. Etter at den østre del av kirken var ferdigbygd i 1230–1240-årene, begynte arbeidene med skipet. Håkon Håkonsson saga forteller at erkebiskop Sigurd 1248 lot “sette grunnmuren til Kristkirken så langt vest som den nå går” (dvs. den nåværende Vestfronten).