Emaljekunstner og maler. Foreldre: Anders Johan Eriksen og Karoline Amalie Sundby. Gift med Henny Eriksen-Locht.

Sigurd Alf Eriksen var en av forgrunnsfigurene i etterkrigstidens norske emaljekunst.

Eriksen var elev av Jakob Prytz på Statens Håndsverks- og Kunstindustriskole samtidig som han gikk i lære i firmaet J. Tostrup i Kristiania 1914–21. Etter utstått læretid og avsluttet eksamen reiste han til utlandet med Statens reisestipend for håndverkere. Det var emalje han ønsket å lære mer om. 1923–26 studerte han ved Akademi Hanau i Tyskland, hvor de to professorene Reinhold Ewald og Karl Lang fikk avgjørende betydning for hans kunstneriske utvikling. I Wien (1927) var han elev av bl.a. Dagobert Peche, som var en fremtredende designer i Wiener Werkstätte. Her ble han godt kjent med den presise og teknisk fremragende emaljekunsten i Østerrike. Han utførte en rekke teknisk vanskelige emaljearbeider og var dermed så heldig å lære mange av de vanskelige teknikkene til bunns. 1930 studerte han den franske emaljekunsten i Paris og Limoges.

1926–46 var Eriksen leder av Tostrups emaljeverksted. I denne perioden stod emaljen spesielt sterkt hos Tostrup, med Jakob Prytz og Oscar Sørensen som de viktigste kunstneriske utøvere. Norske emaljearbeider gjorde stor suksess på mange viktige utstillinger både hjemme og ute i 1930-årene.

Eriksen sluttet hos Tostrup 1946 og startet sitt eget atelier og emaljeverksted i Oslo. Han debuterte samme år både som maler og emaljekunstner, på henholdsvis Statens Høstutstilling og Foreningen Brukskunsts utstilling i Kunstnernes Hus. Samspillet mellom malerkunst og emaljekunst stod alltid sentralt i hans kunstneriske virke. På de fleste separatutstillinger kom nettopp dette samspillet tydelig frem, idet det ofte var de samme kunstneriske problemene han arbeidet med i de to ulike materialene.

Da Eriksen presenterte sine første emaljearbeider 1946, stod han med en gang frem som en original emaljekunstner i det norske miljøet. Han maktet å kombinere gamle teknikker med moderne formuttrykk på en høyst personlig måte. Han arbeidet særlig med maleremalje og relieffemalje, som i Norge er to lite anvendte emaljeteknikker. Det kunstneriske så vel som det håndverksmessige er alltid like gjennomarbeidet. Hans smykker, skåler, skrin og etuier preges av sikker form og høy koloristisk kvalitet, og den grundige kunnskapen om emaljeteknikkens muligheter skinner klart gjennom.

Det dekorative og ornamentale er fremtredende trekk ved Eriksens emaljearbeider. Komposisjonene er enten abstrakte eller de består av stiliserte motiver hentet fra naturen – blomster, dyr eller mennesker. Til tross for det lille format har hans arbeider alltid en merkelig kraft og monumentalitet. Både form og fargebruk er med på å skape denne virkningen.

Eriksen har også laget en del smykker uten emalje. De har gjerne en sterk skulptural karakter, og for ham var det mellomrommet mellom metalldelene som var det viktigste i disse komposisjonene. Han sa selv at for ham var ornament det å få i stand “passelige mellomrom”.

Parallelt med sitt virke som emaljekunstner og maler var Eriksen også lærer i gullsmedklassen på SHKS fra 1938. Her formidlet han sin rike kunnskap til en lang rekke unge studenter. Mange av disse har senere fortalt at hans undervisning var spesielt meningsfull og inspirerende. Rundt 1950 ledet han oppbyggingen av en egen emaljelinje på SHKS og ledet den frem til han gikk av med pensjon 1969.

Som pensjonist viet han mesteparten av sin tid til maleriet. Naturen var alltid en viktig inspirasjonskilde, men i de fem årene han var bosatt i Roma (1970–75), hentet han motivene derfra. Det var særlig lyset og dets innvirkning på fargene som fanget hans interesse. Motivene i Eriksens malerier var som oftest realistiske, men han kunne enkelte ganger gå helt over i det abstrakte.

Sigurd Alf Eriksen deltok på en lang rekke utstillinger i inn- og utland. Hans emaljearbeider er innkjøpt av de tre norske kunstindustrimuseene, Röhsska Museet i Göteborg, Victoria and Albert Museum i London og Cooper-Hewitt Museum i New York. Som maler er han innkjøpt av Drammens Kunstforening.

  • Artikler i Bonytt 1950–66 og Gullsmedkunst 1920–69
  • J.-L. Opstad: biografi i NKL, bd. 1, 1982