Sigurd Allern

Sigurd Allern var fra tidlig i 1960-årene aktiv i Sosialistisk Folkeparti, og ble i 1967 valgt til leder i partiets ungdomsorganisasjon SUF. Han var på det stadiet blant de moderate som langt på vei fulgte partiledelsens linje, mens en stor gruppe i SUF var fascinert av kulturrevolusjonen i Kina og gjorde seg til talsmenn for å skape et revolusjonært parti bygget på maoismen og proletariatets diktatur. I den stadig mer tilspissete striden på slutten av 1960-tallet mellom SF-ledelsen og de revolusjonære SUF-erne, som også kalte seg marxist-leninister, gled også Allern over på de revolusjonæres side.

Sammen med blant andre Tron Øgrim, Finn Sjue og Sverre Knutsen var Allern viktigste drivkraft bak splittelsen i 1969, da SUF valgte å bryte med moderpartiet SF. I de fire årene som fulgte var han like sentral i arbeidet med å planlegge Arbeidernes Kommunistiske Parti AKP (m-l). Allern var også formann i AKP (m-l) fra 1973 til 1975 og i samme periode formann i Rød Valgallianse. I en periode før partidannelsen var han formann i ML-gruppene (MLG), fra 1971 til 1973.

Sigurd Allern var i samband med partisplittelsen i 1969 også sentralt plassert da utbryterne startet avisen Klassekampen samme år. Han var avisens første redaktør, fra 1969 til 1972. Sju år senere, i 1979, inntok han igjen redaktørkontoret og ledet Klassekampen fram til 1995. Gjennom mesteparten av denne perioden var han medlem av sentralstyret i AKP (m-l) samtidig som han var Klassekampens redaktør. Ved stortingsvalget i 1981 var redaktør Allern også førstekandidat på Rød Valgallianses liste i Oslo, men nådde ikke opp til å sikre et mandat.

Etter hvert som AKP (m-l) utover på 1980-tallet mistet entusiasme og oppslutning, skjedde det samtidig en journalistisk profesjonalisering i Klassekampen, under Allerns ledelse. Profilen som «menighetsblad» forsvant gradvis, spaltene ble åpnet for andre synspunkter enn de som var gjengs i m-l-bevegelsen. Etter at avisen opphørte som formelt partiorgan i 1991, tiltrakk den seg flere lesere og abonnenter.

Sigurd Allern ble mag.art. i sosiologi i 1974, og fikk doktorgrad i medievitenskap i 1997. Fra 1995 til 2003 var han forsker ved Institutt for Journalistikk i Fredrikstad. I 2002 ble han den første professor i journalistikk ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, og er professor emeritus fra 2017. Utnevnelsen til professor fikk stor offentlig oppmerksomhet, da flere fremtredende avisredaktører var sterkt kritiske og mente at hans politiske bakgrunn gjorde ham uskikket til stillingen. Harald Stanghelle, Steinar Hansson og Olav Versto var blant de hardeste kritikerne som hevdet at en person som i sin tid hyllet diktatorer ikke var egnet til å undervise studenter i kritisk journalistikk. Andre redaktører og forskere imøtegikk kritikken.

Sigurd Allerns virksomhet som forsker er rikholdig og omfattende i temavalg. Han har vært særlig opptatt av maktstrukturer på eiersiden, medienes makt, bruk av kilder og kildekritikk. Bruken av anonyme kilder har han analysert særlig nøye, blant annet ved medienes dekning av lederstriden i Arbeiderpartiet i 2002, da Thorbjørn Jagland ble tvunget til å gå av. Den såkalte flokkmentaliteten blant politiske journalister er et annet sentralt tema, blant annet med utgangspunkt i striden om Gerd-Liv Vallas avgang som LO-leder i 2007.

• Møkkagraverne og den kritiske tradisjonen, 1988
• Kildenes makt. Ytringsfrihetens politiske økonomi, 1992/1996
• Når kildene byr opptil dans, 1997
• Flokkdyr på Løvebakken? 2001
• Nyhetsverdier. Om markedsorientering og journalistikk i ti norske aviser, 2001
• Fjernsynsvalgkampen. Program, deltakere og maktkamp 1961–2009, 2011
• Journalistikk og kildekritisk analyse, 2015/2018

• marxisme-leninisme
• kommunisme
• journalistikk