Biskop og riksråd. Foreldre: Ukjente.

Sigurd var biskop i Hamar 1380–1419 og dermed en av dem som satt lengst på denne bispestolen. Han var en stridbar herre, som ofte kom i konflikt med bønder og øvrighetspersoner om sin bispestols økonomiske rettigheter.

Hamarkrøniken forteller at Sigurd “var fød udi Rommedal paa Hedemarken af bedste bundefolk og døde S. Mickels Dag udi Hammer og er der begraven”. Det foreligger ingen andre opplysninger om hans slektsbakgrunn. Det har vært antydet at han var sogneprest i Vang på Hedemarken før han ble biskop, men en slik antydning er ikke kildebelagt.

Sigurd var biskop på Hamar samtidig med at Øystein Aslaksson var biskop i Oslo. Oslobiskopen fikk i perioden 1388–1401 satt opp en fortegnelse over kirkenes jordegods i Oslo bispedømme, den såkalte “Biskop Øysteins røde bok”. Her var oppskrevet på nytt “alle de jorder både gamle og nye som ligger til bispestolen”.

Biskop Sigurd har vist en tilsvarende interesse for sin bispestols eiendomsmasse, og “udi hans Tid kom der meget Gods under Hammers Biskops Stol til Forbedring som han forsamlede til Hobe”. Han var flere ganger til stede, ofte som dommer, i rettssaker om jordegods som tilhørte lokalkirker på Opplandene eller bispestolen i Hamar. Han omtales dessuten som en streng mann, særlig i innkrevingen av bøter for brudd på kristenretten.

Likesom biskop Øystein i Oslo har biskop Sigurd etterlatt seg regnskapsbøker, men disse bøkene er gått tapt. De var til stede i bispeborgen på Hamar tidlig på 1500-tallet, og det er gjettet på at disse protokollene, med oversikt over kirkenes gods i Hamar bispedømme, ble tatt med til Danmark av Truid Ulfstand, som arresterte den siste katolske biskopen i Hamar og førte ham til forvaring i et nedlagt dansk kloster 1537.

Av kildematerialet ser det ut til at de to biskopene på Østlandet, som begge var økonomisk interesserte på sine embeters vegne, kom i konflikt under sitt arbeid med å sikre sine respektive bispestolers eiendomsbesittelser. Biskop Sigurd førte i mange år en prosess om eiendomsretten til gården Skråstad i Vang i Hedmark, som han mente var Hamar bispestols eiendom, men domsavgjørelsen gikk ham i mot. Dommerne i denne saken var erkebiskopen og oslobiskopen, og det var sammensetningen av domstolen som Sigurd følte som en krenkelse av sitt embetes rett. Det hadde lenge vært en viss strid om oslobiskopen hadde innflytelse i Hamar bispedømme, bl.a. ved valg av ny biskop. En slik rett mente oslobiskopen forelå, da det området som 1153 ble etablert som Hamar bispedømme, tidligere hadde vært en del av Oslo bispedømme.

For å kunne forsvare eiendomsretten til det godset som tilhørte kirkene og bispestolen i Hamar bispedømme, ønsket Sigurd at denne retten ble stadfestet av kirkens høyeste ledelse. Han henvendte seg derfor til paven om støtte. Det foreligger et pavelig vernebrev, datert 23. januar 1393 i Perugia, om beskyttelse for de eiendommene som hamarbiskopen eide og for alt det jordegods han måtte erverve seg i fremtiden.

Politisk var Sigurd på samme linje som de andre norske biskopene og støttet dronning Margretes politikk her i landet. Han hadde plass i riksrådet og opptrådte ofte sammen med oslobiskopen i politiske møter i perioden 1383–1401. Han var bl.a. til stede på Akershus slott i en lengre periode på senvinteren 1388 og var en av underskriverne på det dokumentet som ble utstedt 2. februar 1388 ved valget av dronning Margrete til “Norges mektige frue og rette husbond”. Dessuten bevitnet han sammen med oslobiskopen et lensforhold 6. mars samme år. Han synes også å ha støttet dronningens slektning Erik av Pommern da han overtok styret i Norge 1412.

  • DN, bl.a. bd. 17 nr. 179
  • J. M. Hansen: Hamar og dets Biskopper, Hamar 1866
  • O. Kolsrud: Hedmarksgarder i gammel tid, Hamar 1907–08
  • O. Kårstad: Hamar bispestols historie 1153–1953, Hamar 1953
  • Hamarkrøniken, utg. ved E. Pettersen, Øvre Ervik 1986