Danser og koreograf. Foreldre: Bankkasserer Andreas Gabriel Hofgaard (1863–1946) og Signe Wilhelma Emilie Edgren (1871–1961). Gift 9.11.1928 med tannlege og billedkunstner (Ingolf) Vilhelm Bull Tveteraas (1898–1972). Svigermor til Jens Bjørneboe (1920–76).

“Når lo man sist på en danseaften?” skrev en kritiker etter Signe Hofgaards debut med egne koreografier 1925. Fullt hus og begeistrede anmeldelser førte til at hun måtte gjenta forestillingen kort etter. Hun skapte nysgjerrighet for den nye fridansen – og hadde i tillegg humor, musikalitet og en gratie som vakte oppsikt. Hennes produksjon var beskjeden i omfang, men av utsøkt kvalitet. Samtidig var hun en inspirator for andre dansekunstnere og et dyktig organisasjonsmenneske.

Signe Hofgaard vokste opp i Halden, i et hjem preget av musikk og amatørteater. Dette inspirerte henne tidlig til å søke en kunstnerisk løpebane, og hun gjorde fremstøt både innen billedkunst og teater før hun fant sitt virkefelt i dansen. Hun begynte sin utdannelse hos Love Krohn, som drev datidens mest anerkjente klassiske ballettskole i Kristiania. I en periode ledet hun også undervisningen her. Men det var i møtet med fridansen, representert ved Inga Jacobi, at hennes talenter blomstret. Tilskyndet av dette drog hun straks etter den første verdenskrig til Émile Jaques-Dalcrozes skole i Sveits i ett år, og hun oppholdt seg en tid i Tyskland midt under fridansens heftigste blomstring der. Dette medførte bl.a. et par års engasjement i balletten til Ernst Matray.

Hofgaard forklarte selv sin suksess ved Oslo-debuten med at hun ikke var personlig nervøs: “Jeg hadde en viktig sak å kjempe for: Den Frie Dansen.” Denne kampinnstillingen, sammen med den sterke skapende impulsen i stilen, fikk mye å si for utviklingen av norsk kunstdans. I mellomkrigsårene fortsatte hun å arbeide mye med solonumre. De kunne vises på egne danseaftener, som av økonomiske årsaker måtte bli sporadiske. Men de var viktige, fordi det her ble vist nyskapt koreografi. I sin tur kunne dette lede til engasjementer i andre sammenhenger. Især ble Hofgaards små humoresker ved flere anledninger flettet inn i revyer, bl.a. hos Ernst Rolf.

Signe Hofgaard arbeidet mye med dans i teatersammenheng. Bl.a. koreograferte hun Pär Lagerkvists Bøddelen, en aktuell protest mot den gryende nazismen (Nationaltheatret, 1934). Siktemålet var å innpasse dans naturlig i helheten. I Shakespeares Julius Cæsar (1946) erstattet hun f.eks. tradisjonelle slagscener med dansenumre der åtselfugler svever uhellsvangert over valplassen.

1938 var Signe Hofgaard med på å stifte den første frie profesjonelle dansegruppen i Norge, Tri-balletten, sammen med Gerd Kjølaas og Elsa Lindenberg. Gruppen ble dannet i forbindelse med “Vi kan”-utstillingen i Oslo, men den hadde ikke økonomi til å fortsette da arrangementet var over. I den første norske helaftensballetten, Gerd Kjølaas' “Mot Ballade” høsten 1945, utformet og danset Signe Hofgaard rollen som Sagnfortelleren.

Ved siden av sine oppgaver som koreograf og danser fikk Signe Hofgaard betydning for det gryende dansekunstmiljøet som pedagog, inspirator og organisasjonsmenneske. 1947 var hun en av drivkreftene ved opprettelsen av Norsk Ballettforbund. Den viktigste kampsaken i startfasen var å få fjernet luksusskatten på 30 % av billettinntektene ved danseforestillinger. Dette oppnådde man bl.a. takket være Hofgaards idé om å invitere stortingsrepresentantene til et gjestespill der Ivo Cramérs “Bibelske bilder” stod på repertoaret. Slik fikk de folkevalgte anskueliggjort at dans kunne være både sømmelig og kunstnerisk høyverdig. Hofgaard var i flere år leder for organisasjonen og ble på sine eldre dager hedret med æresmedlemskap. For sin samlede innsats for norsk dans ble hun utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.

  • “Et liv i dans og mest på roser”, intervju med Signe Hofgaard i Dagbl. 2.4.1981
  • forf.s samtale med Signe Hofgaard 16.4.1986
  • V. Hansteen: Historien om norsk ballett, 1989
  • artikkel i På spissen nr. 1/1992
  • nekrolog i Aftenp. 16.1.1998