Sigmund Kvaløy Setreng har særlig vært engasjert som naturfilosof og miljøaktivist. Han har hatt et like variert og forskjelligartet livsløp som prosessene i den naturen han har gjort så mye for å verne om.
Setreng ble født i Trondheim, men vokste opp i Lom. Som gutt vandret han mye rundt i Jotunheimen sammen med faren, og han fikk et nesten religiøst forhold til den storslåtte naturen. Etter examen artium 1955 gjennomgikk han Flyvåpenets tekniske skole på Kjevik ved Kristiansand og arbeidet en periode som sersjant og flymekaniker med vedlikehold av fly på Gardermoen. Det var i denne tiden hans interesse for filosofi brøt frem, med lesing av bl.a. Franz Kafka og Lao Tze (Laozi).
1958 begynte han på filosofistudier ved Universitetet i Oslo. Der kom han i nær kontakt med professor Arne Næss. Men han syntes ikke det var nok å skulle tilegne seg Vestens filosofi og dens tenkemåter. Som sterkt opptatt av natur- og miljøvern syntes han at mye av disse filosofenes tenkning ligger industrivekstsamfunnet for nær. Selv var han opptatt av “å ekspandere i retning både av naturvitenskapens vakre og perfekte tegninger av konstruerte rom og naturens gåtefulle rytmiske strømningsmønstre i tid”, og han tok initiativ til dannelsen av en økofilosofigruppe, hvor nytt stoff fra zoologer og økologer i form av økosystemteori inngikk som relevant stoff. Setreng utviklet etter hvert en original økofilosofi, preget av både den norske filosofen Peter Wessel Zapffes biosofi og den franske filosofen Henri Bergson, som Setreng kalte Europas første økofilosof.
I Setrengs filosofi er de to motsatte begrepene kompleksitet og komplikasjon viktige. Livsstrømmens historie gjentar seg aldri; den er alltid kompleks – ulik maskinen som er komplisert, problematisk, men aldri noe annet enn den var før. Naturen er kompleks; den er kvalitativt mangfoldig og er en strøm av hendelser som aldri gjentar seg. Den er altså prinsipielt forskjellig fra enhver maskinstruktur, fordi det grunnleggende kjennetegnet ved maskinen er at vi kan starte og styre den; den er nettopp det i verden som vi kan kontrollere. Naturen kan vi prøve å mestre så godt det er mulig, men vi gjør det bedre jo mer vi tar hensyn til dens mangfoldige foranderlighet.
1966 tok Setreng magistergraden i filosofi på avhandlingen Musikk-kritikk og kommunikasjon og røpet dermed en sterk interesse for musikk. Han er også kjent som en meget dyktig tegner og har bl.a. illustrert flere bøker. Etter eksamen fikk han et utenlandsstipend på fem år som innebar at han skulle være tilknyttet Columbia University i New York. Men møtet med universitetsmiljøet og storbyen ble negativt. Dette menneskeskapte symbolet på menneskets storhet og fremgang ble for Setreng et møte med noe genuint menneskefiendtlig. Resultatet ble at han bestemte seg for å reise hjem og konsentrere seg om å arbeide for natur- og miljøvern. Norge måtte ikke bli et nytt New York! Møtet med storbyen vekket ham til en livslang forpliktelse som forkjemper for et menneskevennlig samfunn. Dette var en strid som innebar å arbeide for å endre forståelsen av fremskritt, sivilisasjon og natur. Her inngikk ikke minst kampen mot den globale ressursuttappingen.
Vel tilbake i Norge var Setreng i en fireårsperiode forsker ved Zoologisk institutt ved UiO og arbeidet intenst med sin økofilosofi. Han så etter hvert at det var nødvendig med økopolitikk som en naturlig følge av økofilosofien. Derfor ble Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern – (snm) – stiftet 1969, hvor han selv ble en hovedaktør. Man måtte ikke bare filosofere – men også aksjonere! Skulle det aksjoneres fordi sentrale naturverdier var i fare, ville sivil ulydighet være det riktige. Her bygde (snm) på ikkevoldsprinsipper, bl.a. påvirket av Gandhis tenkning. Særlig elvene ble utpekt som aktuelle å verne, fordi stadig flere av dem ble utbygd, oppdemmet og ødelagt.
(snm) valgte å aksjonere for å søke å verne den truede Mardalsfossen i Møre og Romsdal, som var rangert som nummer fire blant verdens høyeste fossefall. Det var sommeren 1970 at navnet Mardøla kom på førstesiden av mange norske aviser. 26. juli startet ikkevoldsaksjonen ved at folk fra (snm) og bygdene Eikesdal og Eresfjord slo leir med 15 telt og 30–40 aksjonister i traseen for anleggsveien. 26. august tok aksjonen slutt, da lederne, bl.a. Setreng, ble båret bort av politiet. Det ble på mange måter den mest oppsiktsvekkende aksjon i norsk naturverns historie. Mardøla ble utbygd, men aksjonen skapte en enorm debatt og bidrog til at vassdragsvernet senere kom langt mer i søkelyset enn tidligere. På grunn av ideologisk strid ble (snm) senere reorganisert i den løst organiserte Økopolitisk samarbeidsring, som også deltok i Kampanjen for et økologisk Europa (ECOROPA), der Setreng var en av stifterne 1977.
Setreng hadde fra guttedagene vært en ivrig fjellvandrer, og han utviklet seg til en habil fjellklatrer, slik hans lærer og nære venn, professor Arne Næss var det. Men også når det gjaldt den berømte og velkjente fjellklatringen i Himalaya hadde han en annen tilnærming enn den som var vanlig i klatrekretser. 1971 drog han med klatrevenner til disse fjellmassivene på en “pilegrimsferd” mer enn en “erobringsferd” for å forske på sherpasamfunnet i Rolwalingdalen i Nepal, nær det hellige fjellet Tseringma, av nepalesere og indere kalt Gauri Shankar, som fjellfolket hadde ansett det som helligbrøde å bestige (Tseringma er tibetansk og betyr “det varige livs moder”). Setreng ble fascinert av sherpaenes tenkning og ble buddhist; han ble til og med “far” til overlamaen ved det største sherpaklosteret og oppfattes selv som lama. Senere arbeidet han for å forhindre at miljøet i dalen ble ødelagt av masseturismen og industrisamfunnet. Han prøvde å få det forlokkende fjellet fredet. Men tross lokalbefolkningens holdninger og Setrengs kamp ble etter hvert Tseringmas tre topper besteget av bl.a. amerikanere, briter – og australske kommandosoldater.
I slutten av 1970-årene gikk Setreng med i nye, bitre elvestrider – kampene om Altavassdraget og Orklavassdraget (Innerdalen). Her spilte Økopolitisk samarbeidsring en viktig rolle, og igjen var det sivil ulydighet som ble tatt i bruk som virkemiddel. 1981 ble Alta-aksjonen – som vakte mest oppsikt – stoppet av et stort antall politifolk og vassdraget utbygd.
I de senere år har Setreng arbeidet videre med å fremheve at i det lange løp er det bare “livsnødvendighetssamfunnet” som er liv laga. Dette er preget av solidaritet, selvstendige småsamfunn og produksjon av livsnødvendigheter. Motsatsen er det konkurranseindustrielle samfunn, preget av individuell konkurranse og uavbrutt økonomisk/industriell vekst. Han overtok slektsgården Sætereng i Gauldal etter en onkel 1981. Fra 1999 er han statsstipendiat.
Ved siden av sine tallrike reiser og sitt feltarbeid har Setreng hele tiden arbeidet med sine økofilosofiske tanker. Som forsker har han hatt en bred og variert yrkeskarriere som universitetslærer, gjesteforeleser, forskningsstipendiat og lektor. Mange av sine tanker presenterte han 1976 i boken Økokrise, natur og menneske. Setreng har gjennom tallrike foredrag og publikasjoner advart sterkt mot det økologiske kaos som frihandelen etter hans mening medfører. Bred omtale fikk skriftet Naturens nei. Om EU, frihandel og økologisk kaos. En radikal videreutvikling av hans økofilosofi kom 2001 i boken Mangfold og tid.