Siegwald Dahl var tysk-norsk dyre- og landskapsmaler. Han bodde hele sitt liv i Tyskland, men følte bl.a. gjennom sin far sterk tilknytning til Norge og har malt en rekke norske landskaper.
Dahl var den yngste av fire søsken. Hans mor, som var J. C. Dahls første hustru, døde ni dager etter hans fødsel, og to år etter døde broren og den yngste søsteren av skarlagensfeber. Dahls andre hustru, Amalie, døde også under fødsel av en sønn som bare ble fem år gammel. Faren ble naturlig nok sterkt knyttet til de gjenværende barna, Siegwald og hans søster Caroline.
J. C. Dahl ble sin sønns første lærer og hadde i alle år stor innflytelse over hans kunstneriske utvikling. Siegwalds friske landskapsstudier viste tydelig påvirkning fra faren. På kunstakademiet i Dresden kom han imidlertid under dyremaleren J. F. W. Wegeners innflytelse, og dette ble skjellsettende for hans hovedmotiver. I likhet med J. C. Dahl, og ofte sammen med ham, foretok Siegwald en rekke reiser, bl.a. til Norge 1844, sammen med faren, Caroline og Peder Balke. Reiseruten gikk over Eidsvoll til Mjøsa før de drog gjennom Valdres opp på fjellet. Siegwald fulgte også faren på hans siste reise til Norge 1850. De tilbrakte bl.a. noen dager på fjellseteren Nystuen for at Siegwald skulle kunne studere de gressende reinsdyrflokkene. 1847 tok faren Siegwald med til Brussel og Paris, og Siegwald besøkte senere Paris en rekke ganger. Han studerte dyremaleren Edwin Landseer i London 1851 og oppholdt seg i Italia vinteren 1853–54.
Selv om han gjennom årene malte en rekke naturstudier, særlig under de nesten årlige besøk hos grev Moltke Huitfeldt på Glorup i Danmark, og dessuten var en dyktig portrettmaler, var det dyremotivene som interesserte ham mest. Et hundebilde ble utstilt i Dresden allerede 1845, og deretter kom en lang rekke levende og karakteristiske gjengivelser av dyr, gjerne i riktige miljøer eller landskap. Nasjonalgalleriet har bl.a. En gribb (1845), En hund (1847), Reven (1868), Dyrene får salt (1862) hvor en flokk geiter får salt av en bunadkledd pike i den åpne støldøren, og den humoristiske gjengivelsen av et Apeselskap (1869), galleriets seneste ervervelse. Siegwald prøvde seg også tidlig som grafiker, hvorav Nasjonalgalleriet har ni dyrestudier.
Siegwald Dahl vokste opp i Tyskland og var fast bosatt der til sin død. Han regnet seg som tysk kunstner, men hans tilhørighet til Norge var alltid stor, bl.a. fordi faren alltid betraktet seg som nordmann. Hans søster Caroline var dessuten gift med generalkrigskommissær A. S. Ø. Bull i Christiania. Fra de mange norgesbesøk malte han motiver som Hjelle i Valdres (1850), Ferge i Telemark (1863), Norsk innsjø, vinter (1869) m.fl. Særlig i yngre år malte han treffsikre portretter av en rekke fremtredende nordmenn, f.eks. Maleren Peder Balke fra Norges-turen i 1844, Professor Dahl ved staffeliet (1848, NG), det følsomme portrettet av faren (1850, BKM) og portrettene av dikteren J. S. Welhaven og malerne J. Gørbitz, F. W. Schiertz og H. L. Reusch (alle 1850).
Siegwald Dahl samarbeidet nært med Andreas Aubert før boken om J. C. Dahl ble utgitt 1893. Nasjonalgalleriet og Bergens Kunstmuseum fikk store gaver fra Siegwald Dahls samling, bl.a. 41 studier av J. C. Dahl til Nasjonalgalleriet 1893. Begge museer fikk i tillegg testamentarisk en mengde Dahl-tegninger.
Siegwald Dahl var en populær kunstner i Norge; han deltok bl.a. i utstmykningen av lystslottet Oscarshall på Bygdøy og ble kjøpt inn til utlodning i Christianias og Bergens kunstforeninger. Foruten kunstsamlingene i Oslo, Bergen og Trondheim er han representert med malerier, tegninger og akvareller i Nationalmuseum i Stockholm og museer i Dresden og Hannover.