Skarpretter. Foreldre: Gårdbruker Samson Samsonsen Stana (1764–1833) og Anna Sveinsdatter Skjedås (1764–1800). Gift 26.12.1833 i Bergen med Anna Henriche Hansen (30.9.1810–3.4.1864), datter av tollbuvekter Johannes Hansen (1781–1853) og Anne Christine Olsdatter (1789–1859).

Samson Isberg var den nest siste skarpretter i Norge. Han innehadde stillingen 1849–68, og 1864 utførte han den siste offentlige henrettelse i Christiania.

Isberg vokste opp på fjellgården av samme navn, som ligger rett opp fra Sørfjorden en mils vei nord for Odda. Han gikk på underoffisersskolen i Bergen og var deretter vaktmester og underinspektør ved Bergen tukthus. 1836 ble han utnevnt til skarpretter for Bergen by, 1838 for Bergens stift og Stavanger amt. Da skarpretterstillingen i Trondheim ble nedlagt 1849, ble Isberg utnevnt til skarpretter for hele landet og satt i stillingen inntil han gikk av 1868.

Samson Isberg er beskrevet som en høy og mager mann, alltid velkledd og med hvitt halstørkle; stillferdig, alltid alene og blek. “Hans ansigtsuttrykk var saa dypt alvorlig, at det gjorde indtryk av aldrig mer at kunde frembringe et smil,” skrev Bergens politimester Julius Fredrik Olsen i jubileumsboken Bergen 1814–1914. Isberg beskrives også som stor, kraftig og pen. Han likte godt å være hjemme på Isberg, hvor han drev jakt og fiske og deltok i det vanlige gårdslivet, når han ellers ikke var ute på reise eller oppholdt seg i huset sitt i Bergen.

Det er uklart hvor mange mennesker Samson Isberg med sin skarpretterøks tok livet av, men det synes klart at øksen har vært brukt av ulike skarprettere ved 13 henrettelser. Det var vanlig praksis at henrettelsene fant sted på eller i nærheten av det stedet der den eller de dødsdømte hadde begått forbrytelsen de var dømt for, så Isberg måtte f.eks. reise helt til Alta i Finnmark da han høsten 1854 skulle fullbyrde dødsdommene over Aslak Hætta og Mons Somby, lederne av Kautokeino-opprøret 1852. Isbergs siste gjerning som skarpretter var den offentlige halshuggingen av Friedrich Wilhelm Priess og Knud Frederik Christian Simonsen på Etterstad ved Christiania 19. april 1864. Foranledningen var at de to hadde tatt livet av en laksebonde fra Lærdal om bord i en robåt i havnebassenget i Christiania. For denne udåden måtte de selv bøte med livet.

På denne tiden var offentlige henrettelser en slags folkeforlystelse, og historien kan fortelle at 5000 mennesker overvar den makabre forestillingen. Til stede var “Folk av alle Stænder, men selvsagt mest fra det brede Lag – Oldinger og Mænd, Børn, Fruentimmer, som havde forglemt sin kvindelige Natur”, het det i Christiania Intelligensseddelers referat fra begivenheten. En hæravdeling bestående av 350 mann holdt publikum på en viss avstand, mens Samson Isberg utførte henrettelsen med ro og verdighet.

Å være skarpretter må nødvendigvis ha vært en sær og ensom jobb. Derfor oppstod det også mange rykter rundt bøddelen. Noen av ryktene gikk ut på at Isberg tok seg noen reale støyter før han lot øksen falle. Han ble av og til konfrontert med drikkeryktene, men svarte: “Jeg drikker et glass vann og leser mitt Fadervår.”

“Det blir tungt å møte dem igjen på den andre siden, de mennesker som jeg har skilt med livet,” sa Samson Isberg mot slutten av sitt liv. Han ble etterfulgt som skarpretter av Theodor Larsen, men denne fikk lite å gjøre; bestemmelsene om dødsstraff ble sjelden tatt i bruk, og som oftest ble dommen omgjort til livsvarig fengsel. De siste skarpretterutførte henrettelser i Norge fant sted 1876 (se Kristoffer Grindalen). Ved den nye borgerlige straffelov av 1902 ble bruken av dødsstraff i fredstid avskaffet, og det var dermed ikke lenger behov for en skarpretterstilling.

Isbergs skarpretterøks har vært i politiets eie siden 1906, da den ble overført fra Universitetets etnografiske museum. Den er utstilt i Politimuseet i Sentrum politistasjon i Oslo. Selve øksebladet er 19,5 cm langt og montert på et 55 cm langt treskaft.

  • J. F. Olsen: “Politivæsen, strafferetspleien, fængsel, strafanstalter m.v.”, i C. Geelmuyden og H. Schetelig (red.): Bergen 1814–1914, bd. 1, 1914, s. 341–431
  • A. Schou: “Av skarpretterens historie i Oslo”, i St. Hallvard 1945, s. 205–211
  • H. O. Opedal: “Skarprettaren Samson Isberg”, i Hardanger 1954, s. 212–231
  • O. Kolltveit: Odda, Ullensvang og Kinsarvik i gamal tid, Odda 1967
  • P. Hohle: De endte på skafottet. Om mord og udåd, drapsmenn og dommer i gammel tid, 1980
  • M. Mikkelsen og K. Pålsrud: Kautokeino-dokumentene. 177 arkivsaker om prosessene i 1851–1867 mot 48 flyttsamer fra Kautokeino, Veidnesklubben 1997
  • Samlekatalog for Politimuseet i Oslo