Sam Eyde var ingeniør og industrigründer; han skapte sammen med Kristian Birkeland det tekniske grunnlag for den norske nitrogenindustri, og stiftet Elektrokemisk (Elkem) og Norsk Hydro, hvor han også var generaldirektør. Han stod bak opprettelsen av industristedet Eydehavn nord for Arendal.
Eyde vokste opp i seilskutetidens Arendal; faren var skipsreder, og familien tilhørte storborgerskapet i sørlandsbyen. Mye talte for at også den unge Sam Eyde ville gå inn i de maritime næringer, men et tokt på en av marinens fartøyer sommeren 1880 brakte ham på andre tanker. Han fullførte middelskole og realgymnas i Kristiania og begynte 1885 på Krigsskolen. Han nøyde seg imidlertid med skolens nederste avdeling og ble reserveoffiser. Etter det startet han på en utdannelse og karriere som ingeniør.
Norge hadde på den tiden ingen teknisk utdannelse på universitetsnivå, og Eyde valgte og hadde god nok økonomi til å ta en full utdannelse som diplomingeniør ved den tekniske høyskolen i Charlottenburg ved Berlin. Her utdannet han seg som bygningsingeniør, noe som på den tiden ikke pekte frem mot arbeid i den private industrien, men en karriere i det offentlige.
Etter fullført ingeniøreksamen 1891 skaffet Eyde seg 7 års praksis som ingeniør i Tyskland. De nye samferdselsmidlene holdt på å sprenge tidens voksende byer. Jernbane og kanaler ble ført inn i bykjernene og skulle forbindes med havneanlegg som skulle ta imot den økende dampskipstrafikken. Eyde spesialiserte seg på utformingen av jernbanestasjoner, kanaler og havneanlegg i byområder. Med utgangspunkt i denne ekspertisen lyktes det ham å etablere sitt eget ingeniørkontor i Kristiania 1898. Deretter opptrådte han både som ingeniør og forretningsmann, men over tid mer og mer som det siste.
Interessen for den norske fossekraften hadde økt sterkt i løpet av 1890-årene, og Eyde engasjerte seg. Hans motiv var nok først og fremst å skaffe oppdrag til sitt ingeniørkontor, men Eyde hadde også sansen for den spekulasjonsgevinst som kunne ligge i fossene. Selv disponerte han ingen investeringskapital, men han hadde forbindelse med svenske gründere og kapitalister, og 1903 innledet han et samarbeid med brødrene Knut og Marcus Wallenberg og deres investeringsbank. Det norsk-svenske miljøet som på denne måten ble dannet, stod bak innkjøpet av Vamma i nedre Glomma 1902 og Rjukanfossen 1903.
Det var ved innkjøpene ennå uklart hva fossekraften skulle brukes til. Men 13. februar 1903 møtte Eyde fysikkprofessoren Kristian Birkeland, og sammen utklekket de en idé som Birkeland tok patent på noen dager senere, en lysbuemetode eller Birkeland–Eyde-metoden, som den snart ble kalt. Ved hjelp av den kunne man binde nitrogenet i luften, fabrikkere salpetersyre og ikke minst produsere kunstig gjødning (norgesalpeter). Eyde satte all sin kraft inn på å utvikle metoden så den kunne bli industrielt lønnsom. 2. januar 1904 stiftet de svenske og norske gründerne selskapet Elektrokemisk, som favnet om både fosser og lysbuemetode. Utprøvingen av den lovende metoden fortsatte, og Elektrokemisk reiste en forsøksfabrikk ved Notodden som stod ferdig i mai 1905. Da det trengtes mer kapital for å komme videre, bearbeidet wallenbergene sine forbindelser i den franske banken Banque de Paris et des Pays-Bas (Paribas). De klarte å få franskmennene med på et begrenset engasjement ved Notodden, og på det grunnlaget ble Norsk Hydro etablert 2. desember 1905 med Eyde som selskapets generaldirektør. I årene 1906–08 bygde dessuten Eydes ingeniørkontor ut første etappe av Tyssefallene, som det norsk-svenske gründermiljøet også stod bak, og som skulle levere kraft til ny industri ved Odda.
I sin selvbiografi har Eyde tegnet et bilde av seg selv som hovedmannen i den utvikling som her er skissert. Det er nok riktigere å tale om tilblivelsen av et flernasjonalt prosjekt hvor Eyde spilte en nøkkelrolle, men ikke kan betraktes som hovedfiguren alene. Hans viktigste innsats var dels knyttet til det praktiske arbeidet med fossekjøp og å bygge ut fossene og reise industrien. Dels har han sammen med Birkeland hovedæren for utviklingen av den teknologi som Hydro ble tuftet på. Hvordan denne æren skal fordeles mer presist mellom de to menn, har vært et omstridt spørsmål. Eyde omgav seg med en stab av ingeniører som han forvandlet til et usedvanlig kreativt og offensivt instrument i sin hånd. En viktig del av hans suksess lå i evnen til å inspirere og utnytte dette ingeniørmiljøet.
Eyde spilte en viktig rolle da tysk kjemisk storindustri ble koblet til det skandinavisk-franske salpeterprosjektet i desember 1906. Sammen med det tyske selskapet Badische Anilin- & Soda-Fabrik (BASF) dannet Hydro to selskap som skulle bygge ut fossekraften og reise ny industri ved Rjukan. Eyde ble formann i direksjonen for de nye Rjukan-selskapene og fikk dermed igjen en krevende oppgave. Han kom imidlertid nå til å oppleve noen vanskelige år og avslørte noen av sine svakheter etter at han tidligere hadde lyktes med nesten alt. Eyde tente på de store oppgaver som han kunne løse som stormoffensiver, ved å inspirere og kaste inn en ingeniørstab som han disponerte fritt etter øyeblikkets behov og lot få vide fullmakter. Han hadde liten sans for moderne selskapsbyråkrati, rutinisert administrasjon og omhyggelig bokholderi og manglet de diplomatiske evner som krevdes i forholdet mellom tyskere og nordmenn. Han møtte skarp kritikk både i Hydro og Rjukan-selskapene og ble sommeren 1910 tvunget til å gå av som formann i Rjukan-selskapenes direksjon.
1911 klarte han likevel å vende nederlaget til ny triumf. Badische ønsket å trekke seg, og Eyde bidrog vesentlig til at tyskerne kunne tre ut. Paribas overtok det tyske engasjementet, og Rjukan-utbyggingen ble lagt under Hydro med Eyde som sjef. Høsten 1911 oppholdt han seg en tid ved Rjukan for å få fortgang i arbeidet der, en “redningsaksjon” som gjorde ham populær på stedet blant både funksjonærer og arbeidere og bidrog til den spesielle forbindelse det har vært mellom personen Eyde og byen Rjukan. Samtidig sørget Marcus Wallenberg for å avlaste Eyde ved å engasjere Harald Bjerke, som skulle administrere Hydro under Eydes overledelse.
Ved siden av sin stilling i Hydro var Eyde administrerende direktør i Elektrokemisk, et selskap som etter 1910 i særlig grad ble hans. Det året fikk han aksjekapitalen over på norske hender, og i noen år arbeidet han aktivt som selskapets leder. Han tenkte først å utvikle en ny elektrisk jern- og stålindustri ved Arendal og begynte gjennom Arendals fosseselskap å bygge ut Bøylefoss. Det viste seg imidlertid at et jernverk ville bli dyrere enn tenkt, og Eyde etablerte i stedet Arendals smelteverk for slipestoffer med norsk og tysk kapital og tysk teknologi. Men først og fremst innledet han et samarbeid med en sentral figur i fransk aluminiumsindustri, Adrien Badin, noe som ble grunnlaget for dannelsen av Det norske nitridaktieselskab og gav et viktig tildriv til utviklingen av norsk aluminiumsindustri. Den nye industrien ble lagt ved Tromøysund noen mil nord for Arendal ved et sted som 12. juli 1913 ble døpt til Eydehavn, et høydepunkt i Eydes karriere.
Eydes historiske innsats ble stort sett avsluttet i løpet av den første verdenskrig. Han gikk av som leder for Elektrokemisk 1916 fordi det vakte kritikk at han arbeidet for både Elektrokemisk og Hydro samtidig. I et Hydro som stadig mer lå i Bjerkes hånd, bidrog han nå lite og ble høsten 1917 tvunget til å gå av som selskapets generaldirektør. Derimot engasjerte han seg i utviklingen av norsk sprengstoffindustri under krigen. Han gjorde seg også sterkere gjeldende på den politiske arenaen. Regjeringen ønsket å støtte seg på næringslivets menn under krigen, og Eyde ble leder for den innflytelsesrike Industrikomiteen. Derimot oppnådde han ikke en annen post han strebet etter, statsrådsstillingen i det Industriforsyningsdepartement som ble opprettet 1917.
Etter sin fratreden som Hydros generaldirektør førte Eyde et rastløst liv. Under krigen kjøpte han Semb herregård i Vestfold, der han ville drive industrielt jordbruk. 1919 ble han Høyres representant på Stortinget fra Vestfold. Samme år ledet han en norsk handelsdelegasjon til Polen, og ved juletider sa han ja til å bli norsk minister i Warszawa. Men den diplomatiske karrieren ble kort, for Eyde søkte permisjon da hans navn ble trukket inn i en av 1920-årenes skandaleaffærer, den såkalte nikkelsaken (se Anton Grønningsæter). Eyde hadde nemlig fra tid til annen engasjert seg i norsk nikkelindustri. Hans omdømme led under nikkelsaken, selv om han juridisk sett gikk fri. Han forlot ministerposten for godt 1923 og ble deretter boende i utlandet, men besøkte som regel Norge om sommeren. Han spilte en viss, men omstridt rolle for Hydros overgang til Haber–Bosch-metoden 1927, noe som førte til at han ble tvunget ut av Hydros styre samme år.
De to siste tiårene av Eydes liv ble i det hele tatt ikke lykkelige. Han kom mer og mer til å føle seg miskjent og bestemte seg til slutt for å skrive sin selvbiografi for å gi seg selv den plass i offentlighetens bevissthet som han mente tilkom ham. Mitt liv og mitt livsverk utkom 1939, året før hans død.
Eyde ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1905 og fikk kommandørkorset av 2. klasse 1910. Han var dessuten kommandør av Dannebrogordenen og den svenske Vasaorden og hadde flere andre utenlandske ordener. 1911 ble han æresdoktor ved den tekniske høyskolen i Darmstadt, Tyskland. Han var æresmedlem av Den norske ingeniørforening, Polyteknisk Forening og Norsk Kjemisk Selskap. 1913–15 var han formann i Kongelig Norsk Seilforening.
Som historisk aktør var Sam Eyde primært en industrigründer. Slik sett er han uten likemann i nyere norsk historie, som mest har tildelt politikere, kunstnere og vitenskapsmenn hovedrollene. Hans navn er uløselig knyttet til den andre store fasen av den norske industrielle revolusjon, tiden fra århundreskiftet til 1920, preget av elektrobasert storindustri og gruvevirksomhet. Uten ham hadde antakelig kraftutbyggingen og industrireisingen fått et mindre omfang i disse årene. Sikkert er det iallfall at landet hadde fått andre selskap, kraftverk og bedrifter enn dem han var med på å skape. De hadde neppe bygd på noen lysbuemetode og hadde trolig blitt finansiert gjennom andre konstellasjoner enn dem han var med på å etablere.