Katolsk geistlig. Foreldre: Ukjente.

Salomon Toraldsson var biskop i Oslo og riksråd i en periode på nesten 30 år under kongene Magnus 7 Eriksson og Håkon 6 Magnusson.

Ingenting er kjent om Salomons oppvekst og familiebakgrunn, men han må være født omkring 1270, for allerede i 1290-årene finner vi ham som prest ved Mariaalteret i Stavanger domkirke, der det på denne tiden var konflikt mellom biskop Arne og domkapitlet. Utgangspunktet for konflikten var tienden av Finnøy, men konflikten låste seg slik at forholdet mellom biskop og domkapittel bar preg av total mistillit. Konflikten vedvarte i flere år og ser ikke ut til å ha løst seg før biskopens død 1303. Salomon var en av de få ved domkapitlet som tok biskopens parti i konflikten.

Salomon ble kannik ved domkapitlet i Nidaros før 1305, sannsynligvis etter å ha virket som sogneprest i Slidre noen år og etter studier i utlandet. I Nidaros ser han ut til å ha fått en fremskutt posisjon; blant annet ledet han valgkollegiet ved valg av ny erkebiskop 1309. Han ble også brukt av erkebiskop og riksstyre til å dømme i kompliserte saker rundt 1320.

Salomon Toraldsson ble biskop av Oslo 1322. Det er vanskelig å danne seg et klart bilde av ham som kirkeleder. I en sak som berørte forholdet mellom kongen og bispestolen i 1320-årene, holdt han imidlertid hardt på biskopens autoritet. Saken dreide seg om en tidligere kannik ved domkapitlet som uten tillatelse forlot Hovedøya kloster og ble tatt opp i den kongelige kapellgeistligheten. Salomons ankepunkt var at ingen kunne forlate klosteret uten biskopens tillatelse, noe biskopen i Bergen gav ham rett i. Saken representerte en grensegang mellom biskopen og den kongelige kapellgeistlighetens myndighet. Salomon deltok ellers på flere av provinsialkonsilene som ble holdt i hans embetsperiode.

I 1330-årene får vi et innblikk i de vanskene Salomon stred med i forhold til kurien. Han hadde da ikke klart å møte sine økonomiske forpliktelser ovenfor pavestolen, og den pavelige utsendingen Pierre Gervais gikk 1335 så langt som å lyse Salomon i interdikt inntil avgiftene var betalt, noe som skjedde senere samme år.

Like viktig som Salomons rolle som kirkeleder er hans rolle som politiker. Under Magnus Erikssons mindreårighet i 1320- og 1330-årene økte riksrådets betydning betraktelig, samtidig som biskopene ble et fast element i rådskretsen. Salomon var bl.a. med på å overføre riksstyret fra hertuginne Ingebjørg til riksrådets formann Erling Vidkunnsson 1323. Også i stridighetene mellom riksråd og drottsete på den ene siden og den myndige kong Magnus på den andre siden i 1330-årene spilte Salomon en viktig rolle. I 1334 kan det se ut til at han inntok en mellomrolle mellom råd og konge. Dette ser ut til å ha ført ham på kant med en del av de verdslige riksråder; i en tilsvarende konflikt i slutten av 1330-årene kan det se ut til at Salomon og biskopen av Hamar for en tid ble fengslet av en gruppe verdslige stormenn.

I hendelsene som førte til at Håkon Magnusson ble valgt til tronfølger 1343–44, ser det ikke ut til at Salomon har spilt noen fremtredende rolle. I den avspente tilstanden som hersket mellom konge og råd etter 1344, ser det ut til at Salomon hadde fått en naturlig forrang i rådet. Han må da ha vært godt oppe i 70-årene.

Salomon Toraldsson var den eneste av de norske biskopene som overlevde Svartedauden. Han døde sannsynligvis høsten 1351; etterfølgeren Sigfred ble providert senest i august 1352.

  • Isl.Ann.
  • NHfNF, bd. 3, del 1, 1915
  • E. Bull d.e.: Kristianias historie, bd. 1, 1922
  • J. Schreiner: “Formynderstyret i Norge for Magnus Eriksson”, i HT, bd. 34, 1946–48, s. 382–400
  • A. Seierstad: biografi i NBL1, bd. 12, 1954
  • K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, Bergen 1972
  • G. A. Blom: Norge i unionen på 1300-tallet, Trondheim 1992
  • K. A. Pollestad (utg.): Kirkeliv i nord før Svartedauden: Biskop Laurentius' saga, 2001