Erkebiskop. Foreldre: Ukjente.

Sørle var erkebiskop i Nidaros 1253–54. Han rakk å styrke det økonomiske grunnlaget for domkapitlet, men døde etter kort tid i embetet.

Etter erkebiskop Sigurds død 6. mars 1252 valgte kannikene Sørle til ny erkebiskop. Håkon Håkonssons saga sier at han tidligere hadde vært korsbror i Hamar, mens pavens følgebrev fra 1253 titulerer ham som erkeprest i Oslo. Det siste er ganske sikkert riktig, men det utelukker ikke at han også kan ha hatt en tilknytning til Hamar.

Allerede før Sørle ble innviet i embetet av paven, utstedte han et dokument som fikk stor betydning for organiseringen av økonomiske og praktiske forhold ved Nidaros domkapittel. I kunngjøringen heter det at han hadde stiftet felles bordhold (lat. mensa communis) for kannikene ved domkirken. Til formålet la han bispetienden av Korskirken, Olavskirken og Klemenskirken i Nidaros og Stein kirke på Byneset. Diplomet er utstedt i Nidaros; historikeren Ludvig Daae har påpekt at det kan se ut til at korsbrødrene har stilt betingelser for å velge Sørle.

I februar 1253 ble det utstedt flere pavelige dokumenter i Perugia i forbindelse med Sørles besøk hos paven. I følgebrevet til Nidaros domkapittel heter det at paven av formelle grunner hadde forkastet valget av Sørle til erkebiskop, men at han selv hadde providert (utnevnt) og viet ham til embetet. Sørle fikk også med seg et privilegiebrev som sa at ingen skulle oppnå beneficier i Nidaros ved pavebrev med mindre brevet hadde en passus som uttrykkelig slo fast at det dreide seg om et unntak fra privilegiet. Som sin forgjenger fikk også Sørle fullmakt til å gi hundre menn dispensasjon fra kravet om at de måtte være ektefødte for å kunne bli prester. Ellers fikk han visse fullmakter til å absolvere en del klerker og legmenn i Nidaros kirkeprovins som hadde falt i bann på grunn av voldsferd mot klerker og klosterfolk eller for brannstiftelse. Dette kan ha vært etterrakster av borgerkrigene, da bl.a. Elgeseter kloster ble brent ned.

Sørle fikk også med seg en stadfestelse av erkesetets privilegier og rettigheter og en spesifikasjon av hvilke festdager han kunne bruke palliet, erkebiskopens verdighetstegn. Før han reiste hjem, rakk han også å utnevne nye biskoper i bispedømmene Hamar og Sudrøyene.

Sommeren 1253 landet Sørle i Tønsberg. Dronning Margrete skaffet ham et lett skip, og sammen med den nyutnevnte hamarbispen drog han til Ekrøyane (nå Öckerö ved Göta älv) for å oppsøke kong Håkon. Flere andre biskoper og geistlige var samlet der på forhånd.

Etter dette møtet reiste Sørle til Nidaros, hvor også kongen oppholdt seg vinteren 1253–54. Erkebiskopen utstedte nå et nytt brev som stadfestet hans tidligere beslutning om å opprette et felles bordhold for kannikene og legge visse tiendeinntekter til fellesskapet. Begrunnelsen var at kannikenes prebender var utilstrekkelige. Mye tyder på at Sørle selv innstiftet en prebende ved domkirken, viet til Johannes døperen og de hellige tre konger. I en jordebok fra 1558 ble den kalt “Sarlonis prouende”.

Ifølge Håkon Håkonssons saga døde Sørle allerede 1. mai 1254. Hans tjenestetid i Nidaros ble derfor under ett år.

  • Håkon Håkonssons saga
  • RN, bd. 1
  • L. Daae: “En Krønike om Erkebiskopperne i Nidaros”, i Festskrift udgivet i Anledning af Trondhjems 900 Aars Jubilæum, Trondheim 1897
  • O. Kolsrud: “Den norske Kirkes Erkebiskoper og Biskoper inndtil Reformationen”, i DN, bd. 17b, 1953, s. 203
  • K. Valkner: biografi i NBL1, bd. 16, 1969
  • Norske Regnskaber og Jordebøger for det 16de Aarhundrede, bd. V, s. 370, 1972
  • A. Dybdahl: Jordeiendomsforhold og godseiere i Trøndelag, Steinkjer 1989