Misjonspioner og jurist. Foreldre: Prest Peder Schiøtz (1771–1805) og Sophie Christine Jochel (1768–1840). Gift 1) 13.9.1826 i Stavanger med Charlotte Petrea Rosenkilde (22.3.1800–20.5.1850), datter av kjøpmann og politiker Peder Valentin Rosenkilde (1772–1836) og Charlotte Sofie Winsnæs (1779–1848); 2) 8.2.1859 i Stavanger med Laurentse (“Laura”) Petrea Hansen f. Svendsen (5.9.1815–23.5.1878), enke etter kjøpmann Hans Engel Hansen (død 1855) og datter av kjøpmann Erich Svendsen Rise og Olea Larsdatter. Far til Daniel Schiøtz (1828–64; se NBL1, bd. 12) og Johannes Schiøtz (1835–97; se sst.); brorsønn av Eiler Hagerup Schiøtz (1775–1855; se sst.); filleonkel (fars fetter) til Oscar Emil Schiøtz (1846–1925; se sst.) og Hjalmar August Schiøtz (1850–1927); farfars fetter til Carl Schiøtz (1877–1938) og Johannes Henrik Schiøtz (1884–1957; se NBL1, bd. 12).

Søren Schiøtz var blant stifterne av Det Norske Misjonsselskap og Den Norske Israelsmisjon, og han var en av foregangsmennene for det som senere ble Norsk Søndagsskoleforbund. Han var sorenskriver og fogd, men deltok like fullt på oppbyggelige samlinger med brødrevenner og haugianere, noe som var høyst uvanlig i samtiden.

Schiøtz var født i Tingvoll på Nordmøre, der hans far var prest; moren var halvt dansk og oppvokst i Danmark. Schiøtz tok norsk juridisk eksamen 1818, og i studietiden delte han hybel med stud.theol. Gabriel Kielland. De skulle få mye å gjøre med hverandre resten av livet. Schiøtz opplevde en åndelig vekkelse mens han var i hovedstaden, knyttet til brødremenigheten under N. J. Holms ledelse.

Etter noen kortere engasjementer, bl.a. som kopist i et av departementene, kom Schiøtz til Egersund som sorenskriver 1824. To år etter giftet han seg med Charlotte Petrea Rosenkilde fra en av de fornemme Stavanger-familiene, og flyttet da til Stavanger, hvor han ble boende til sin død 1863. I familiens store hus i Stavanger ble det innredet møtesal i annen etasje, et viktig samlingssted ikke minst for brødrevennene. 1830 ble Schiøtz utnevnt til fogd over Jæren og Dalane, en stilling han hadde til han gikk av med pensjon 1860.

Det er sagt om Schiøtz at han på sin venstre side bar øvrighetens sverd, og at han på den høyre side førte “Herrens Sværd med Gideons kraft”. Foruten å skjøtte sine embetsmessige plikter, engasjerte han seg på en rekke felter. Han oversatte en del oppbyggelig litteratur fra tysk, bl.a. en omfangsrik bibelhistorie. Han var tidlig grepet av bibelselskapstanken og var i flere år medlem av Det danske Bibelselskab. Traktater og andre småskrifter ivret han for å spre. Sammen med andre av de ledende brødrevennene var han blant initiativtakerne til stiftelsen av Stavanger Bibelforening 1828, Det stavangerske religiøse Tractatselskab 1832, medgrunnlegger av Josephine-stiftelsen 1834 og blant stifterne av Stavanger Maadeholdselskab 1836 og Det Norske Afholdsselskab 1844.

Ettertiden kjenner imidlertid Schiøtz bedre som en av de ledende menn bak tre av våre store organisasjoner, Misjonsselskapet (1842), Israelsmisjonen (1844) og Søndagsskoleforbundet (1844/1889), som alle lever i beste velgående den dag i dag. Schiøtz var 1826 med ved stiftelsen av Stavanger Misjonsforening, den lokale foreningen som ble forløperen for den landsdekkende misjonsorganisasjonen som ble dannet 1842. Brevet som gikk ut 1840 om å stifte en landsdekkende organisasjon og kanskje også etablere en misjonsskole, var signert Schiøtz. Han hadde sine klare meninger i den striden som oppstod, knyttet til den første misjonæren, Hans P. S. Schreuder. En tid vurderte Schiøtz å opprette et nytt selskap, mer preget av brødrevennene enn den organisasjonen som ble stiftet.

Foreningen “Israels Venner” fikk fra 1844 Schiøtz som første formann, et tillitsverv han hadde til sin død. Fra 1850 overtok han også Norsk Missionsblad og gav det nytt navn – Missionsblad for Israel. Flere har beskrevet stemningen når Israelsmisjonens venner holdt sine samlinger i Stavanger med den skjeggprydete og nesten patriarkalske Schiøtz som leder, syngende “Lad om Zion høit os sjunge! Herren Zion utvalgt har!”

Det finnes usikre antydninger om at Schiøtz også kan ha stiftet en jødemisjonsforening allerede mens han bodde i Egersund 1824–26. I så fall var det den første i sitt slag i Norge. Men om så skjedde, fikk foreningen en relativt kort virketid.

Fra slutten av 1830-årene ble det også holdt barnesamlinger i det schiøtzske hjem; “Kindergottesdienst” ble de kalt. Schiøtz underviste selv de små, sammen med flere andre. 10. mars 1844 var det klart for å stifte det som blir omtalt som den første søndagsskolen i Norge. Det landsdekkende forbundet kom først 1889. Kjøpmann Svend Svendsen regnes som hovedpioneren. Ved hans side stod mange menn, ikke minst Søren Daniel Schiøtz.

  • NFL, bd. 5, 1901
  • E. Molland: biografi i NBL1, bd. 12, 1954
  • F. Birkeli m.fl. (red.): Norsk Misjonsleksikon, bd. 3, Stavanger 1967
  • L. Harberg: Hundre år for barnet. Norsk Søndagsskoleforbund 1889–1989, 1989
  • O. Skarsaune: Israels venner. Norsk arbeid for Israelsmisjonen 1844–1930, 1994
  • T. Jørgensen (red.): I tro og tjeneste. Det Norske Misjonsselskap 1844–1994, Stavanger 1994