Gårdbruker og politiker. Foreldre: Gårdbruker Peder Sørensen Holmesland (1788–1849) og Sille Johanne Hansdatter Lone (1788–1862). Gift 26.6.1837 med sin kusine Elen Gurine Jaabæk f. Holmesland (11.4.1808–10.1.1894; enke etter Haagen Eriksen Jaabæk), datter av gårdbruker Tolli Aanensen Nøding (1785–1863) og Aaslu Sørensdatter Holmesland (1786–1861). Bror av Peder Johan Pedersen Holmesland (1833–1914; se NBL1, bd. 6).

I norsk politisk historie på 1800-tallet er Søren Jaabæk en ruvende skikkelse, i høy grad omstridt – feiret av venner i sin samtid, foraktet av fiender. Historikerne har siden vært i villrede om hvordan han skal bedømmes, og vurderingene spriker. Politikken var hans liv, folkestyret hans ledestjerne. I fremvekstfasen for Norges første politiske parti, Venstre, står han meget sentralt, selv om han kom til å stå på sidelinjen da partiet kom til makten.

Søren Pedersen vokste opp på farsgården Holmesland ved Mandal. “Jeg ble født da Norge var republikk,” sa han en gang med en karakteristisk spøk; april 1814 var nemlig foreningen under danskekongen slutt, men det var ennå ikke valgt ny konge. Barndomsinntrykkene var bondens hverdag – husdyr, skog og mark, onnearbeid, laksen som spratt i elven tett ved tunet. Men mest stod nok hugen til bøkene, lånt i et leseselskap og i farens hylle. Morgenbladet fikk de fra hovedstaden, med nytt fra Stortinget og den vide verden.

17 år gammel ble Søren Pedersen omgangsskolelærer. Presten Ross underviste ham i fire uker; det fikk være nok. Barna likte den unge Søren; han ville ha bort puggemetoden og lære dem å forstå det de leste. Kroppslig straff ville han ikke vite av. 23 år gammel drog han til Jåbekk i Halse sogn på frierferd til Elen Jaabæk, som var enke og satt med et gårdsbruk. Det ble giftermål, og fra nå av var han bonde i eget tun, og han tok Jaabæk til etternavn. I et par år hadde han klokker- og lærerpost i Harkmark, men allerede 1845 var hans skolemestertid slutt. Politikken var og ble hans store interesse, men han forsømte ikke gårdsdriften av den grunn. Tvert om var han ivrig etter å innføre rasjonelle driftsmåter og nydyrking, så også da han senere i flere år bodde på fødestedet Holmesland.

I Halse og Harkmark herred var han ordfører fra 1842 og ble stadig gjenvalgt. Som ordfører møtte han i amtstinget og var også der aktiv i mange saker, spesielt når det gjaldt skolen og veiene. På Stortinget møtte han første gang 1845. Siden møtte han på alle stortingssamlinger til og med 1891, en lengre periode enn noen annen. Fra første stund gjorde han seg bemerket med klar og poengtert tale, som han også kunne krydre med humor. “Jaabæk var upaatvivlelig den lærdeste Klokker i hele Selskabet; thi han kunde tale med i alle Sager,” heter det i et skrift om Stortinget 1845. Ironien er tydelig, for de som hadde gått lærde skoler, anså den selvlærte Jaabæk for en halvdannet person.

I virkeligheten hadde han samlet seg grundige kunnskaper. Han var en flittig låntaker på Universitetsbiblioteket, særlig opptatt av britisk statsskikk. Han studerte språket for å kunne lese de politiske og filosofiske verkene i original, og han lærte seg også å lese tysk. Den britiske parlamentarismen og partisystemet så han som et ideal, og han tok tidlig opp tanken om et norsk opposisjonsparti og en regjering med rot og tillit i folkerepresentasjonen. Partier var den gang nærmest et skjellsord; de fleste holdt på at enhver måtte stemme etter sin overbevisning, uten å ha noe partiprogram over seg. Det tok lang tid å få dette synet endret.

En grundig analyse av Jaabæks politiske filosofi er ennå ikke foretatt. To begreper kan her nevnes: demokratisk radikalisme og økonomisk liberalisme. Mellom dem ligger det konfliktstoff. Jaabæk var inspirert av John Stuart Mill, som ønsket en vidtgående frihet for den enkelte borger og en tilsvarende svakere statsmakt. Jaabæk hevdet sterkt at staten ikke burde ha oppgaver som kunne løses privat av foretaksomme mennesker. Hans kjente krav om “sparsommelighet i statshusholdningen” hang sammen med dette. En “grunnsetning for statsstyrere” burde ifølge Jaabæk være: “Regjer så lite som det med god orden kan gå an!”

Likevel var han klar over at lovveien måtte brukes for å beskytte svake grupper. Et middel var da fast lovbunden rente, en sak han aldri oppnådde å få gjennomslag for. “Gjeldsslavene” hadde hans sympati, og han kom med forslag for å begrense “ågerkarlenes” rett til å ribbe folk fullstendig. Likhetsideen lå dypt i hans sinn. Privilegier var for ham en pest. Statens embetsmenn, privilegerte på ymse måter, var han støtt ute etter. Han agiterte for å stemme dem ut av Stortinget, han ville sette ned deres høye lønninger, og stemte konsekvent mot deres pensjoner. En slik rettighet kunne jo vanlige folk ikke drømme om. Først og sist var “folket” hans honnørord, og “stormannsveldet” det han ville til livs.

En lang tradisjon i bondesamfunnet på Agder var med på å forme disse tankene. Bygdene der var preget av små, selveide gårdsbruk, fravær av store godseiere, seig motstand mot skattepålegg, militærutskriving og sentralstyring i det hele. Når Jaabæk ble kalt “ultrarød” i samtiden, var det mest på grunn av hans demokratiske ideer. Tidlig gikk han inn for allmenn stemmerett for menn og direkte valg, men ingen av delene fikk han oppleve. Som den første på Stortingets talerstol erklærte han seg som republikaner. Når det gjaldt å rakke ned på kongelig maktmisbruk og sløseri, var han nesten monoman. Han gav ut skriftet Kongers og Keiseres Levevis, der han trakk frem hele deres synderegister gjennom tidene.

I de første 20 år av Jaabæks stortingstid var ennå Ole Gabriel Ueland bondeføreren. Han hadde ikke Jaabæks uvørne fremferd, men desto mer av takt og evne til strategisk lirking, og lyktes ofte med det. Mot embetspartiet stod de to sammen, men noe stormløp mot regjering og kongemakt var ikke Uelands linje. Det radikale blaffet i februarrevolusjonens kjølvann slo ut på Stortinget 1851. Kravene i Marcus Thranes arbeiderpetisjon hadde Jaabæks sympati, men sosialist ble han aldri. Det neste tiåret var alle radikale ideer “ute”; politikken dreide seg om næringsliv og økonomi.

Jaabæk var positiv til mange av de reformene som var oppe i tiden; påstandene om at han sa nei til alt, er misvisende. Folkeskolen så han som “det fornemste middel til dannelse”, og han gikk inn for fast statstilskudd til lærernes lønn. Han fikk vedtatt et beløp som gav de underbetalte lærerne et virkelig lønnsløft. De grundtvigianske folkehøyskolene satte han høyt, og sendte sin datter til Askov i Danmark. Derimot brukte han sparekniven mot latinskolene; de var ikke for allmuefolk.

1865 fant Jaabæk tiden moden for et fremstøt fra “grasrota”. Han dannet landets første bondevennforening i Mandal, og samme år begynte han å gi ut et eget blad, Folketidende. I den tids politiske journalistikk kom bladet som et friskt pust. Istedenfor lange og oppstyltede setninger brukte Jaabæk et språk som var klart og rett på sak. Fremmedord unngikk han så sant det var mulig. Mot politiske motstandere kunne han være nådeløs, uttrykkene var til dels provoserende. Dette forsøket på politisk organisering på velgerplan fikk en veldig respons. Mellom 1867 og 1873 sluttet mer enn 300 foreninger seg til “Jaabækrørsla” og til “Overbestyrelsen” i Mandal. Tallet på innskrevne medlemmer nådde nær 30 000 på det meste.

Til manges forundring feide denne bevegelsen som en stormvind over landet. Jaabæks tanke med foreningene var i første rekke en velgermobilisering, og særlig etter stortingsvalget 1868 kom han til tinget med en stor flokk av bondevenner bak seg. Men like fort som det blåste opp, like fort la stormen seg etter 1873. De fleste foreningene gikk nærmest i dvale. Historikeren Jacob Worm-Müller hevder at foreningene ble overflødige, “da bondevenn- og venstrepolitikken falt sammen”. Andre har fremhevet at bondevennenes klassepolitikk hadde sammenheng med landbrukskrisen i 1860-årene, og at gode konjunkturer etter 1870 gjorde organisering av misnøyen mindre aktuell. Mye av det som er skrevet om dette, er farget av skribentenes ståsted og ikke alltid treffende.

Det er likevel enighet om at det foregikk en kamp om makt og om linjevalg innen opposisjonen mot den sittende embetsmannsregjeringen. Og den som da tok førerskapet, var Johan Sverdrup, en stor taler og taktiker, men på en mer moderat kurs enn den som var Jaabæks. Sverdrup spilte også på de nasjonale strengene, noe Jaabæk var lite opptatt av. Han var vel heller antimilitarist, selv om han godtok at en forsvarsmakt var nødvendig. Den såkalte alliansen mellom Jaabæk og Sverdrup 1869 var ingen formell avtale. Når det er hevdet av flere at Jaabæk var så uselvisk og smålåten at han frivillig hyllet Sverdrup som fører for “det norske Venstre”, så er det neppe dekkende for det spillet som foregikk. De to var svært ulike både i bakgrunn og i partistrategi. Men Jaabæk innså at hans tropper ikke lenger var trofaste støtter, og at dersom kampen mot det konservative riksstyret skulle føre frem, måtte Sverdrup være lansebrodden.

Hvorfor hadde da troppene sviktet og foreningene sovnet? Og hvorfor kom han på kollisjonskurs med ledende bondevenner? Forklaringene er ulike: Noen har lagt mest vekt på de skiftende konjunkturene i bondenæringen. Andre, særlig historikeren Dagfinn Slettan, ser et hovedpunkt i Jaabæks radikale ideer og til dels ubetenksomme utspill, som støtte mange tilhengere bort. Lenge hadde de heller ikke sans for hans “høyere politikk”, dvs. kampen for statsrådssaken og parlamentarismen. Et vendepunkt var 1871, da alle bondevennforeninger fikk seg forelagt til høring en “Mistillids Udtalelse mod Regjeringen”. Respons og tilslutning var lunken. Noen svarte ikke, andre mente en slik sak måtte modnes mer.

Uten støtte fra grasrota mistet Jaabæk interessen for foreningsarbeidet og holdt seg mest til den lojale amtsbestyrelsen i Lister og Mandals Amt (det nåværende Vest-Agder). Folketidende gikk også inn fra 1879. Årene frem til 1884 var politisk fylt av styrkeprøven mellom storting og regjering. I stormløpet mot statsminister Frederik Stang og deretter Christian Selmer, som endte med riksretten 1884, var nok Jaabæk aktiv, men “føreren” var han ikke.

Hva var det da de tidligere venner tok avstand fra? Embetsmannskritikk, sparetanke og forslag til reduksjon av skattene hadde gjort Jaabæk populær, men når han angrep prestene og skrev respektløst om dem i bladet, syntes folk han gikk for vidt. I samsvar med sin liberalisme ville han gjøre kirken fri fra staten og ha bort konfirmasjonstvangen. Dermed ble han anklaget for å være kristendomsfiende. Det var uriktig, for han var kirkegjenger, satte Jesu liv og lære høyt og roste misjonens arbeid. I brev til sine barn formante han dem til å søke Gud i bønn. Men han mente prestene skygget for evangeliet når de lot seg lede av sine politiske anskuelser som kongelige embetsmenn. Hans tro var nok til dels farget av et liberalt syn, som den gang var i miskreditt hos mange. Jaabæk foretrakk den grundtvigianske retning fremfor den pietistiske. Han var heller ikke på linje med de store vekkelsene i 1870-årene, der Lars Oftedal var sterkt i vinden; de var overfladiske og følelsesbetonte, mente han. Slik kom han på kant med både bedehus og kirkefolk. Og da han ble nektet å være fadder ved barnedåp, gikk han til retten, foruten at han reiste injuriesak mot presten Julius Riddervold, som hadde angrepet hans forhold til kristentroen. Jaabæk vant i underretten, men tapte i Høyesterett og ble idømt sakskostnader. At han ennå ikke var venneløs, viste seg da han fikk en innsamlet folkegave på et langt større beløp.

Disse sakene gikk likevel inn på Jaabæk, og kanskje enda mer på kona Elen. Men Søren var familiekjær, og hjemmet var hans havn mellom de politiske stormene. Privatbrevene til familien forteller om en omsorgsfull far og ektemann. Hans datter Thora var sekretær og hjelper, mens den eldste sønnen emigrerte til Minnesota. Utvandringsstrømmen til Amerika ble fordømt av mange, men Jaabæk forsvarte den. Når Mor Norge ikke kunne tilby arbeid til alle sine sønner og døtre, var det bra at det frie Amerika ville ta imot dem, mente han.

Da Johan Sverdrup hadde dannet regjering 1884, så Jaabæk det som sin plikt å støtte ham, trass i deres kontroverser. Han, kongeforakteren, stemte til og med for å øke kronprinsens apanasje! Han gikk ikke med i den beske kritikken som snart rammet Sverdrup, og ved Venstres splittelse ble han regnet blant “de moderate”, et upassende ord om ham som på mange måter var den mest radikale i Stortinget. Han var blitt gammel og tunghørt, og han deltok lite i debattene. I Arbeiderkommisjonen av 1885 gikk han med den fraksjonen som ville ha lovfestet normalarbeidsdag, også det i strid med en konsekvent liberalisme, men i tråd med den velvilje han alltid hadde vist overfor de rettvise arbeiderkravene.

Etter 1891 var Søren Jaabæks stortingsferd slutt. Han flyttet fra Jåbekk til en datter og svigersønn i Holum. Der døde han og Elen med få dagers mellomrom 1894. De ble begravd ved Holum kirke under stor deltakelse. Per Sivle og flere skrev minnedikt, og selv politiske motstandere var nå mildere stemt. En marmorbyste av Jaabæk, utført av Mathias Skeibrok, står i Stortinget. Som takk for hans arbeid for skolens og lærernes sak samlet landets lærere inn til en minnebauta, som står i Mandal, med et portrettrelieff av Lars Utne. Den ble avduket 1909.

  • Bibliografi frem til 1888 i NFL, bd. 3, 1892, s. 111–116

    Trykt materiale (et utvalg)

  • Om det norske, danske og svenske Skydsvæsen, med Grundtræk for en vordende hensigtmæssigere Ordning af det norske Skydsvæsen, 1860
  • red. Folketidende, Mandal 1865–79
  • Englands Historie for det norske Folk, 6 bd., Mandal 1870–79 (først trykt i Folketidende)
  • Varme Piller til Brug imod de kolde Rivninger som Novemberforeningen fremavler, 1880
  • overs. F. R. de Lamennais: For Friheden. “En Troendes Ord”, 1881
  • Kongers og Kejseres Levevis, 2 bd., 1882–86
  • Den højeste Magt i Staten, Mandal 1883
  • Sang og Hvile, Mandal 1883

    Etterlatte papirer

  • Jaabæks politiske korrespondanse, familiebrev, notater m.m. finnes i SA, Kristiansand (privatarkiv Dep. 431–500)
  • N. J. Sørensen: Søren Jaabæk. En Livsskildring, Fredrikstad 1880
  • biografi i NFL, bd. 3, 1892
  • biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914
  • J. Løvland: “Søren Jaabæk”, i H. Koht (red.): Våre høvdinger, bd. 1, Trondheim 1929
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • N. P. Vigeland: “Søren Jaabæk”, i Vest-Agder fylke 1837–1937, Kristiansand 1937
  • D. Slettan: Søren Jaabæk og bondevennbevegelsen i Lister og Mandals Amt, 1974 (oppr. h.oppg. UiT, 1972)
  • H. Try: “Søren Jaabæk og bondevennrørsla”, i Heimen nr. 3/1975
  • G. Ousland: “Søren Jaabæk og kristendommen”, i Årbok for Agder bispedømme 1976
  • D. Slettan og H. Try (red.): Bondevenene. Jaabækrørsla 1865–1875, 1979
  • D. Slettan: “Bønder i opprør? Søren Jaabæk og bondevennbevegelsen”, i Vår barndoms have. Vest-Agder Fylkesmuseum Årbok 1996
  • d.s.: “Søren Jaabæk som stortingsmann”, i B. Seland (red.): Agderbenken, Kristiansand 1999

    Kunstneriske portretter

  • Byste (marmor) av Mathias Skeibrok, 1880; Stortinget, Oslo
  • Portrettrelieff (bronse) av Lars Utne, 1909; på bautastein i Mandal

    Fotografiske portretter

  • Portrett av ukjent fotograf, 1858; gjengitt i H. Koht: Våre høvdinger, bd. 1, 1929, s. 237