Søren Bølle stiftet i 1742 den separatistiske menigheten Zion som praktiserte gjendåp og neglisjerte kirkelig vielse og begravelse; bevegelsen spredte seg raskt på Østlandet, og året etter ble han forvist til Altona, som den gang lå under Danmark.
Bølle vokste opp på Jylland. Han ble 1734 student fra Århus, og begynte å studere teologi. I København ble han påvirket av radikalpietisme og herrnhutisme, og det førte til at han avviste tanken på å bli prest. Isteden drog han 1737 til Norge for å bli bonde. Han slo seg ned i Drammen, der han muligens hadde en slektning. Han ble raskt en sentral skikkelse blant herrnhuterne i byen, og 1740 reiste han tilbake til København og avla teologisk embetseksamen, men fortsatt var et prestekall umulig for ham. Hans syn førte ham isteden i en helt annen retning: 1741 begynte han for alvor å tenke på å “fraskille seg”, å bryte med statskirkens ordninger og religiøse fellesskap.
“Fraskillelsen” var motivert av motstand mot alle ytre ordninger rundt den sanne religiøse tro og skepsis mot at hyklere og vantro skulle meddeles syndstilgivelse. En konsekvens av dette ble at Bølle 1742 forestod gjendåp av flere voksne mennesker i Drammenselva med full neddykning og under voldsom publisitet. En annen konsekvens ble at de “troende” skulle begraves uten kirkens medvirkning. Bølle foretok derfor en begravelse av en voksen kone og et udøpt barn i hagen til et av gruppens medlemmer. Han arrangerte også en loddtrekning for å finne seg en egnet kone. Etter noen komplikasjoner falt valget på prestedatteren Anniken Wulfsberg, som han inngikk ekteskap med uten den lovpålagte kirkelige vielse, og de barn paret etter hvert fikk, døpte han selv.
Han organiserte en egen menighet, kalt “det nye Zion”, og medlemmene ble omtalt som “zionitter”. Forbildene ble dels hentet fra herrnhutiske grupper og dels fra andre radikalpietistiske, tyske retninger. Gruppen ble ledet av Bølle, som var dens “apostel”, mens andre funksjoner ble dekket av personer som ble kalt tilsynsmenn, medtjenere, verter, vertinner, profeter og profetinner. I det hele tatt la “separatistene” stor vekt på umiddelbare syner og åpenbaringer som forklarte hva de skulle gjøre.
Bevegelsen spredte seg raskt på Østlandet, bl.a. til Kongsberg og Asker. Myndighetene var lenge i villrede om hvilken reaksjon som var egnet, strategien ble til slutt å isolere lederne. Sommeren 1742 ble derfor Bølle og andre ledere innsatt på Tukthuset i Christiania. Året etter ble de som “seductores og turbatores” forvist til de religiøse fristedene, og Bølle valgte til slutt å slå seg ned i Altona. Han forsøkte også å få de andre zionitter til å emigrere, bl.a. ved et nytt besøk i Drammen ved årsskiftet 1743/44, men myndighetene la nye hindringer i veien, og i mai 1744 ble han på ny sendt ut av landet. Samme sommer emigrerte en gruppe på rundt 50 personer til Altona, og denne gruppen ble værende der under Bølles ledelse i en rekke år, bare avbrutt av en periode med total landsforvisning 1744–47. I 1745 kom en forordning som i praksis forbød zionittenes virksomhet, men fra 1747 fikk de faktisk økt frihet i Altona.
Etter hvert gikk gruppen i oppløsning. Bølle selv valgte 1749 å la sitt ekteskap formalisere for å få råderetten over hustruens farsarv, og senere ble barnas dåp også stadfestet av en geistlig. Han skal være død i Altona i fattige kår i 1780-årene.